Sommeren 1980. Thomas Giertsen er ni år. Han er på hytta, og nå kjeder han seg. Han maser gjentatte ganger på faren om penger til is. Far sier nei, ber guttungen slutte å skråle og ber ham og lillesøster Caroline på seks om å ro båten over til båthavna og spørre om folket der trenger noen som kan vaske opp, slik at de kan tjene penger til is. Båtfolket er ikke spesielt interesserte i å la to småunger ta oppvasken, det gjør nok bare vondt verre. De ber barna dra hjem og bake boller i stedet, så lover de å kjøpe noen. Som sagt, så gjort. Umiddelbar suksess. Det blir penger i lomma. Thomas drar hjem og baker flere boller. Plasserer sin yndige lillesøster foran i båten med bollekurven. Bollene går unna som varmt hvetebrød. Til slutt er det tomt for gjær og mel på hytta. Thomas ber faren kjøpe mer. «Nei, Thomas. Du må kjøpe mer. Ta pengene du har tjent, kjøp mel og gjær og bak flere boller.»

- Ja, der og da fikk jeg forståelsen av hvordan det hele henger sammen. Vi bakte boller hele sommeren og lærte samtidig noe vesentlig om å drive forretning. Jeg elsket det, sier Thomas Giertsen.

Noen timer tidligere. Vi sitter og trommer med fingrene på bordet i foajeen ved personalinngangen på Nationaltheatret. Thomas Giertsen er forsinket. Han sitter i møte med Harald Eia, der de to setter opp Knausgård. Klokka tikker. Vi stresser. Tiden vi har fått med Thomas er nøye tilmålt gjennom hans sekretær, og 45 minutter av den er allerede gått. Og der, endelig, kommer han halsende ut av møterommet.

- Sorry, sorry! roper han mens han ennå løper. Veloppdragent smiler han bredt mens han rekker ut høyrelanken og sier hygglitakkforsist. På vei til fotoshooten rekker han å ta telefoner om klippingen av «Helt perfekt», der han også skriver, produserer og spiller hovedrollen, om Knausgård-møtet med Eia, der han er regissør, og om Bård Tufte Johansens stand-up-forestilling, der han er instruktør og produsent. I tillegg diskuterer han heftig med oss om hvorfor tv-showet til «Berrum & Beyer» møter motbør, mens han fikler med mobilen og finner frem de helt ferske seertallene. Man kan trygt si at Thomas har evnen til å ha mange baller i lufta samtidig. Han jobber som en fyr som har kort tid igjen å leve - en som befinner seg i et konstant maratonløp der han hele tiden skal være fremst i feltet.

- Det er greit å ha noe som jager deg i ræva, som løper etter deg. Men jeg synes det er deilig å runde 40. Jeg har lært meg å gi mer faen. Det å få familie og barn har gitt meg en trygghet jeg ikke hadde tidligere, en visshet om at det går bra selv om jeg driter meg ut på tv. At vi lyktes med «Helt perfekt» var en stor tilfredsstillelse.

Thomas Giertsen=

- Jeg er fortsatt krevende, ensporet, manisk, opphengt i detaljer, og tar mye plass. Jeg snakker mye. Det er ikke alltid like trivelig for andre, sier Thomas Giertsen. © Glenn Meling

Akkurat nå er han aktuell igjen med sesong fire av humorsuksessen, der han spiller en nevrotisk, kontrollerende, gjerrig og selvsentrert utgave av seg selv. Som han bedyrer ikke er langt unna hans virkelige jeg.

Første gang vi møttes spiste han bare skorpene på brødskivene. Neste gang, da vi fikk servert en deilig dansk juletallerken bestående av spekemat, potetstappe, julepølse, sild og annet snadder, spurte Giertsen ærbødigst kelneren om han bare kunne få sild og grovbrød. «Jeg kan ikke spise det andre, skjønner du». Kelneren smilte. Muligens har han også fått med seg de etter hvert så omtalte matnevrosene til Giertsen, selv om de visstnok ikke er så ille lenger. Ikke som de var i 2001.

