Varg Vikernes=

Varg Vikernes © Promo

Få, om noen, har betydd så mye for etableringen og utviklingen av «True Norwegian Black Metal» som Varg Vikernes. I 2012 feiret han 20 år som plateartist, og vi fikk et kontroversielt intervju der vi advarer mot sterke scener. Vi gjengir intervjuet i sin helhet, slik det sto på trykk i augustutgaven av MANN 2012, og det er til tider skremmende lesning. Det hele starter med en god del prat om black metal, før det beveger seg over i et landskap der menneskeforakt og rasehat står i høysetet for Varg Vikernes.

I mai 2012 ga Varg Vikernes sitt enmannsprosjekt, Burzum, ut sin tiende skive, «Umskiptar». Samtidig er det i år 20 år siden Burzum ga ut sin selvtitulerte debutskive, og med det satte en standard for tidlig norsk black metal. I den forbindelse ønsket vi å gjøre et intervju med Vikernes. Mannen har tross alt sittet inne for flere kirkebranner på begynnelsen av 90-tallet, samt drapet på black metal-pioneren Øystein Aarseth; et drap som er så omdiskutert og gjennomsnakka at vi ikke engang gadd å stille noen spørsmål om det. Vikernes ønsket ikke å treffe oss personlig, men etter litt om og men ble vi enige om å gjøre et intervju over e-post. Etter flere runder med mailkorrespondanse ble dette resultatet.

Hva var det som inspirerte deg til å begynne med nettopp black metal som uttrykksform?

- Nå er det vel egentlig ikke slik at jeg bestemte meg for å begynne med black metal. Jeg bestemte meg for å gjøre opprør mot death metal, som på det tidspunktet hadde utviklet seg i en svært negativ retning der alle bandene hørtes like ut, så like ut og sa akkurat det samme, alle sammen. Jeg begynte med min egen musikk, uten å ta hensyn til noen regler, og denne musikken ble av Øystein Aarseth senere definert som black metal. Black metal var ikke en musikksjanger, som det er i dag; heller ikke etter at Aarseth hadde begynt å bruke dette navnet.

Du var jo i aller høyeste grad med på å etablere sjangeren. Hva slags band så du opp til?

- Musikalsk sett så jeg opp til en del thrash metal-band fra 80-tallet, som Destruction, Bathory og Celtic Frost, og en del death metal-band, også fra 80-tallet, som Pestilence og Deicide. Jeg så selvfølgelig også opp til en hel del andre band, som slett ikke hadde noe med «metallmusikk » å gjøre - ikke minst klassiske komponister, og kanskje spesielt Tchaikovsky. Pluss en del elektronisk musikk, som Software og Jean Michel Jarre, og en del «white label» undergrunns house-musikk.

Kan du beskrive miljøet rundt deg på den tiden?

- Det kan vel best beskrives som en saueflokk kledd i ulveskinn. Da vi - Darkthrone og Burzum - gjorde noe nytt, byttet de ut sin death metal-uniform med det de trodde var en black metal-uniform, og så diltet de etter oss i stedet for sine tidligere death metal-helter.

Du var 19 år da Burzum ble utgitt. Hva var det som var viktigst for deg på den tiden; musikken, budskapet eller «opprøret»?

- Musikken, budskapet og opprøret, vil jeg tro. Kjenner du til det opprinnelige budskapet, eller snakker du om det tåpelige budskapet vi kan si dagens parodi på smakløs black metal har?

Ja, hva var egentlig det opprinnelige budskapet?

- Det opprinnelige budskapet var opprør, men da først og fremst mot manglende originalitet hos andre metalband. Det handlet om å være antitrend, å gjøre noe nytt selv og absolutt aldri å kopiere andres ideer.

Så satanisme, som det raskt ble assosiert med, var aldri en del av budskapet?

- Nei, slett ikke. Satanisme var utelukkende et uttrykk noen av oss brukte for å provosere de kvalmende politisk korrekte trendmusikerne i death metal, og selvfølgelig samfunnet generelt. Det var aldri noe satanistisk budskap, og selv de som sa at de var satanister, var virkelig ikke det. De sa det kun for å provosere, eller mente noe helt annet med begrepet enn det vanlige mennesker legger i det.

