Bjørn Sundquist Portrett 2014=

- Hvem hadde ikke blitt såret over kritikk? Hadde du likt at det hadde stått et bilde av deg i avisa med teksten "denne mannen er dårlig"? undrer Bjørn Sundquist. © Glenn Meling

De fleste forbipasserende drar kjensel på den gråstenkte mannen som rusler ut fra Nesodden-ferga og spankulerer bortover Aker Brygge med en rød Marlboro hengende slapt i den ene munnviken. Noen peker diskré, andre drar frem mobilkameraet. Det bryr den vandrende seg lite om. Det striregner fra oven på denne søkkvåte augustdagen på Aker Brygge. Restauranten med uteservering er tydeligvis et bekvemt vannhull for 66-åringen før siste ferga går hjem til Nesodden. Der bor han sammen med billedkunstnerkona Anne-Karin han snart skal snakke så varmt om. Kelneren drar kjensel på mannen fra nord, som kommer med bestemte skritt mot oss og strekker ut en hånd. «Hei, Martin. Æ hete Bjørn Sundquist.»

Vi har aldri møtt Bjørn Sundquist før. Og sannheten er at vi er litt engstelige. Sundquist har uttalt at han hater portrettintervjuer («det er det verste jeg vet»), og har du lest hvordan han er blitt fremstilt i media, kan man få inntrykk av at mannen er både fyllik og psykopat ¿ en skummel, aggressiv type av den gamle skolen som ikke går av veien for en nevekamp. Det blir ikke bedre etter å ha sett filmene hans. Du husker det fandenivoldske blikket? De intense, iskalde øynene som kan få voksne menn til å pisse i buksa. Tenk deg Robert Shaw som den illsinte fiskeren Quint i «Haisommer». Der har du manges inntrykk av Bjørn Sundquist. Vår plan om å stirre ham i senk med vårt eget morderblikk - som et slags forsøk på en icebreaker - skrinlegges raskt. Vi tør ikke.

- Kan vi sitte ute så jeg kan røyke? spør han.

- Men når MANN kommer på gata, da har jeg sluttet, altså. Må trappe ned nå, sier han og hoster. Det er nesten så man skulle tro han spilte.

- Du skal nå gjøre det du hater mest. Er du klar?

- Æ e klar, sier han.

- Jeg er ikke glad i intervjuer i det hele tatt, selv om det var verre før. Jeg sier det jeg tenker og prøver ikke å bry meg. Om det blir dumt, så får det være dumt.

Myten om at han er et vanskelig intervju-objekt er ikke bare en myte. Vi minner ham om et nærmest legendarisk intervju som han og hans enda mer forknytte skuespillerkollega Bjørn Floberg gjorde med Dagbladet for 18 år siden. Floberg satt mest og gryntet og så ut av vinduet. Sundquist forsøkte sporadisk å svare på spørsmålene, men var også svært vanskelig.

- Hæhæ, ja, jeg husker det intervjuet. Vi trakk vel hverandre litt i feil retning, Bjørn og jeg. Men han som skrev intervjuet lagde en jævla fin sak likevel, selv om vi kom dårlig ut. Jeg likte den, husker jeg, flirer Sundquist.

Han har et imøtekommende smil rundt munnen, og ser ikke det minste ubekvem ut der han sitter foran oss. Snarere er han vennlig, lattermild, morsom og jovial. Ja, han oppfører seg egentlig akkurat slik de som kjenner Bjørn Sundquist forteller at han er. Han er også norgesmester i Amandapriser og er kåret til «Århundrets filmskuespiller» i Norge. Men å få ham til å innrømme at han er Norges fremste skuespiller, det får du aldri.

- Jeg innser at jeg har fått en gave, og jeg har pakket opp den gaven, sier han beskjedent.

