Reise:

Champagne-Cork

Før dro irene ut i verden. Nå kommer verden til Irland. Cork er de britiske øyers svar på Ibiza.

Foto: John Hughes
Sist oppdatert

Det er lett å glemme hvor du befinner deg når du strekker ut beina i boblebadet på Clarion Hotel i Irlands Cork. Du har kjørt bil i tre timer fra Dublin, blitt sjekket inn på hotellet av en østeuropeisk resepsjonist og jekket deg en Heineken fra minibaren, og så slår det deg: Du kunne egentlig vært hvor som helst! For det er ikke boblebad og belgisk lager du liker å forbinde Irland med.

No, sir. Vi vet alle hvordan vi tenker om... ja, nærmest krever av dette landet. Ølet skal være mørkt, damene rødhårede og gutta bleke og tannløse som Shane MacGowan. Det skal være irsk folkemusikk på de innrøkte pubene og elegante bokseoppgjør i bakgården. Det skal være et trist drag over Irland og en lengsel om å være et helt annet sted. Slik romantiserer vi alkoholisme og folkevold undertegnet den stereotypiske irske fabrikkarbeideren, og det kan vi takke kulturelle eksportvarer som irsk fortellertradisjon i film, bøker og musikk for. For dersom ikke guttungen griner og den alkoholiserte faren ikke slår kjerringa, er det liksom ikke helt autentisk.

Vel, tidene forandrer seg, så velkommen til 2010 og velkommen til Cork: Byen som Lonely Planet har kåret til en av ti byer verdt å besøke i år. Vårt oppdrag - vår quest, om du vil - er å finne ut hvorfor.

CORK ER, i korte trekk, republikken Irlands nest største by med et folketall på nærmere 130 000 og en studentmasse på noenogtjue. Den ble grunnlagt av sankt Finbarr rundt år 600, og var et viktig handelssenter for blant annet vikingene på 900-tallet. Under de såkalte «Rosekrigene» i England, som var en rekke små borgerkriger om kampen om den engelske tronen på siste halvdel av 1400-tallet, viste mange sentrale corkonians (eller «corkys», som vi liker å kalle dem) sin støtte til Perkin Warbeck; en mulig kandidat til å overta makta i England. Corkyene ble som følge av dette ansett som rebeller og Cork County ble således kjent som the Rebel County. I dag omtaler fortsatt folk i denne byen seg som rebeller, og hevder Cork er «the real capital of Ireland». Nuvel ... vi får se hva denne bygda har å by på.

Ja, for Cork er nærmest en bygd; en storbygd, riktignok. Da GPS-en sier at vi er to minutter unna hotellet, befinner vi oss fortsatt på den irske landeveien, og fra balkongen på hotellet - som om mulig er stedets høyhus - kan en i bunn og grunn få en relativt grei oversikt. Sentrumskjernen er plassert på en liten øy med fastlandsforbindelser i alle retninger, og det tar omtrent et kvarter å gå fra den ene kanten til den andre.

DET VIKTIGSTE nå er først og fremst å få roet nervene med en etterlengtet pint med mørkt øl, og det tar ikke mange meterne før vi finner en pub. På veien passerer vi to sexsjapper, en butikk som selger brukerutstyr for inhalering av kontroversielle jordbruksprodukter, og en klesbutikk med skoleuniformer som spesialitet. I rett kontekst kan det virke kinky nok.

Cork
Cork Foto: John Hughes

Men vi holder fokus og tusler nedover shopping slæsj pubgata Oliver Plunkett Street. Vi passerer gatemusikanter og standardbutikker du finner i enhver by av en viss størrelsesorden, før vi ender opp på puben The Twins O'Brien som to av tre gjester før middagstid. Der bestiller vi en Beamish, som visstnok skal være det reneste av de tre mørke; Guinness, Murphys og, vel, Beamish. Hvor Kilkenny kommer inn aner ikke vi, men alle vi møter mener disse når de snakker om «the three stouts».

Antageligvis er den irske befolkningen det hyggeligste, mest imøtekommende og mest pratsomme folkeslaget i verden. Bare det er verdt turen. Det tar ikke lang tid før vi er i samtale med en gammel musiker som kan fortelle at gamle irer ikke nøler med å sende pilsen i retur dersom den ikke er tappet på den måten iren liker. Han kan også fortelle at dagens ungdom muligens tror de er på pub av sosiale årsaker, men at de egentlig drikker for å bli drita. Selv nipper han til en Budweiser, noe som slår beina under troverdigheten hans, men som på en ironisk måte er et helt dugandes bilde av Cork slik byen fremstår i dag.