Varg Vikernes=

Varg Vikernes © Promo

Hvordan vil du definere det jeg for enkelhets skyld her kaller den «opprinnelige black metalen» rent musikalsk sett?

- Det fantes ingen rammer utover at det skulle være originalt og «metal». Problemet var at alle de trendy death metal-bandene i miljøet som vi hadde gjort opprør mot plutselig hev seg på det som dermed ble en ny trend, nemlig black metal. Og siden de aldri hadde forstått noe av poenget, endte de opp med å kopiere våre band i stedet for de store death metal-bandene som de tidligere hadde gjort alt for å kopiere. Siden Aarseth hadde gitt ut Burzum selv, og siden han var den toneangivende personen i miljøet, ble det Burzum (i større grad enn Darkthrone) som ble brukt som et eksempel av ham overfor alle de trendy death metal-typene når han skulle vise dem hvordan det virkelig skulle låte. Dermed ble Burzum kopiert av dem alle. Siden det hele gikk ad undas gjorde jeg faktisk opprør igjen, i slutten av 1992 og begynnelsen av 1993, da jeg spilte inn «Filosofem» som en anti-black metal-plate. Det eneste jeg oppnådde - akk og ve - var at «alle» begynte å kopiere den stilen i stedet. Og slik fikk man det vi i dag tror er de musikalske rammene for black metal.

Hvordan føler du musikken ble mottatt av de utenfor miljøet?

- Den ble vel strengt tatt ikke mottatt av de utenfor miljøet.

Hvordan føler du at black metal har utviklet seg?

- Vel, jeg sluttet å følge aktivt med i 1995, og bryr meg ikke særlig mye lenger. I dag kaller jeg musikken min for scaldic metal for å markere avstand, og for å demonstrere overfor alle og enhver at jeg ikke er en av dem. Utover det kan jeg vel si at det hele ser ut til å ha utviklet seg til en skrekkelig parodi på det det engang var. Arme mennesker!

Mange av dem som drev med «black metal» på begynnelsen av 90-tallet ser på hele greia med et snev av humoristisk nostalgi. Hender det at du tenker tilbake og ler litt av den tiden og hele satanimaget dere fikk?

- Det var vel strengt tatt ikke så «mange» som drev med «black metal» på tidlig 90-tall - før mediene begynte å skrive om det, vel å merke - så jeg vet ikke helt hvem det er du snakker om eller om de er spesielt representative eller ikke. Slik jeg ser det, er det heller tragisk at det såkalt «norske» samfunnet gikk helt bananas bare fordi en liten gruppe tenåringer, i overført betydning, «viste dem fingeren». De brøt alt som heter presseetiske regler, og kastet norsk rettssikkerhet på dynga, for å hevne seg på disse ungdommene og for å straffe syndebukkene blant dem. Samfunnet gikk kollektivt svært langt for å kvele sannheten om både disse ungdommene og det de faktisk sto for. Jeg fortalte for eksempel journalister gjentatte ganger tidlig på 90-tallet at «satanisme» bare var et begrep vi hadde brukt for å vise at vi var motstandere av kristendommen, men de ga fullstendig blaffen. De ville ikke formidle sannheten. De ville bare selge aviser og få seere, og da var det de største og mest absurde løgnene som gjaldt. Satan-imaget som mediene og rettsvesenet skapte, er bare morsomt for de som ikke har hjernekapasitet til å forstå konsekvensene av dette. Det er ikke morsomt at medienes og rettsvesenets løgner har skapt en enorm verdensomspennende satanismeinspirert ungdomskultur og har gjort denne subkulturens kunstneriske uttrykk, såkalt black metal, til Norges største kultureksportprodukt. Dette forderver store mengder god ungdom.

Noen av dem «klipte seg og fikk jobb» og tok etter hvert avstand fra alt sammen, men du tok i manges øyne en enda mer ekstrem retning. Føles det godt eller naturlig ikke å gi etter for konformiteten?

