=

Foto: TED FRERICKS

Nei, vi hadde ikke hørt om Shane Kuhn, vi heller. Men det forandret seg fort da «Manualen» dumpet ned på skrivebordet vårt med et ivrig innsalg fra forlaget Pantagruel. Det viser seg at Kuhn har jobbet i underholdningsbransjen i snart 20 år. Amerikaneren har skrevet manus til flere filmer, regissert en av dem selv, står som en av grunnleggerne til Slamdance-festivalen - motsvaret til Sundance - og har jobbet i reklamebransjen de siste årene. Samtidig har han forfattet noe så sjeldent som en actionfylt spenningsroman der helten ikke er en forsoffen halvalkis. «Manualen» (The Intern's Handbook) er rett og slett skrevet som en slags manual til blivende leiemordere, og den er stinn av filmreferanser, høyspenning, knallhard vold og overraskende vendinger. En påskekrim god som noen, med andre ord.

- Hvordan kom du opp med dette originale konseptet?

- Helt siden jeg selv var praktikant en gang, har jeg vært fascinert av dette merkelige fenomenet, og etter at jeg så «Léon» har jeg vært fengslet av leiemordere som karakterer - fordi de lever etter sine egne regler. Så slo det mitt syke sinn: hvorfor ikke gjøre praktikanter til leiemordere? Det er den perfekte dekkoperasjon. De er anonyme på arbeidsplassen, samtidig som de gis tilgang til absolutt alt. Jeg følte jeg hadde noe på gang da jeg forela ideen for bokagenten min. I Hollywood har jeg alltid blitt kritisert for ideene mine - de har visstnok vært for edgy eller rare eller noe, så jeg begynte nesten å tro at konseptene mine var lite tilgjengelige. Men hun elsket den med en gang, og det var bare en ensides disposisjon! Så begynte jeg å skrive, og det var da jeg tenkte at dette kom til å bli bra - historien fløt og jeg skrev på rent instinkt, jeg trengte nesten ikke tenke i det hele tatt. Da jeg hadde fullført det første utkastet, var jeg ekstatisk. Jeg følte at jeg endelig hadde funnet mitt kall i livet og har ikke sett meg tilbake siden.

- Hovedpersonen synes å være en usårlig miks av James Bond, Jason Bourne og Chuck Norris. Var du ikke redd for at han skulle bli for uovervinnelig?

- Jeg visste at hvis jeg fikk til to ting, ville folk se ham som en tredimensjonal fyr og ikke en superhelt: fortellerstemmen og kjærlighetshistorien. Med fortellerstemmen var målet å formidle hvor talentfull og erfaren han er tross alderen (25), samtidig som han har et følelsesliv. Kjærlighetshistorien er en forlengelse av dette.

- Boken er så visuelt komponert at den fort kan bli filmatisert. I så fall blir det vel en av de mest voldelige noensinne?

- Den kan nok lages veldig voldelig på Tarantino-manér, men man kan også gjøre det litt mørkt, uhyggelig og lavmælt, som en David Fincher-film. Jeg liker voldsbeskrivelsene i boken på grunn av prosaen. Det blir som en sanger som bestemmer seg for å synge på en spesiell måte; heavy metal, opera eller pop. Jeg gikk åpenbart for heavy metal, men det var for bokens del. En filmversjon kan godt være mer subtil og like mektig på grunn av sin visuelle natur.

- Du skriver et sted at "folk er ikke kapable til å skape et feilfritt system. De måtte i så fall ha vært aliens med overjordisk intelligens eller nordmenn. Og nordmenn låser ikke engang husene sine, så de er ute av bildet." Hvor kom det fra? En liten hilsen til dine norske forleggere, kanskje?

