Jørgen Munkeby fra albumaktuelle Shining

Albumene som forandret livet mitt

Musikkgeniet Jørgen Munkeby og hans Shining er aktuelle med «One One One». Her er ti album som formet og forandret livet hans.

Sist oppdatert

Multiinstrumentalisten Jørgen Munkeby (32) er frontfigur i jazzmetall-bandet Shining, hvor han trakterer stemmebånd, gitar og saksofon. Han spilte tenorsaksofon, altfløyte, bassklarinett og keyboards i jazzbandet Jaga Jazzist fra 1994 til 2002. Han spiller også i Damp og Chrome Hill, og har deltatt på flere utgivelser av Ihsahn. Shining vant Statoil-millionen under årets Bylarm. For tre år siden fikk de en million kroner i stipendet a-ha delte ut. De er plateaktuelle med «One One One».

Entombed - «Hollowman EP» (1993)

Åpningen på «Hollowman», med den industrielt klingende kubjelle-lyden, vil for alltid minne meg på hvor imponert jeg var over denne musikalske endringen - fra mer hvesete black metal på «Clandestine», til mer mandig og muskuløs rocke-metal på «Hollowman». En modig og trendsettende utgivelse. Selv om jeg hørte mye mer på «Clandestine», så mener jeg at «Hollowman» var en viktigere utgivelse.

John Coltrane - «Crescent» (1964)

Jeg kjøpte egentlig først «Live at the Village Vanguard Again!» mens jeg var på vei til hytta vår i Danmark for å ha sommerferie, men skjønte ikke noe av Coltrane før jeg kjøpte denne plata. Jeg kjøpte den samme dagen som vi kjøpte internett-tilgang hjemme, og jeg hørte på denne plata hele tiden mens jeg snubla mine første steg rundt på nettet. Samme sommeren hadde jeg møtt en råflott islandsk dame i Kragerø som bodde i Ørebro. Det hadde vært en kort greie, og hun måtte dra hjem ganske kjapt. Men jeg husker jeg prøvde å gjette meg fram til epost-adressen hennes. Den gangen var det jo ikke så veldig mange muligheter: Alle norske adresser endte på «@online.no», og kun de færreste visste om Hotmail.com, men jeg klarte jo selvfølgelig ikke å gjette den. Husker allerede da at jeg synes det var rart at det ikke fantes noe offentlig epost-katalog, og nå - mer enn 15 år etter - vet jeg ennå ikke om noe slikt register. Men nå har jo nesten alle sin egen hjemmeside eller Facebook-side, så det er kanskje ikke noe problem lenger.

John Coltrane - «Giant Steps» (1959)

Låta «Giant Steps» er selve manndomsprøven for alle saksofonister med testosteron-nivå over minstegrensen, samt IQ høyere enn skostørrelsen sin. Jeg har aldri hørt en dame spille denne låta bra, og har fortsatt til gode å møte en kvinnelig musiker som i det hele tatt viser interesse for låta. Det virker som denne låta definitivt er en manne-greie. Uansett, jeg har, som så mange andre, brukt noen år av mitt liv på denne låta og de harmoniske funksjonene den innførte i 1959.

Beatles - «Magical Mystery Tour» (1967)

Frasen «dripping from the dead dog's eye» har bare brent seg inn i hukommelsen min. Det er et eller annet med måten den er sunget på, vokal-lyden og ordene som gjør at den frasen sikkert er de ordene hjernen min har tenkt flest ganger. Veldig fet plate med spennende låter, psykedeliske tekster og psykotisk stemning. Har nok hatt veldig mye å si for den psyke stemningen i Shining sin musikk.