Det året var Disney-sjef Jeffrey Katzenberg, en av Hollywoods mektigste menn, på besøk i Norge i forbindelse med premieren på «Shrek», der Thomas hadde stemmen til karakteren Esel. Filmselskapet UIP samlet de to til middag under filmfestivalen i Haugesund. Men under måltidet hadde Giertsen et helt annet fokus enn å godsnakke med Katzenberg, slik man jo gjør med Hollywood-folk. Han brukte i stedet tiden til å oppsøke kjøkkenet, på desperat jakt etter kokken. Thomas var nemlig engstelig for fettprosenten i fløtesausen han hadde bestilt, og prøvde å få kokken til å tynne den ut.

- Jeg liker at det er kontroll og orden på ting, sier Thomas Giertsen og tar sin femte knaskegulrot for dagen.

Skolebrødene, sjokoladen og kjeksen vi har kjøpt inn til fotoseansen, lar han ligge. Skjegget er sedvanlig veltrimmet, håret ligger helt perfekt. Han har fått sine åtte nødvendige timer med søvn, og ser ut som om han bruker ansiktskremer du ikke får tak i på Rimi. Perleraden i snakketøyet er velstelt. Thomas Giertsen er en fornøyd mann i harmoni med seg selv.

I en periode tidlig på 2000-tallet, var det derimot annerledes. Da syntes mange Giertsen var slitsom å jobbe sammen med. De mente han var en diva som hang seg opp i småting og forventet at alt skulle gjøres på hans måte. Selv kaller han det frykt.

- Alt skulle gå min vei. Jeg følte jeg hadde mye å tape en stund. Frykt er et grunnleggende personlighetstrekk hos meg. Selv om karrieren gikk bra, hadde jeg ikke en følelse av suksess. Jeg tenkte at jeg bare bygget en større fallhøyde. Og følelsen av å se ned på bakken da, den gjorde at jeg ble redd. Men jeg var nok litt kjip mot folk en periode. Jeg skulle gjerne vært mindre påståelig og mer omgjengelig. Litt rundere i kantene, forklarer Giertsen.

Han innrømmer at enkelte fortsatt mener han er for opptatt av detaljstyring.

- Men det er mye slums og slurv. Det er mange ting som går bra. Men det er også bedre å ha gått igjennom, analysert og forstått, enn bare å ha tatt sjansen på at ting skal ordne seg, skjønner du?

Heldigvis hadde han ærlige folk rundt seg den gang da som fortalte ham at han gikk over streken. Nå beskriver de samme menneskene ham som «hel ved» og «en fyr å ha med seg i krigen», en raus, hjertelig og omsorgsfull mann som er ekstremt god på å løfte frem andre og som er opptatt av deres karriere. Else Kåss Furuseth sier at den som har betydd mest for henne etter hennes egen far, er Thomas Giertsen. Lovordene er mange. Thomas blir merkbart rørt, ja, nesten litt overrasket over hyllesten. Han svelger litt ekstra mens neseborene blåser seg opp. Han blir fuktig i øynene, er oppriktig beveget. Han har den kuriøse blandingen av selvtillit kombinert med usikkerhet over seg.

- Ikke for å virke kokett, men det hadde jeg ikke trodd folk skulle si om meg. Men det er fint om folk opplever at jeg er lojal, får han kremtet frem. Og innrømmer følgende:

- Jeg er fortsatt krevende, ensporet, manisk, opphengt i detaljer, og tar mye plass. Jeg snakker mye. Det er ikke alltid like trivelig for andre. Det hadde vært fint for både verden og meg om også andre fikk taletid. Jeg leser vel én roman i året. Men jeg kan snakke i dagevis om den. Jeg får også urimelig mye taletid om musikksmaken min, og jeg vet jo at den er ingenting å slå i bordet med. Jeg hører på Klem FM, jeg. Og trives med det, hehe!

