I løpet av året som fulgte det som 68-generasjonen tok navnet sitt fra, ble det banket flere milepæler ned i den kulturelle pulsåren. Disse forandret måten vi betraktet kunst og kultur på for all fremtid. De som krever æren for å ha revolusjonert verden sitter nå med topplønnede jobber i villaer på vest, mens vi - 99-generasjonen (ifølge Audun Lysbakken på baksiden av Morgenbladet i desember) - kan høste kulturarven.

Woodstockfestivalen utenfor byen Bethel i New York State i august 1969 er en av disse pælene, og 40 år etter står den fortsatt som et av de store øyeblikkene i populærkulturens historie.

WOODSTOCKFESTIVALEN VAR ikke primært ment å være en tredagers hyllest til fred, frihet og kjærlighet - slik den i ettertid kanskje best er blitt husket som. I utgangspunktet skulle dette være et profittskapende investeringsprosjekt, og arrangørene pitchet ideen inn til Bethels folkevalgte med et løfte om kun 50 000 tilskuere. Myndighetene godkjente avtalen under tvil, men tanken på å få en gjeng hasjrøykende hippier i hagen ble ikke godt mottatt av de rundt 5000 innbyggerne i bygda. De valgte å boikotte den fredselskende melkebonden Max Yasgur som stilte jordet sitt til disposisjon, og bedre ble det ikke da den anarkistiske grupperingen «Up Against the Wall Motherfuckers» klippet ned gjerdet og nærmere en halv million mennesker dukket opp.

FOLKEVANDRINGEN MOT Woodstock skapte naturlig nok trafikkaos, og verken de sanitære forholdene eller matlageret var lagt til rette for den enorme folkemengden som sloss mot det ekstremt varierende været. Likevel gikk festivalen overraskende fredelig for seg. Riktignok kostet den to liv (heroinoverdose og traktorulykke) og fire spontanaborter, men den ble også fødested for to Woodstock-barn og unnfangelsessted for en hel horde unger som sikkert vokste opp i kollektiv på 70-tallet og lider av senskader den dag i dag.

Blant en unik rekke artister som delte scene fantes Janis Joplin, The Who, Santana, Sly & the Family Stone, Creedence Clearwater Revival, Grateful Dead, Joan Baez, Ravi Shankar, Crosby, Stills, Nash & Young og Jimi Hendrix.

Woodstock-plakaten

HISTORISKE ØYEBLIKK omfatter sistnevntes demonstrative versjon av «Star-Spangled Banner» og et fysisk angrep på det internasjonale ungdomspartiets leder Abbie Hoffman utført av Pete Townshend fra The Who.

Listen over band som ikke var med, og deres unnskyldninger for ikke å spille, er minst like imponerende. John Lennon svarte at The Beatles ikke kunne spille dersom Yoko Ono ikke fikk spille (noen som fortsatt lurer på hvem som er skyld i at The Beatles brøt opp?). The Doors ville ikke spille fordi Jim Morrison ikke likte å spille for store folkemasser. Led Zeppelin ville konsentrere seg om USA-turneen. Jethro Tull ville ikke «¿tilbringe helga på ei slette full av møkkete hippier». Bob Dylan hadde sykt barn, og Frank Zappa syntes det virket som om det var veldig mye gjørme der.

I LØPET AV DE 36 første timene av festivalen var det kun én journalist, utsendt fra New York Times, til stede. Journalisten fikk beskjed fra redaktøren om å skrive om kaos, hyppig inntak av dop, dårlig hygiene og manglende kontroll, men fikk til slutt trumfet igjennom sin sannferdige versjon av historien: Om hvordan en halv million mennesker gjorde Woodstock til et motkulturelt minisamfunn med et åpent sinn og «free love» i en tid da USA var i krig og var rammet av kraftige politiske og raserelaterte stridigheter.

I ettertid uttalte Yasgur til Life Magazine at «Jeg inngikk et veddemål med Woodstock-produsent Mike Lang før festivalen startet. Hvis alt gikk åt skogen fikk jeg snaue hodet hans, men hvis det hele gikk etter planen måtte jeg la håret gro. Jeg antar at han vant veddemålet, men jeg er så skalla at jeg aldri vil kunne innfri.»

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!