- Det er jeg glad for. Det som plager meg, er at jeg er en person i det offentlige rom, da jeg sliter med å oppføre meg som en. Jeg liker å være anonym. Det hender at fulle folk kommer bort, og jeg vil helst være i fred. Jeg glemmer at jeg er kjent. Kona mi sier det av og til; «nå sitter de og ser på deg og tar bilder». Men de får bare holde på. Jeg bryr meg ikke så mye om akkurat det. Om jeg skulle ta det inn over meg, hadde jeg blitt fullstendig paranoid og gal, forteller Bjørn.

Flere ganger har han våknet til førstesideoppslag som ikke har hatt noe med skuespilleryrket å gjøre.

- Det er grusomt når jeg må lese på førstesiden av avisene at jeg har skadet meg eller vært på fylla eller noe. Og det stemmer veldig sjelden med min virkelighet. Som Bob Dylan sier; «I'm not there». For jeg kjenner meg virkelig ikke igjen i det de skriver. Står det i Se og Hør, tar man det for det det er. Står det derimot i VG eller Dagbladet, blir det en sannhet med en gang.

- Hva med myten om at du er mystisk og «glad i en fest», for å pakke det pent inn?

- Ja, for faen, jeg er jo glad i en fest! Før var jeg en skikkelig ølhund og kunne få i meg litervis på en kveld. Nå går det roligere for seg, gjerne med hvitvin. Jeg drikker dog ikke hjemme. Når jeg først drikker, går jeg på byen, er sosial, blir full, veiver med armene og snakker høyt, det kan jeg vel innrømme.

- Som nordlendinger flest, med andre ord?

- Ja, ikke sant? Jeg fester nok mindre enn den gjengse nordmann. Men jeg blir enten veldig utadvendt eller mørk, dyp og tungsindig. Begge deler blir lagt merke til.

Servitøren kommer bort med menyen. Sundquist bestemmer seg fort. Han peker på en Croque Monsieur. Men han kaller det ved dets rette navn; ostesmørbrød med skinke. Vi kjenner på den feminine siden av oss og bestiller en Croque Madame, den med speilegg på toppen.

- Du tar damevarianten? Fint om vi får litt lys og romantikk på bordet nå. Se, der kommer servitrisen med løkta, ja, gliser han.

Bjørn er festlig, og under intervjuet forteller han flere vitser, mange av dem av det mørkere slaget. De som jobber med ham forteller om en mann uten nykker. En mann som ikke finnes selvopptatt eller pretensiøs, og er mest opptatt av å gjøre andre rundt seg gode og komfortable. Han er prakteksempelet på Nils Arne Eggens «go'-fotteori». Som skuespiller er han også Norges mest meritterte, men likevel mener Bjørn Sundquist at han ikke er bra nok.

- Selvkritikken min tar litt overhånd noen ganger. Men det er det viktigste av alt, det ikke å være fornøyd. Det å ha drivkraften til stadig å jakte på det beste i seg selv.

- Hvor mye bryr du deg om anmeldelsene?

- Jeg blir veldig sur og såra om jeg har stått inne for noe og er stolt av noe, og så blir det angrepet av en anmelder som ikke har «sett» det vi holder på med. Det er tøft, jeg innrømmer det. Men hvem hadde ikke blitt såret over kritikk? Hadde du likt at det hadde stått et bilde av deg i avisa med teksten «denne mannen er dårlig»?

- Nei.

- Nettopp, det er ikke noe moro, skjønner du. Kona mi sier jeg er altfor hard mot meg selv. «Kanskje det er noe i den dårlige anmeldelsen?», tenker jeg. På den andre siden ser jeg mange som er altfor selvfornøyde. Jeg har selv fortalt noen unge skuespillere etter en forestilling at de var flinke. «Ja, jeg vet», har noen av dem svart. Da tenker jeg; «hva er det egentlig du vet?». Det er farlig. Du må være skjerpet hele tiden.

Det kan imidlertid også være farlig å være skjerpet hele tiden. Bjørn er kjent i bransjen for å gi alt i rollene sine, og arbeidshesten fra Finnmark hadde en periode 11 (!) jobber samtidig. Da møtte han den berømte veggen. Det smalt.

- Jeg holdt det gående i årevis og drakk en del for å flykte unna. Jeg var helt utslitt, men ga meg aldri. Det var på'n igjen hver dag.