- Jeg skrev det der før jeg engang hadde fått en norsk forlegger. Jeg ble kjent med nordmenn og norsk kultur gjennom foreldrene til en av mine beste venner da jeg vokste opp. De er norsk-amerikanere fra Minnesota, og har en sterk link til hjemlandet. De var alltid veldig forskjellige på en kul måte. De hadde blant annet et fantastisk arkitekttegnet hjem som var så annerledes fra mine foreldres hus. Så bodde jeg i Frankrike mens jeg gikk på college, og her ble jeg kjent med to norske jenter som gjorde enormt inntrykk på meg. De var utrolig veltrente, kjørte telemark som jeg aldri har sett det før og var svært intelligente og modne. Vi andre var barnslige collegekids, mens de to var kjempefokuserte og hadde full kontroll på det meste. Jeg tok med meg det videre, og selv om jeg inntil nylig aldri hadde vært i Norge, har jeg alltid tenkt at det må være et fantastisk land med et meget høyt nivå på innbyggerne. Nå når jeg er her, har det faktisk overgått alle mine forventninger.

- Du har jobbet i underholdningsindustrien i nærmere 20 år, hva er din beste sex, drugs og rock'n roll-historie fra perioden?

- Jeg brukte å jobbe for en tysk filmprodusent i Hollywood ved navn Marco Weber. Vi spilte inn en film i New York som het "Igby Goes Down" med folk som Susan Sarandon, Jeff Goldblum, Bill Pullman og Amanda Peet. Både Marco og jeg var ganske ville på den tiden, og vi nøt definitivt hver eneste søvnløse natt i New York City. Jeg kan ikke si mer enn det, da Marco kjenner folk som kan få meg drept.

- Du skriver i boka at menn alltid bør gi kvinner komplimenter for sko eller vesker. Er det ditt beste sjekketriks?

- Jeg mener at den beste måten å forholde seg til kvinner, er å prøve å tenke som dem og omfavne alt det som gjør dem unike. Menn er enkle. Kvinner er komplekse og detaljorienterte, og jeg vil bare oppmuntre menn til å komplimentere accessoirer hvis de vet hva de snakker om. Hvis du sier til en kvinne at vesken hennes er vakker, og det viser seg at det er noe gammal drit hun lengter etter å få oppgradert, vil det slå tilbake på deg. Fokuser heller på en detalj. Kanskje har hun spesielt vakre øyne eller hår. Hvis du nevner det og tydelig mener det du sier, vil hun føle seg vel i ditt selskap.

- Du twitret nylig "kjære filmstudioer, folk vil se filmer som Dallas Buyers Club. Vi er smartere enn dere tror. Og VÆR SÅ SNILL og slutte med å lage Spider-Man-filmer." Noe sier oss at du er lei av den kreative tørken i Hollywood?

- Jeg er lei av at businesselskaper prøver å være kreative. Studioene er businesselskaper og forretningsmodellen er flott i forretningsverdenen, men suger balle når det kommer til den kreative verdenen. Mentaliteten i Hollywood er at du må bruke syndige mengder penger for å underholde folk. Komplett bullshit. Se på "The Lone Ranger". Økonomisk katastrofe. Se så på filmer som "Dallas Buyers Club". Den kostet ikke 300 millioner dollar å lage og markedsføre. Den behøvde ikke en tegneseriekarakter. Den var bare god. Enkelte vil kanskje si "jo, men det var en kunstfilm". Se da på en film som "Saw" - den ble laget for under en million dollar og spilte inn hundrevis. Det handler ikke om å kaste penger etter prosjekter. Jo mer penger, desto flere kokker, og du kan bare ha én kokk, ellers vil resultatet smake dritt. Jeg ville elsket å se filmindustrien oppføre seg mer som tv-industrien. I tv-verdenen tar de sjanser, er kreative, har baller. Hvordan kunne vi ellers fått en hitserie om en fyr som koker metamfetamin? Tv får film til å se ut som en gjeng med pussies som er redde for å være originale. Det er en skam når du tenker på hva Hollywood har fått til de siste tiårene. Filmindustrien trenger fryktløse skapere som elsker mediet og vil få det tilbake til der det engang var, som Robert Evans.

- Du jobber allerede med en oppfølger til "Manualen"?

- Jeg er nettopp ferdig med den. Tittelen blir «Hostile Takeover», og det er en oppfølger som tar opp tråden fra den første, samtidig som dette er en mye større historie som står ganske fritt og kan leses uten at man har fått med seg originalen. Jeg gleder meg til å slippe den løs på dere!

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!