Han er smått på vakt overfor spørsmålene, passer på at han ikke tråkker noen andre på tærne, vil ikke være ondskapsfull. Vi prøver å få ham utpå da han sier det er mange folk han synes er flinke som han ikke orker å jobbe med.

- Hvilke folk?

- Hehe, nei, nei! Dit går vi ikke. Men jeg tenker at jeg er villig til å finne meg i ganske mye om jeg synes vedkommende er flink, sier han, og ler den avvæpnende latteren som kommer når han er usikker.

Thomas Giertsen=

Thomas Giertsen kan ikke huske sist han spiste en pølse på bensinstasjon. - Jeg skeier ut med is. Det er jeg veldig glad i. Da føler jeg en slags rus - og litt skam etterpå. © Glenn Meling

Da Giertsen falt i temperatur utover på 2000-tallet etter å ha vært ettertrykkelig eksponert på skjermen og i sladderpressen i en årrekke, trakk han seg klokt nok litt tilbake fra rampelyset. Han bygget opp sitt eget produksjonsselskap, Feelgood, som i dag er blant premissleverandørene for norsk humor, med suksesskonsepter som «Torsdag kveld i Nydalen», «Manshow», «En god nummer to», «Nårje», «Brille» og en haug med liveforestillinger. Da han solgte en eierandel til Sony, skal Giertsen ha tjent 16 millioner kroner. Norsk humors wonderboy har til gourmetsalt i maten.

- Jeg har alltid vært avhengig av et trygt, økonomisk fundament. Jeg har tidligere vært redd for ikke å kunne forsørge meg selv og familien min. Jeg har aldri følt noe sikkerhetsnett, aldri tenkt på Nav som et alternativ. Frykten for å miste friheten og muligheten til å velge prosjekter har vært en viktig drivkraft, sier han, og hevder at han ikke er spesielt flink til å hvile på laurbærene.

- Jeg klarer sjelden å glede meg over egen suksess. Jeg har en større glede av hele tiden å lære og forbedre meg. Det å se seg fornøyd tilbake, ligger ikke for meg. Det kan høres litt kjipt ut, men jeg gleder meg veldig over ikke å være fornøyd. Det sier noe om at det er mer igjen, mener Thomas.

Mest av alt er han svært opptatt av at folk skal synes det han driver med er gøy. Sånn sett er han ingen kompromissløs fyr som driter i hva andre tenker så lenge han selv synes det er morsomt. Han er ingen oppvigler som sin tidligere kollega Otto Jespersen. Thomas er ikke skrudd sammen slik at han tåler bråk så godt. Han vil gjerne være frekk og morsom, men vil aller helst bare at folk skal synes han er sjarmerende.

Og sjarmen, den har gått i arv. Nylig fortalte han sønnen Felix på fire hva jobben til far er, nemlig å få folk til å le, og at noen ganger kan den jobben være vanskelig. Men Felix har løsningen.

- «Pappa, da må du prompe!» sa han.

Thomas bryter ut i latter. I fjor ble han og Erle Kyllingmark foreldre for andre gang, til vesle Ida, og han stortrives i papparollen.

- Jeg står opp, vi spiser frokost med dem og jeg leverer og henter i barnehagen stort sett hver dag. Så prøver jeg å være hjemme i rimelig tid slik at vi får vært sammen frem til de legger seg. I det siste har Felix og jeg gått litt på ski. Jeg synes det er gøy å lære ham ting. Og ja, jeg jobber hardt med ikke å påføre barna mine egne nevroser.

Han mener det har vært sunt å finne seg en samboer som ser helt annerledes på livet enn ham. Det er frigjørende med en som kan irettesette ham og dra ham tilbake til hverdagen når han befinner seg i nevrosenes favn.

- Jeg elsker at Erle har en helt annen måte å definere verden på. Noen ganger er den helt uforståelig, andre ganger gir hun meg et helt nytt perspektiv på ting. Men hun er nok den som har vært mest sint på meg de siste årene.