Til slutt sa hjertet stopp. Plutselig sto Bjørn ansikt til ansikt med døden, et øyeblikk han aldri glemmer.

- Jeg trodde jo at jeg skulle dø. Etterpå så jeg døden overalt. Jeg så Guds sendebud i alt og alle.

- Er det da ironisk at du spilte selveste Gud i teateroppsetningen av «Bibelen» noen år senere? Regissør Stein Winge sa at da du spilte Gud, var det det nærmeste du har spilt deg selv.

- Han sa vel det, haha. Det er sånt han liker å si. Men jeg hadde et par merkelige opplevelser der. Jeg sa ting som jeg selv ville sagt. «Den var ikke dum, altså». Jeg kunne stå inne for Gud, hehe. Jeg bruker mine egne følelser og betraktningsmåter i rollefigurene, uansett hvilken karakter jeg spiller. Hvis ikke føler jeg meg falsk. Det er ektheten jeg er på jakt etter, og den må jeg finne hos meg selv.

- Men ser andre den falskheten du snakker om?

- Nei, det er ikke sikkert!

Bjørn Sundquist Portrett 2014=

© Glenn Meling

Sundquist er fortsatt bekymret for at han tidvis begraver seg i arbeidet og er lite til stede hjemme. Det har han dårlig samvittighet for, ikke minst overfor kona. Bjørn Sundquist kaller henne «det største i mitt liv». Anne-Karin er åpenbart ankeret som holder familien på tre sammen. Hun er enda mindre glad i oppmerksomhet enn Bjørn. I 43 år har de vært gift. De møttes da Bjørn tagg penger til frokost på gata dagen etter en tur på byen. Bjørn spurte etter ei krone. Anne-Karin ga ham to. Ifølge Sundquist var det skjebne-bestemt at de skulle møtes på kafé dagen etter.

- Det var en mening med det. Vi var født til å treffes. Og du vet, allerede dagen etter flyttet vi sammen. Siden har det vært oss, sier Bjørn, som har lovet kona ikke å snakke så mye om henne. Men han klarer ikke helt å la være. Kaller henne «urørlig vakker». Det er et vidunderlig blikk han sender henne over fjorden.

- Har du hatt ferie i år? Du skjønner hvorfor vi spør?

- Ja, jeg har endelig våget å ta ferie! Jeg er et ja-menneske, men for første gang sa jeg nei. Jeg hadde en fantastisk sommer med kona hjemme på Nesodden. Kun et par turer til Sverige på harryhandel og en tur nordpå. Begynner å bli gammal, vet du. Det er som en kompis av meg sa: «Det er ikke lenge før vi ikke har annet å snakke om enn hverandres avføring». Jeg føler meg ikke gammel. Men jeg har sluttet å se meg i speilet om morran når jeg pusser tennene. Da ser jeg ned. Å se det gamle trynet før jeg går ut og møter dagen? Nei, det orker jeg ikke, sier han.

I den kommende filmen «Her er Harold», med premiere 31. oktober, fremstår Sundquist med en noe sliten look som ikke er helt tilsiktet.

- Jeg var så jævlig utmattet. Det gikk konstant i tre og et halvt år - hver dag. Å spille Gud var et voldsomt slit. Jeg er jo blitt delvis bibelkyndig, for helvete. Jeg involverte meg voldsomt. Samtidig regisserte jeg på Riksteatret. Så dro jeg rett til Bergen for å spille inn «Her er Harold». Første dag på jobb står jeg i en iskald garasje i Åsane, og får en bøtte isvann over hodet. Det er slik jeg ønskes velkommen. Da var jeg så sliten at jeg ikke trodde det skulle gå. Men den bøtta med isvann vekket meg. Jeg ble tent! Det var en utrolig stå-på-mentalitet på settet, og jeg kom meg gjennom. Men jeg så meg selv i et tv-program etterpå; jeg så helt jævlig ut. «Jeg er nødt til å ta ferie», tenkte jeg.