- Det kan kanskje virke slik, men jeg har faktisk aldri endret retning. Det er mange som mener det fordi de ikke vet bedre, og andre fordi de ikke klarer å ha to tanker i hodene sine på én gang, og atter andre fordi de vil at det skal være slik. De som «klipte seg og fikk jobb» var vel de som ble med fordi mediene skrev om dette i utgangspunktet, så det de tok avstand fra var nok det bildet mediene hadde tredd nedover ørene deres og som de innledningsvis syntes var «tøft» og «kult» - og de har jo all grunn til å skamme seg over å la seg fascinere av det bildet mediene viste dem. Da de oppdaget hvor dumme de selv hadde vært, klippet de seg vel og fikk seg en jobb i stedet for å fortsette å «drite seg ut». Det føles veldig naturlig ikke å gi etter for konformitet, og det kan jeg si etter et helt liv «på gjengrodde stier». Det er veldig selvfølgelig for meg at jeg ikke skal danse lykkelig uvitende ned i avgrunnen sammen med en gjeng sauer.

Og hva tenker du om at band som omtales som «black metal-band» deltar på moteshow, Melodi Grand Prix, og at ymse bandmedlemmer i disse bandene vinner Homoprisen i Bergen?

- Det eneste som plager meg er at de fleste assosierer denne gjengen med meg og mitt. Utover det bryr jeg meg ikke. Når det er sagt; hvorfor er det en homopris i Bergen? Har de en pedofilipris også? En nekrofilipris? Hva annet er det de setter pris på i Bergen, egentlig?

Varg Vikernes=

Varg Vikernes © Promo

Hvor står du politisk?

- Ja, det er ikke godt å si. Tidligere har jeg litt spøkefullt sagt at jeg er tilhenger av føydalisme, men det er egentlig vanskelig å beskrive sitt politiske ståsted når det er så mange nyanser og så mye jeg er uenig med i stort sett alle politiske ideologier. Et annet og svært vesentlig poeng er at dagens politiske situasjon og den verden vi lever i er ganske så håpløs, og jeg ser først og fremst frem til at alt går så grundig ad undas at det hele erstattes av noe helt annet. Slik sett kan du si jeg er kulturpessimist, og anser all ødeleggelse og elendighet som et steg frem mot denne uunngåelige slutten. Vi kan ikke bygge et nytt hus når selve fundamentet vi skal bygge det på, er pill råttent. Ergo må vi først rive og fjerne alt det gamle og bygge ikke bare et nytt hus, men også et helt nytt fundament på likene til de som styrer i dag. Vi kan vel si at jeg politisk sett står langt, langt, langt borte fra alle som får lov til å uttale seg offentlig om politikk i Norge i dag. Hadde vi bare vært nomader, som vi var før i tiden, ville vi ha vært langt mer lykkelige og frie. Husk at stort sett all elendighet kom som en følge av det faktum at vi slo oss ned et sted og begynte å dyrke jorden. Mangelsykdommer, dårlige tenner, slitasjeskader, krig, tyranni, diktatur, sultkatastrofer, religion, slaveri og så videre kom alt som en følge av jordbruk. Det jeg drømmer om, er en ærligere tid, en renere og sunnere tid. Enkelt og greit. Et homogent samfunn. Jeg er tilhenger av å høste fra naturen det naturen gir oss uten at vi trenger å tukle med den. I denne eldgamle kampen, imellom gudetro og åndetro, mellom prest og trollmann, og mellom bonde og naturen som søker å ta tilbake det han har kultivert, står jeg nok på åndetroens, trollmannens og den ville naturens side. Dessverre er det for mange mennesker til en slik livsstil i dag ... men kanskje endrer det seg i fremtiden. Universets lynne kan ingen styre.

Det er vel ingen hemmelighet at du ikke nødvendigvis gir sosialismen en tommel opp?