- Hvordan er det å bo sammen med deg?

- Det spørs hva du liker. Er du glad i fest, er jeg ikke så morsom. Jeg liker å prate. Og så liker jeg at ting er i orden. Jeg flyr rundt og rydder hjemme. Rot gir meg en følelse av at livet rakner.

Kanskje var det derfor Thomas som 20-åring reiste til India for å meditere, som også faren hans tidligere hadde gjort.

- Hvordan gikk det, med det matkomplekset ditt?

- Jeg ble jo dårlig, da. Hehe. Ingen reiser til India uten å få magesjau.

- Funket mediteringen?

- Jeg ble faktisk litt rastløs av den mediteringen. Og det er ikke så lett å oppnå en høyere åndelig tilstand når du har curryrush i magen, haha! Jeg skulle opp i en høyere himmel, men ble sittende fast i det mer prosaiske.

- Var du på søken etter noe?

- Ja.

- Fant du det?

- Jeg fant noe. Litt klisjéfylt sagt fant jeg en større verden. Med min bakgrunn og oppvekst var det å komme dit veldig annerledes. Jeg var litt trangsynt, og det var kanskje ikke så rart med vestkant-oppveksten min.

- Er du redd for å dø?

- Ja, men det har gått fra å være en generell frykt til at jeg ikke vil bli borte for barna mine.

Thomas Giertsen=

Thomas Giertsen er en mektig mann i humor-Norge. Men venner og kolleger beskriver ham som raus, hjertelig og omsorgsfull og en fyr å ha med seg i krigen. © Glenn Meling

Thomas var en tjukkas da han var ung. Det vil si, han var ikke spesielt diger. Men han følte seg sånn. Nå er han latterlig sunn. Små ting som å drikke litt hver helg, festrøyke og legge seg sent, alt sånt som er moro, det driver ikke Giertsen med.

- Jeg er i det hele tatt veldig lite selvdestruktiv. Jeg er et rutinemenneske som må gå tur hver kveld, spise sunt og trene minst tre dager i uken.

Thomas er blitt latterliggjort for sine smale skuldre og noe feminine trekk. Men puslete, det er han virkelig ikke. På en god dag løfter Giertsen hele 110 kilo i benkpress.

- Fra naturens side må jeg nok trene litt ekstra. Jeg må kompensere veikheten med ekstra innsats, hehe.

Og selv om han ikke finnes sportsinteressert, trikser han over 100 med fotballen.

- Jeg er faktisk ikke helt uten balltalent. Jeg har jo spilt tennis og bandy også.

- To vestkantsporter, der, altså?

- Hehe, det er det jo. Men jeg har fortsatt ikke begynt å spille golf.

Somrene tilbringes på hytta i Kragerø-skjærgården sammen med familien.

- Der nede er det mye rikfolk, der befinner jeg meg i lavere middelklasse, hehe.

- Hytte, båt, leiligheter, dyre biler - du fyller livet ditt med gjenstander. Hvis 20 år gamle meditasjons-Thomas i India hadde møtt deg i dag, hva hadde han sagt da?

- Han hadde muligens sagt at det potensielt kan spise meg opp. Jeg holder på å kvitte meg med noe. Men jeg kan ha veldig stor glede av enkelte ting. Ting som kan være en knagg for minner, tanker, følelser og inspirasjon.

Som for eksempel arven etter barndomshelten Dag Frøland. Hver gang Frøland hadde forestilling på Chat Noir, hang det et silkebroderi av ham som harlekin på scenen. Da Dag døde, lurte Frølands datter på om Thomas ønsket noe etter sin gode venn. Silkebroderiet sto øverst på lista. Nå henger det på veggen hjemme.

- Jeg elsker å se på det. Det knytter seg tusen minner, tanker og følelser til bildet. Det har en utrolig betydning for meg.