- Jeg ser ikke for meg deg på badeferie på Gran Canaria?

- Nei, faen heller. Det der liker jeg ikke. Det var for varmt her hjemme også en stund. Og gamle finnmarkinger legger seg jo ikke i fjæra.

At finnmarkinger er noen hardbarka jævler, beviste Sundquist til gagns under innspillingen av «Her er Harold». I denne dramakomedien spiller han hovedrollen som møbelhandler Harold Lunde, som lever i sin lille idyll i Åsane utenfor Bergen helt til Ikea åpner varehus over veien og kona rammes av Alzheimer. Livet rakner. Som hevn planlegger han å kidnappe Ikea-grunnlegger Ingvar Kamprad. Resultatet er blitt en mørk affære i et landskap der «Breaking Bad» møter «Fargo».

- Harold er en katt som ligger trygt i en stol. Plutselig går stolen opp i liminga, og Harold blir til et rovdyr, en tiger. Men han blir en tiger som snubler i sine egne bein, forklarer Bjørn, som alltid går «all in» når han jobber.

I en scene spilt inn midtvinters i nord-Sverige måtte Bjørn sprinte gjennom skogen i timevis i tynne sko. Det var 27 minusgrader ute. «Det holder nå, Bjørn», sa regissør Gunnar Vikene da 66-åringen ¿ vi minner om det tidligere nevnte hjerteinfarktet her ¿ sto utmattet og peste som en hval inntil et tre. Pøh. Sundquist nektet å gi seg. «Jeg har minst én tagning til i kroppen», repliserte Bjørn.

Dagen etter krevde en scene at han måtte gå i dressko på isen. Etter dager med sprengkulde, viste gradestokken plutselig én minus. Den øverste delen av isen tinte, og for å holde vannet ute av skoa tok han plastposer på beina innenfor sokkene. Men posene var for korte, så da Bjørn løp bortover isen, fylte posene seg med isvann. Han bet tennene sammen.

- Da var det like før jeg måtte gi meg. Men så gikk smerten over i en helt rar, ubestemmelig følelse. Tærne ble helt hvite. Da tenkte jeg «jaja, kan Jan Baalsrud holde ut, kan jeg, så får jeg heller kutte dem av etterpå». Regissøren sa det var synd jeg ikke forfrøs tærne så jeg måtte amputere, for da hadde vi hatt noe jævlig fint å komme med til pressen, haha!

- Alt for kunsten, Bjørn?

- Tja, det er mer for at det ikke skal bli pinlig for meg. Jeg vil ikke se meg selv på lerretet og vite at jeg ikke har gitt alt i en scene. Enten går jeg på veggen. Eller så finner jeg døra og veien ut. Det er den aller beste følelsen. Vi skuespillere har faktisk enormt mye å lære av musikere. Det er veldig komplisert, men når du finner flyten blir det som når du spiller «Amorada» på gittar'n, sier Sundquist og nynner den gamle gitar-klassikeren.

- Duh-de-duh-duh-de-de-duh-de-duuuh.

- Du er musikalsk selv også, det er det ikke alle som vet?

- Ja, jeg er vel det. Jeg driver ikke med yoga og sånne ting, så når jeg trenger å koble meg ut fra resten av verden går jeg inn på soverommet. Der har jeg en Fender Stratocaster-gitar og en forsterker. Da forsvinner jeg inn i musikkens verden. Rock er energi!

På 1960-tallet spilte Sundquist gitar i The Guys i Hammerfest. Han var den første i byen med langt hår. Slikt provoserte. Bjørn havnet stadig i slåsskamper for hvordan han så ut. Til slutt begynte han å rappe til folk før de fiket til ham («Da fikk jeg i alle fall inn ett slag»). Slåssingen har han gitt seg med. Men musikken, den legger han aldri bort.

