Kevin Smith vs. Bruce Willis

De fleste historiene fra filmsettene kommer gjerne fra vitner, og sjelden fra de involverte selv. Derfor var det uvanlig, men kanskje ikke overraskende, da den frittalende regissøren Kevin Smith tok bladet fra munnen og skjelte ut superstjernen Bruce Willis etter noter. Smith er viden kjent for ikke å finne seg i dritt, og brenner heller broer enn å sleike rygger. Så også med Bruce Willis. De to møttes først under innspillingen av «Die Hard 4.0», der Smith hadde en liten, men viktig rolle som datahacker. På settet ble de to gode venner, og Willis hintet om at han gjerne ville lage film med Smith, som på sin side hadde Willis som en slags barndomshelt. Filmen ble «Cop Out», en kritikerslaktet purkekomedie à la «Dødelig våpen» med Willis og Tracy Morgan i rollene.

- Bruce ville ikke engang ta seg tid til å gjøre fotoshooten til filmplakatene. Hadde det ikke vært for Tracy Morgan, ville jeg enten tatt mitt eget liv eller noen andres under innspillingen, sa Smith i etterkant.

I sin selvbiografi «Tough Shit» angriper han også Willis og kaller ham en sutrete, deprimert latsabb og en jævla pikk som skapte et svært utrivelig og lite produktivt arbeidsmiljø for alle på settet.

- Jeg trodde Bruce var en sjarmerende, likandes fyr, men han viste seg å være den bitreste, slemmeste emo-bitchen jeg noensinne har møtt. Og husk, jeg har jobbet på Domino's Pizza, så jeg vet hva jeg snakker om.

- Stakkars Kevin Smith. Han er bare en sytepave. Vi var uenige om et par personlige ting. Noen ganger passer man bare ikke sammen, var Willis sin respons.

=

Brigitte Bardot vs. Henri-Georges Clouzot

Den franske sexbomben Brigitte Bardot kjente utvilsomt til temperamentsfulle, kreative sjeler før hun møtte regissør Henri-Georges Clouzot. Hun hadde tross alt jobbet med Jean-Luc Godard. Men hennes forhold til Clouzot under innspillingen av «La Vérité» ble noe anstrengt. Det kan muligens ha noe å gjøre med at hennes rollefigur tar en overdose sovepiller.

For at scenen skulle være mest mulig realistisk, lurte Clouzot i henne nettopp sovepiller, og sa det var aspirin. Han fikk sin scene, og hun fikk en lege som pumpet magen hennes etterpå. Under innspillingen av en annen scene skjenket han Bardot full og slo henne til hun gråt hysterisk.

Men det var Bardot som lo sist og best. Under en av deres mange krangler på filmsettet, tok Clouzot tak i Bardot og filleristet henne mens han skrek «jeg trenger ikke amatører i filmen min, jeg trenger en skuespillerinne!».

Bardot smekket til ham over truten og ropte tilbake «og jeg trenger en regissør, ikke en psykopat!».

=

Sydney Pollack vs. Dustin Hoffman

Det var under innspillingen av klassikeren «Tootsie» at Dustin Hoffman og regissør Sydney Pollack røk i tottene på hverandre. Pollack sa i etterkant:

- Dustin anser det som sin oppgave som skuespiller å bevare integriteten ved konstant å kjempe med nebb og klør for hva han tror på. Jeg har ingen problemer med akkurat det. Derimot har jeg problemer med hans forutinntatthet om at regissører og skuespillere er fiender, akkurat som en kobraslange og en mungo. Han anser hver film han lager som en «stille krig», og slåss med alle regissører han jobber med. Jeg mener at dersom han gir regissørene en sjanse, og ikke antar at alle regissører vil drepe ham, vil han se at de fleste ønsker akkurat det samme som ham; det beste mulige resultatet.

Pollack og Hoffman kranglet iherdig gjennom hele innspillingen, om absolutt alt vedrørende filmen. Mange av Hoffmans ideer gjorde riktignok «Tootsie» til en bedre film, som hans forslag om å la Bill Murray spille romkameraten og å ha Pollack selv som hovedrollefigurens agent. Resultatet var et sjeldent eksempel på at den intense kranglingen mellom regissør og skuespiller faktisk ga et enda bedre sluttprodukt.

=

Alfred Hitchcock vs. Tippi Hedren

Hitchcocks berømte kommentar om at «alle skuespillere burde behandles som kveg» henger fortsatt over ham som en våt sokk når det gjelder mesterregissørens forhold til skuespillere. Selv om flere av de fremste jobbet med The Cock flere ganger - som James Stewart, Cary Grant, Ingrid Bergman og Grace Kelly - og mente at han var en drøm å jobbe med, var ikke alle blondinene Hitchcock likte å rollebesette i filmene sine like fornøyde. Særlig gjaldt dette på hans eldre dager.

I 1963 castet han Nathalie Kay «Tippi» Hedren til hovedrollen i «Fuglene», som var hennes filmdebut. Hitchcock var ofte bent frem ondskapsfull mot Tippi, særlig under innspillingen av filmens klimaks, der levende måker, ravner og kråker ble kastet mot henne av de rekvisittansatte. Hedren hadde blitt lovet at fuglene skulle være mekaniske. De hadde riktignok strikk rundt nebbene, men da innspillingen av scenen hadde vedvart i fem dager og den unge skuespillerinnen var fullstendig utslitt, hakket en av ravnene løs på kinnet hennes og unngikk så vidt å treffe øyet. En psykiater beordret at Hedren måtte sykemeldes i en uke, og hele tiden hadde hun mareritt om at hun ble angrepet av ustyrlige fugler. Hedren gjorde én film til med Hitchcock («Marnie»), men nektet siden å jobbe med regissøren. Dette skapte trøbbel, da hun hadde en toårskontrakt med Hitchcock, som sa han skulle gjøre ende på karrieren hennes. Han nektet å låne henne ut til andre regissører.