To ganger søkte han selv på Teaterhøgskolen. Thomas mener de slett ikke gjorde noen feil ved ikke å slippe ham til.

- På opptaksprøven spilte jeg blant annet en suicidal 14-åring, det føltes helt fjernt.

Han trives best med å spille seg selv i «Helt perfekt», og det er tydeligvis ingen grenser for hva han utsetter seg selv for. Men to ting får du ikke se Thomas Giertsen gjøre.

- Jeg synger ikke og danser ikke. Jeg er altfor selvbevisst og stiv. Jeg skulle ønske jeg kunne begge deler. Men jeg hadde ikke sunget selv om jeg var dritings på en karaokebar i Tokyo der ingen visste hvem jeg var.

- Kommer du til å ta skjegget ditt?

- Nei. Jeg så meg selv sist uten skjegg i 1993, og likte ikke synet. Jeg tror jeg ville sett veldig barnslig ut. Jeg er såpass lite maskulin at selv med skjegg ser jeg ut som en vanlig mann gjør uten skjegg. Skjønner 'u? Hehe.

- Ser du bort fra jobbsuksess og det faktum at du har produsert to barn, hva er du mest stolt av?

- Tja ... jeg er fornøyd med at jeg er blitt så god til å lage mat. Jeg tør si at jeg er flink til det. Jeg er jo, som du har skjønt, i overkant opptatt av mat. Men slik som matvareindustrien er skrudd sammen nå, trenger vi det. Vi får i oss jævla mye dritt om vi ikke følger med. Og det er ikke fordi vi er tjent med det, men fordi noen andre tjener penger på det. Derfor mener jeg det krever en høyere grad av bevissthet å stå imot det jeg mener er dårlig for oss på individplan - og dårlig for verden.

- Når kjøpte du sist en pølse på bensinstasjonen?

- Det er leeenge siden. Jeg synes pølse er ganske godt, men jeg spiser det ikke. Jeg holder meg unna ferdigmat og mye frossenmat. Det handler ikke om å være snobbete. Matvareindustrien irriterer meg. Mitt lille bidrag er å kjøpe av dem som lager bra ting. Det vinner både jeg og verden bittelitt på.

- Skeier du noen gang ut?

- Jeg spiser is. Det er jeg veldig glad i. Da føler jeg en slags rus - og litt skam etterpå. Sukker er narkotika. Det er som et tungt skudd. Kjører jeg på med sukker, er det tre dager med avvenning etterpå.

- Så du tar deg ikke en sixpack mens du ser gullrekka fredag kveld?

- Ikke en sixpack, nei. Sist gang jeg drakk en sekspakning med øl må ha vært tyve år siden. Men jeg tar et glass vin.

- Noen sa du likte å røyke tjall?

- De sa det, ja? Hehe.

Han er ikke helt komfortabel nå. Det avvæpnende smilet kommer, han vrir seg i stolen, mens det er som om tankene svirrer i hodet hans: «Hmm. Skal jeg fortelle dette eller ikke?»

- Du mener jeg skal få valget mellom å være streit og døv eller kriminell?

- Er det så farlig å innrømme?

- ...

- Din kompis Thomas Seltzer sa i forrige utgave av MANN at han savnet kokain. Det gjør ikke du?

- Nei, de greiene der har jeg virkelig ikke noe forhold til!

Nå snakker han langsomt, innbitt og med trykk.

- Du er en sunnhetens apostel, ja, bortsett fra at du røyker tjall, da.

- Jeg røyker ikke tjall. Men hvis vi snakker om marihuana: Du ser meg ikke i tog verken for eller mot det. Den slags kan være med på å skape en følelse av å gi faen for noen.

Thomas brisker seg litt nå. Blir med ett tyve centimeter bredere over skuldrene.

- Også jeg trenger å gi faen, uten at marihuana nødvendigvis er min metode. Det er deilig å melde seg ut noen ganger. Jeg må ikke alltid sitte ordentlig på stolen.

Les hele saken
Les alt om:

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!