- The Guys spilte rein råkkenråll. The Who og Stones, Hendrix og Kinks. Alt handler om å finne grooven. Bassisten bor nå i Sarpsborg, så vi jammet her for ikke lenge siden. Det var skikkelig moro. Et par glass hvitvin ble det. Vi spilte noen egenkomponerte låter, men for det meste spiller vi blues. Vi er veldig rustne, men det bryr vi oss ikke noe om. Det er så jærskla artig! Vi har planer om å fortsette øvingene. Kanskje du ser oss spille på en pub nær deg neste år!

Da Sundquist tok pause fra gitaren og flyttet til hovedstaden i 1969 for å bli skuespiller, følte han seg lite velkommen som nordlending.

- Jeg synes synd på utlendinger i dag som får slengt ting etter seg av nordmenn, for jeg vet hvordan det er. Vi var datidens pakistanere. Jeg har slåss på gata bare fordi jeg er nordlending. I en kiosk var det to jenter som lo og hermet etter dialekten min da jeg ba om å få kjøpe sigaretter. Jeg hadde kort lunte, enda kortere enn i dag, og ble så forbanna at jeg hoppet over disken, hentet røyken selv og la pengene på disken. Da ble det en annen tone, skal jeg si deg! Da var jeg plutselig en «forbryter nordfra», og de skulle ringe politiet. «Ring, jeg står her», sa jeg. Hehe.

- Da var jeg forbanna, altså. Jeg ble tråkket på av dem, og jeg ville faen meg tråkke på dem tilbake. Men samtidig gjorde det meg jævlig usikker.

Advarselen «Ingen nordlendinger!» kunne gjerne stå i boligutleieannonsene i Oslo. Homofile var heller ikke særlig ettertraktede leietagere.

- Da jeg gikk på Teaterhøgskolen, bodde jeg på en ussel, liten ettroms på Ekeberg. Kåre Johnsen, gitaristen fra The Guys, leide et enda tristere rom på Oregon hospits i Rosenkrantz gate. Vi fant ut at vi heller ville spleise på en større kåk utenfor sentrum. «To homoseksuelle nordlendinger som røyker og drikker alkohol ønsker et sted å bo» sto det i boligannonsen vår. Det gjorde vi på pur faenskap. Og vi fikk svar! Vi var uti Asker, så på kåk, og måtte spille kjærester. Sånt drev vi med for å få tiden til å gå, hæhæhæ.

- Var humor en viktig del for å overleve?

- Ja! Det er som Arthur «Oluf» Arntzen, en av mine store helter, sier: «Det viktigste for nordlendinger er gudstrua og humoren». Galgenhumoren florerer hos oss. Vi tenker «Fuck 'em!».

Bjørn Sundquist Portrett 2014=

- Jeg måtte slåss mye på gata da jeg kom til Oslo, sier Bjørn Sundquist © Glenn Meling

Bjørn Sundquist Portrett 2014=

Bjørn Sundquist er kjent for å gi alt. Det beviste han også da han steg ut i det kalde vannet i Oslofjorden for portrettbildene til MANN. © Glenn Meling

Sundquist har vært frilansskuespiller siden 1996 og klart seg fint. Men til tross for statusen som Norges mest bejublede skuespiller, er det ikke sånn at det renner over i pengebingen hjemme på Nesodden.

- Jeg har fått et par baksmeller på skatten som følge av at kona mi og jeg har kost oss eller bygget på huset. De har svidd noe jævlig. Da har jeg måttet jobbe ekstra og sagt ja til ting jeg ellers ikke burde ha gjort. Jeg må jo få det til å gå rundt. Man blir ikke rik av å være skuespiller i Norge. Men det er ikke derfor jeg driver med dette, heller. Og det er gledelig å se at det er så mange unge talenter. Anders Baasmo Christiansen er helt glitrende. Pål Sverre Valheim Hagen likeså. Og mange flere.

- Alle skuespillere i Norge vil være med i neste sesong av «Dag». Vil du?

- Bra serie! Jeg har ikke fått noen tilbud, men jeg er ledig på markedet. Det kan du skrive. «Bjørn Sundquist søker jobb».

PS! Etter at dette intervjuet sto i MANNs oktoberutgave, er Bjørn Sundquist blitt forespurt om en rolle i «DAG 4».

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!