- Han beholdt meg hele kontraktstiden, og betalte meg hver uke for at jeg ikke skulle gjøre noen ting. Det ødela nesten karrieren min, sa Hedren i etterkant.

=

Björk vs. Lars von Trier

Samarbeidet mellom Lars von Trier og Björk i «Dancer in the Dark» resulterte i en av den danske regissørens aller beste filmer. Men det var ingen lett match for noen av partene.

- Begge er vant til å få det akkurat som vi vil. Vi er begge diktatorer over vårt eget produkt; Björk med musikken sin, jeg med filmene mine, sa von Trier i etterkant.

- Det som opprørte meg mest med å spille inn den filmen, var å se hvor ondskapsfull Lars er overfor den damen (les: Björk selv) han jobbet med. Ikke at jeg ikke tåler det, jeg er ganske tøff og i stand til å ta vare på meg selv. Men mine illusjoner om å jobbe med den ultimate regissøren brast, sa Björk, som ifølge von Trier flere ganger droppet å dukke opp på settet, fordi hun «ikke følte for det».

- Det kostet oss massevis av penger. Vi visste at Björk og hennes folk alltid ville vinne fordi de ikke bryr seg. De ga helt faen. Det var som å forhandle med terrorister, uttalte Lars von Trier. En periode snakket de to ikke engang sammen på filmsettet.

- Sexistiske regissører som Woody Allen og Stanley Kubrick klarte fortsatt å tilføre filmene sine sjel. Slik er det ikke i Lars von Triers tilfelle, og det vet han. Lars trenger en kvinne for å tilføre sjel til arbeidet hans. Og han misunner dem og hater dem for det. Derfor gjør han alt han kan for å knuse dem under filminnspillingene, mens han gjemmer bevisene. Det som redder ham som kunstner er at han er så smertefullt ærlig, at selv om han klarer å dekke over sine fadeser i den virkelige verden, blir filmene hans en dokumentasjon på sjelestjeling. «Breaking the Waves» er det beste eksempelet på det, sa Björk.

=

Werner Herzog vs. Klaus Kinski

Det ekstreme forholdet mellom regissør Werner Herzog og hans stjerne i fem av hans største filmer, Klaus Kinski, kan best oppsummeres med tittelen på Herzogs dokumentar om dem; «My Best Fiend». Selv om han innrømmer at de to også samarbeidet og diktet opp flere av feidene, er det ingen tvil om at det var et hat/kjærlighetsforhold mellom de to tyskerne.

Under den fryktinngytende produksjonen av «Fitzcarraldo», innspilt i regnskogen, ble begge to sprut gærne. Innspillingsforholdene var svært vanskelige i den ekstreme regntiden i Sør-Amerika. Dessuten hadde Herzog fått det for seg at de skulle slepe et 320 tonn tungt dampskip (!) over en bakketopp gjennom regnskogen - uten spesialeffekter. Klaus Kinski var heller ikke enkel å ha med å gjøre. Han raste konstant mot alt og alle, og var en så stor trussel for innspillingen at en av de lokale indianerhøvdingene faktisk kom til Herzog og sa at han gjerne kunne drepe Kinski for ham. Herzog avslo, men «bare fordi vi hadde en film å lage». Ti år tidligere truet han faktisk Kinski selv med pistol, da sistnevnte ville avbryte innspillingen av «Aguirre, the Wrath of God».

- Herzog er en slem, sadistisk, løgnaktig og feig jævel, sa Klaus Kinski.

- Kinski er ravende gal. Men det er jeg også. Selv om vi kan hate hverandre som pesten, hører vi sammen, sa Werner Herzog.

Tyskere, ass.

=

=

=

Stanley Kubrick vs. Shelley Duvall og Scatman Crothers

Stanley Kubrick er en av filmhistoriens mest anerkjente regissører. Han var også en gal perfeksjonist, hvis endeløse tagninger drev flere skuespillere til vanvidd. Verst var det under innspillingen av «The Shining», men det var ikke hovedrolleinnehaver Jack Nicholson som fikk unngjelde. Kubrick hadde derimot et horn i siden til hans kone i filmen, Shelley Duvall, og også Scatman Crothers - som spilte den svarte kokken Dick Hallorann.

Nicholson gjorde sitt ytterste for å være avbalansert og droppet å lære seg replikkene, da han innså at Kubrick bare ville skrive dem om uansett. Shelley Duvall hadde minimalt med skuespillererfaring, og hadde stort sett jobbet med improviserende regissører som Robert Altman. Altså så langt unna man kan komme Kubricks metodiske stil. Hun og Kubrick gikk hverandre på nervene da regissøren forlangte 127 ulike tagninger av én og samme scene. Innspillingen tok et helt år, og Duvall ble fysisk syk og led av håravfall underveis.

Crothers hadde det bare litt bedre. Han brøt sammen i tårer etter 85 tagninger av en scene der han viser Wendy og Danny hotellkjøkkenet. «Hva vil du ha av meg, herr Kubrick? Hva mer ønsker du?» gråt Crothers.

Ikke et urimelig spørsmål.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!