CC Cowboys - «Blodsbrødre» (1990)

Selv om jeg hørte mer på Dum Dum Boys og, spesielt, Raga Rockers, så er det nok heller CC Cowboys' låt «Harry» som er lydsporet til min tid på barneskolen. En kompis av meg, som gikk under navnet Neger-Stian (dette var i gamle dager), hadde denne låta på kassett, og vi pleide å spille den i friminuttene på skolen. Etter skolen, og spesielt i ferier, dro jeg ofte hjem til ham hvor vi spilte dataspill hele døgnet. Foruten å ha en storebror som etter sigende skulle ha en veldig stor biceps, hadde han også en sjømann-far med en pistol som vi rappa patroner fra. Disse kasta vi stein på i skolegården til de sprengte (flaks at ingen strøk med!). Men mest av alt gikk tida med til å spille «Wing Commander», «Paratroopers» og ikke minst «Wolfenstein 3D», mens vi hørte på CC Cowboys.

Jan Garbarek - «Twelve Moons» (1992)

Denne plata hørte jeg sinnssykt mye på. Jeg syntes visst den var kjempebra. Men når jeg ser tilbake på det, så er jeg er litt usikker på hvorfor, siden jeg egentlig ikke husker noe av den plata nå. Har ikke hørt på den på 18 år.

Marilyn Manson -«Lest We Forget (Best of)» (2004)

Jeg hadde avskrevet Manson på grunn av hans utseende og hans kontroversielle oppførsel, og trodde egentlig at han bare var enda et idiotisk ungdomsfenomen som ikke stakk særlig dypt. Men da vi mikset «Grindstone» i 2006, kom Kåre Vestrheim til studioet en morgen med denne plata. Ofte kan det vært deilig å rense ørene med annen musikk når man mikser, og da han satt på «Beautiful People» ble jeg helt frelst. Hele pakka var bare så sinnssykt fet! Catchy riff, illsint gitarlyd og stram spilling, beintøff vokal, uten at den går i macho-fella som mange andre sinna-vokalister, og en vanvittig barsk miks. Og miksen er gjort av samme fyren, Sean Beavan, som mikset vår forrige plate, «Blackjazz», og «One One One» som kommer i april. Så denne opplevelsen, og plata, har jo direkte resultert i hvordan Shining låter.

Dream Theater - «A Change of Seasons» (1995)

Denne plata er nok den plata jeg har hørt mest på i hele mitt liv. I alle fall første delen av plata, med «A Change Of Seasons», som er studiodelen av plata. Denne åtte-delers suiten er 23 minutter lang, og imponerende godt skrevet ut. Den flyter godt og har veldig mange flotte partier. Jeg tror jeg hørte på denne hver eneste dag i mange år. Jeg hadde den med på fjellet når familien hadde påskeferie, jeg hørte på den mens jeg leste «Hobitten» for første gang, og jeg hørte på den mens jeg sov.

Pantera - «Vulgar Display of Power» (1992)

Tanta mi imponerte meg da hun vandret inn mens jeg spilte «Walk» på full guffe, og spurte med interesse hva bandet het. Hun likte det tydeligvis. Det var litt rart, men jeg fikk veldig respekt for henne da. Denne plata er en av de få metal-platene fra ungdommen min som jeg fortsatt hører på. Dimebag var en av mine favoritt-gitarister, og Phil Anselmo var en ordentlig bra vokalist på denne plata. Pantera har senere blitt kjent for å være det bandet som frelste en helt ny generasjon til metal-musikken, og dette gjaldt definitivt for meg. Jeg var aldri særlig glad i Metallica, men Pantera gjorde susen.

Raga Rockers - «Blaff» (1989)

Dette var den første vinylplata jeg kjøpte. Jeg var en liten guttunge, og fant den i en eller annen bruktbutikk. Jeg hadde også kjøpt meg en brukt platespiller som jeg koblet sammen med en gammel Tandberg sølvsuper-forsterker og noen hjemmelagde høyttalere som faren min hadde bygd en gang i hippietida. Jeg spilte denne plata ustanselig oppe på rommet mitt. Jeg koblet også el-gitaren min rett inn i dette stereoanlegget ved hjelp av mikrofon-inngangen til en kassettspiller. En ganske ukurant tjuvkobling som låt ganske snålt, men jeg hadde ingen gitarforsterker. Jeg driver egentlig fortsatt og kobler gitaren rett i miksebordet når jeg lager plate. Nå synes jeg det låter fett.

Denne saken ble første gang publisert 29/05 2013, og sist oppdatert 03/05 2017.

Les også