- Nei, det er slett ingen hemmelighet. AUF ville nok ha beskrevet meg som en «høyreekstremist» og «nasjonalist », som jo for disse internasjonalistene er et forferdelig banneord. SOS Rasisme ville ha beskrevet meg som en «rasist», Mosaisk trossamfunn ville ha beskrevet meg som en «antisemitt», kristne ville ha kalt meg en «hedning», og muslimer ville vel nøyd seg med å kalle meg «potet»; uten at jeg skal påstå at det er noen politisk holdning. Jeg prøver ikke å unngå å svare, jeg kan bare ikke plassere meg noe sted politisk. Min stemme går ikke til noe parti, for å si det slik.

Og du har vel også et syn som skiller seg fra normen når det kommer til innvandring og raseideologi?

- Ja. Jeg vet såpass mye om dette at jeg har helt andre holdninger enn flertallet, som jo bare har den hjernevasken de har blitt utsatt for i skole og underholdning å forholde seg til.

Dersom man ser bort fra nasjonal stolthet og «etnisk renhet» - hva er det egentlig som er så galt med å blande raser?

- Problemet er jo at det ikke bare er hudfargen som er annerledes. Selve skjelettet er ulikt i de ulike rasene, metabolismen er ulik, hudtypen (altså selve hudtypen) er ulik, immunsystemet er ulikt, hodeskallen er ulik og så videre. Når man blander ulike raser, oppstår det problemer; genetiske konflikter som vi rett og slett kan kalle for inkompatibilitet. Den biologiske konsekvensen av raseblanding blir da for eksempel hyperseksualitet, dårligere fruktbarhet, mer fedme, mer sukkersyke, mer hudproblemer, og kanskje verst av alt; flere og alvorligere psykiske forstyrrelser og sinnslidelser. En annen faktor er jo de rent praktiske problemene som oppstår, når for eksempel en nordeuropeer - som produserer de største barn i verden - blander seg med en asiat - som har bekken tilpasset de minste barn i verden - og den altfor store ungen skal presses gjennom det altfor trange bekkenet til den lille asiaten. Svarte (Vikernes bruker et annet ord her, journ.anm.) har også smalere bekken og mindre hodeskaller enn europeere, og opplever derfor ofte store problemer når de skal føde mulattbarn. Keisersnitt løser dette problemet, men det finnes andre problemer igjen forbundet med det å ta keisersnitt, og det er faktisk ikke naturlig, og dermed ikke sunt og riktig, å føde barn ved hjelp av keisersnitt. Den kulturelle konsekvensen er jo at hybriden ikke hører hjemme noe sted, ikke virkelig forstår mentaliteten der han bor fordi han ikke har den samme psyken, ikke tåler klimaet like bra som de andre og så videre.

Du var ganske tidlig ute med å kritisere Anders Behring Breiviks handlinger på Utøya, selv om du også skrev på nettsiden din at Breivik har rett i mye i sitt manifest. Du mistenkte også at han handlet på jødenes vegne. Mener du fortsatt det?

- Ja, ikke minst fordi alle hans oppgitte mentorer i norske medier faktisk er jøder, inkludert denne «nordmannen» Fjordman, som så vidt jeg kjenner til er en halvt jødisk sionist. Han unngår også, i motsetning til 99 prosent av alle europeiske nasjonalister, å peke på det faktum at det er jøder som leder an i kampen for å dekonstruere de europeiske folk og land, som jobber for at Europa skal oversvømmes av muslimer, som sprer raseblandingsideologi og så videre.

Vi kan ikke la din påstand om at Fjordman er halvt jødisk sionist stå ubestridt dersom vi ikke finner noen bevis for det. Det er mulig jeg ikke har lett godt nok, så kan du bevise påstanden på en måte?

- Du kunne jo ganske enkelt ha spurt ham selv? Jeg kan ikke se noe problem med at jeg påstår at han er halvt jødisk. Merk at jeg ikke snakker om religion her, men etnisitet! Hans far er kommunist og jazzmusiker - jeg vet ikke hva som er verst av det? - og ser 100 prosent jødisk ut. For min egen del holder dette som bevis.