CORK ER nemlig en utviklingsby. Et irsk sentrum i ferd med å bli internasjonalt. Gammelt møter nytt. Lokalt møter verden. Cork er fortsatt i toppsjiktet hva den erke-irske og brutale bandyaktige sporten hurling angår, og de er store i den rugbyaktige ballsporten gælisk fotball. Men i tillegg til dette har Cork en årlig fransk filmfestival, byens mikrobryggeri - The Franciscan Well Brewery - brygger blant annet tysktradisjonelt weissbier, og polakkene har gjort sitt inntog for lenge siden. Internasjonalt og strømlinjeformet? Irland var først ute med røykeloven, for Christ's sake.

På en måte skulle det bare mangle. Irlendere er kjent for å flykte landet og bosette seg annensteds hen. Med seg har de tatt Guinness, Jameson whisky, det irske pubkonseptet, drikkekulturen, folkemusikken og tårevåt litteratur basert på sanne historier om fattigdom og fyll. I så måte er vi alle blitt litt irske (sannsynligheten er stor for at du kjenner deg bedre igjen i Irland enn i Belgia) og nå, de siste årene, har landet åpnet opp for innspill andre veien.

The Crane Lane.
The Crane Lane. Foto: John Hughes

Men der hvor vår venn på The Twins O'Brien husker en tid da det gæliske språk (eller irsk, som han kaller det) var obligatorisk på skolen, og der hvor han frykter at den massive internasjonaliseringen skal vanne ut det tradisjonelle, sitter fire jenter på det enorme utestedet Bodega og klapper i hendene.

Bodega er et palass av et utested. Innredet i messing og mørkt lakkert tre, og høyt under taket med lysekroner og vegg-til-vegg-teppe er dette slik du kan forestille deg en litt stiligere restaurantbar i Tyskland på 30-tallet. Stedet eies av en nærmest mytisk utelivsfigur som heter Benny, og som vi får høre om ved flere anledninger. Benny er Corks svar på Oslos utelivsentreprenør Jan Vardøen, og eier etter det vi kan skjønne halve byen. Det er ikke lite. Cork har nemlig en pub, eller bar, eller drikkebule, på hvert hjørne. Byen kan, dersom du virkelig skal strekke strikken, minne om et hyggeligere Ibiza, bare med dårligere vær. Sier du det til en corky, er det riktignok mulig han setter pilsen i vrangstrupen.

MEN TILBAKE til disse jentene på Bodega. Det er tirsdag kveld med rolig jazz i bakgrunnen, og jentene drikker Gin & Tonics i forholdsvis kontrollerte former.

- Det er et mangfold når det kommer til kultur her, sier Sasha.

- Den er både internasjonal og tradisjonell. Jeg tror det er derfor Lonely Planet mener det er en by verdt å besøke. Du vet ... it's Rebel County.

Jentene på Bodega
Jentene på Bodega Foto: John Hughes

Og med det gjør de som irlendere flest: De snakker varmt og lenge om landet sitt og Cork. De lister opp et titall utesteder vi bør besøke; alle med sin egen lille vri. De anbefaler også the Crawford Art Gallery, samt The English Market - et ferskvaremarked som i bunn og grunn ikke imponerer noen som har vært på tur til kontinentet og opplevd til dømes La Boqueria i Barcelona.

Når klokken nærmer seg tolv, drar de oss med på en diskopub som heter Reardens, der de smugler med seg brennevin inn og drikker seg opp til å angripe dansegulvet. Det er studenttirsdag i Cork og 80-tallsmusikk på anlegget: «Oh, oh, oh, oh, sweet child o' mine.»

Etter en liten øl, er fotografen og undertegnede slitne. Irsk vennlighet kan bli en touch too much når jentene, søte som de var på sine noenogtjue år, kakler i ett sett. Så vi sniker oss ut og videre til Corks internasjonale «haven»; the Crane Lane.

Dette er mer som et barkompleks med konsertscene i en stil som kan minne om klassisk Syden blandet med klassisk irsk. Her skåler ulike nasjoner over ulike drinker, og her sjekker en irsk musiker som spiller didgeridoo og bare elsker «Norwegian girls». Han har en beskjed til det norske (kvinnelige) folk: «Kom til Cork. Vi er mye vennligere enn i Dublin».