(Vi kontaktet Fjordmans far, Steinar Nøstvold Jensen, som kunne fortelle at så langt han vet finnes det ikke jødisk blod i hans slekt, men at dersom det hadde gjort det, hadde vel ikke det vært det verste.

- Dette er for dumt til å kommentere. Påstanden sier mest om vedkommendes intelligens og etterrettelighet, sier Jensen videre. Vi forsøkte via ham å komme i kontakt også med Fjordman, men uten hell.)

Hadde fengselsoppholdet ditt noen innvirkning på livet ditt?

- Nei, jeg tror nok jeg ble mer merket av årene i sosialistisk barnehage og skole enn av årene i fengsel, for å si det slik. Knivstikkende muslimer er ikke det beste selskapet man kan ha, men det er nu langt å foretrekke fremfor fanatiske rødstrømper som tvangssosialiserer forsvarsløse barn og en likhetstanke som gjør at de flinke kjeder livet av seg gjennom hele skoletiden, fordi ingen får lov til å gå fortere frem enn den dummeste, treigeste og mest tilbakestående av dem alle. Fengselsoppholdet mitt er historie. Jeg tenker ikke på det engang, men bare jeg hører ordet «barnehage» eller «skole», griper jeg etter pistolen, for å si det slik.

Er det ting du angrer på fra tidligere i livet?

- Jo da, det går jo an å minnes ting man burde ha gjort eller ikke burde ha gjort, men det er lite nyttig å tenke slik. Jeg tenker fremover og bryr meg om de tingene jeg kan gjøre noe med.

Under rettssaken ble du dømt for tre kirkebranner, men innrømte ingen av dem. I etterkant ble det naturlig nok mange spekulasjoner rundt dette. Noen hevdet at du indirekte innrømmet det, andre mente at du indirekte tok på deg ansvaret (og dermed æren) for noe du ikke hadde gjort, mens andre igjen mente at du ikke hadde hatt noe med det å gjøre. Er det noe nytt som kan komme frem nå etter 20 år?

- De som mener at jeg indirekte innrømmet det, mener det fordi jeg sier at det er feil å dømme meg for noe som de ikke har bevis for at jeg har gjort. Jeg går veldig langt i å forsøke å få frem hvor urettferdig og lovløs rettsbehandlingen av meg var i 1994, der jeg ble dømt for ting jeg - ifølge min senere advokat, John Christian Elden - åpenbart ikke kunne ha gjort, og da blir det ofte slik at dette mistolkes. Noe nytt etter 20 år? Neppe. Alle bevisene på at jeg er uskyldig har vært kjent hele tiden, men har aldri blitt gitt noen som helst oppmerksomhet, fordi rettsvesenet i Norge allerede hadde bestemt seg for å statuere et eksempel av meg. Da spilte ikke beviser, lov eller rett så stor rolle, og min uskyld var uvesentlig. Norge er ingen rettsstat. Det er en totalitær Sovjetstat.

Hva tror du folk ville blitt mest overrasket over dersom de møtte deg ansikt til ansikt?

- Nu har jo jeg hatt det privilegium å få sitte i fengsel i 16 år og har derfor møtt en del ukjente mennesker ansikt til ansikt allerede, og siden du spør kan jeg noe nølende fortelle at det jeg har opplevd - om og om igjen - er at mennesker på eget initiativ kom bort til meg for å fortelle at de var helt sjokkerte over hvor lite mediebildet av meg stemte med virkeligheten, og hvor positivt overrasket de ble etter å ha møtt meg. Selv er jeg ikke udelt positiv til å snakke med fremmede eller spesielt flink til å takle den type situasjoner, og har opplevd disse øyeblikkene som rimelig pinlige, men det var utrolig nok ganske vanlig at jeg opplevde dette mens jeg sonet. Når det er sagt; det er neppe jeg som er så fantastisk hyggelig, men når avstanden fra mediebildet til virkeligheten blir så ekstremt stor, da er det en del som reagerer.

Du har utgitt flere bøker, men er biografien som Dagbladet Magasinet refererte til i 2009 utgitt ennå?

- Nei, den er ikke utgitt, og vil nok ikke bli utgitt heller. Ingenting jeg skriver på norsk vil bli utgitt, fordi Norge er en totalitær Sovjetstat som kveler all dissens, og jeg må si at jeg ikke er så interessert i å gi ut akkurat den boken. Det blir for privat, for personlig, for egosentrisk, og jeg bryr meg ikke så mye om dette heller. Det får holde med «biografien» som finnes på burzum.org. Jeg sank ned i en stinkende myr i 1989, og har siden jeg forlot denne myra i 1993 forsøkt å bli kvitt den vonde lukten, men resten av verden i dag har jo også blitt gjort til en stinkende myr, så det er ikke så lett. Når vil du som journalist i Sovjet-Norge komme ut av den (mest) stinkende myra du befinner deg i, la håret gro og få deg en ærlig jobb? ;-) Eller er det forskjell på journalister også?

Enkelte av uttalelsene til Vikernes i intervjuet er så kontroversielle at vi ikke kan la dem stå ubestridt, og vi kontaktet derfor cand. scient. i human adferdsøkologi, Jens Andreas Huseby (altså evolusjonsbiolog med menneskers atferd som spesialfelt), som kom med denne oppklaringen per e-post:

Vikernes sin påstand:

«Når man blander ulike raser, oppstår det problemer; genetiske konflikter som vi rett og slett kan kalle for inkompatibilitet.»

Husebys svar:

«Vikernes roter her med begrepene og opererer med kategorier som i virkeligheten både flyter og overlapper. To grupper som kan få fruktbart avkom sammen tilhører samme art. To grupper som har vært reproduktivt adskilt fra hverandre lenge kan være utgangspunktet for at arten splittes i to, og vi får det som kalles artsdannelse. Inkompatibilitet kan med andre ord oppstå, men det har det ikke gjort hos mennesker. Hadde det gjort det, ville vi snakket om forskjellige menneskearter og ikke forskjellige «menneskeraser». (Påstand avvist.)

Vikernes sin påstand:

«Den biologiske konsekvensen av raseblanding blir da for eksempel hyperseksualitet, dårligere fruktbarhet, mer fedme, mer sukkersyke, mer hudproblemer, og kanskje verst av alt; flere og alvorligere psykiske forstyrrelser og sinnslidelser.»

Husebys svar:

Problemene han nevner skyldes først og fremst livstilssykdommer som for eksempel feilernæring. Det er altså ikke noe hokuspokus, og det er i hvert fall ikke noe innebygget i «raseblanding» som gjør at ting går galt. Noe som derimot er dokumentert, er at jo «fjernere» genetisk fra oss partneren står, jo bredere spekter av immunforsvar får ungene. Hvilket har vært fryktelig viktig opp gjennom årene. (Påstand avvist.)

Vikernes sin påstand:

Det oppstår «praktiske problemer» når to av ulik etnisitet får barn sammen.

Husebys svar:

Disse «praktiske problemene» han nevner høres logisk ut, men er bare tull. Samtidig, når han nevner keisersnitt, begår han det vi kaller den «naturalistiske feilslutning» når han mener at det som er «naturlig» også dermed er «sunt og riktig». Det er slett ingen selvfølge, og eksemplene er mange: Det er for eksempel naturlig for barn å ville spise alt de kan få tak i av søtt (i vår evolusjonshistorie var det en sterkt begrenset ressurs), men det er hverken sunt eller riktig. (Påstand avvist.)

Generelt fra Huseby:

Generelt vil jeg si at et stort problem med rasetenkningen er at den er så kategorisk i sin inndeling når virkeligheten egentlig består av befolkninger som stadig flyter inn i hverandre. Videre er det snodig prinsipielt å påstå at det er noe «riktig» ved å bevare en genetisk homogen gruppe. Evolusjonen har ikke noe formål, men det er lurt å ha et genetisk mangfold i en befolkning. Det gir motstandskraft mot sykdom og alle andre endringer i miljøet. Hvis for eksempel alle nordmenn var mer genetisk like under svartedauden, ville alle forsvunnet.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!