Dagen derpå er det på'n igjen. Onsdag er ikke mindre festfylt enn tirsdagen. Vi besøker Bierhaus med sine 70 ølsorter og The Roundy som er en smooth kafé på dagen, smooth bar på kvelden. Vi stikker innom The Franciscan Well Brewery, der et bord med polakker kan fortelle at de elsker denne byen, og at ei av dem har en corky boyfriend. På oppfordring drar vi på An Crannog, der fulle irer på 20 pluss danser til britisk indiemusikk, og til Fred Zeppelins, som kan minne om Oslos Garage/Mono. Overalt faller det fulle corkys inn og ut av pubene, for ingen drikker som på de britiske øyer. Det skal de ha. Jeg vil minne om at vi besøker byen i midten av februar.

SÅ FINNES DET ikke noe annet å gjøre enn å drikke i Cork?

- Nei, sa to jenter i kor på Long Island; en av de to litt stilige cocktailbarene i byen.

Den irsk-amerikanske bartenderen Rob på puben Vineyard sa det slik: «Alternativet ville vært å sitte hjemme og se på Jessica Fletcher i seks timer».

Det er en sannhet med modifikasjoner. Litt utenfor Cork ligger Midleton med Jameson-destilleriet, der du kan bli med på en guidet tur, og er du heldig får du også prøvesmake. Du kan dra på hvalsafari eller besøke Fota Wildlife Park. 20 minutter unna ligger også Blarney med Blarney Castle og Blarney Stone, som du ifølge legenden kan kysse og med det bli velsignet med gode taleferdigheter. Ankommer du i helgen, og sjansen er stor for det, bør du få med deg en hurlingkamp og teste gamblingens gleder på en greyhound veddeløpsbane. Det irske turistkontoret kan også anbefale top notch severdigheter som Cork Butter Museum, St. Fin Barre's Cathedral, City Hall, Operaen og Blackrock Castle Observatory. Utover det ... Nei, det er ikke så mye å finne på annet enn å sette seg på en barstol, bestille en pils og åpne opp for gode historier fra de evig hyggelige corkyene.

Bodega i Cork
Bodega i Cork Foto: John Hughes

Når det kommer til damene, gutter, og damer liker vi jo, er det ikke nødvendigvis slik at vi nordmenn vil føle at Cork er et oppdrettsanlegg for genmodifisert laks. Det fineste hentet vi jo hjem for 1000 år siden. Men det finnes en og annen skjønnhet her også. Vineyard-Rob kunne på en litt stygg måte påpeke at det finnes en del Sporty Spice-aktige damer her. Altså white trash me jevnlige boller i ovnen fra de er femten. Det var hans ord - ikke våre.

DET KAN VÆRE vanskelig å se hvorfor Lonely Planet har lagt sin elsk på Cork. Samtidig virker det fornuftig å gjøre det nå, skal kjærligheten først spres til de britiske øyer. Byen er uansett perfekt for en guttetur, så fuck London dersom pilsen er det som trekker. Her finnes en pub eller ti for ethvert behov. Cork er liten og tradisjonell, samtidig som den har et multikulturelt mangfold som fortsatt vokser. Og bra er det, selv om noen irer ser på utviklingen med mørke briller. Skal vi komme opp med en konklusjon på denne visa, må det være at du bør besøke byen nå før weissbier tar helt over. For du kan fortsatt finne autentisitet i Cork. Du kan finne de gamle lokalpubene - som den vi stakk innom i North Main Street, der fotballkampen rullet over skjermen, og alle satt alene og skalv som om de hadde Parkinson. Dette inkluderte den 60 år gamle bartenderdama som tok seg gooood tid til å tappe en perfekt Beamish. Ære være ... for vi vet aldri når kaffebarene tar over.

Det beste sitatet, det som oppsummerer alt, kom dog fra bartenderen på Bodega.

- Don't kiss the Blarney Stone. The locals pee on it.

Det var et vakkert bilde på dugnadsbasert selvskading. Litt som å kaste gullet på sjøen slik at ikke piratene får det, eller som det noe forslitte uttrykket om å pisse i buksa for å holde varmen.

Vi kysset steinen åkke som.

Et siste glass (før et nytt ett) i Cork
Et siste glass (før et nytt ett) i Cork Foto: John Hughes
Cork
Cork Foto: John Hughes

Denne saken ble første gang publisert 27/05 2010, og sist oppdatert 06/05 2017.

Les også