Jeg husker ikke helt når jeg begynte å sette pris på juletradisjonene, men jeg antar at det må ha kommet noen år etter at gavene under treet var blitt myke og kun et mindretall av dem hadde mitt navn på lappen. Antageligvis skiftet jeg fokus idet jeg innså at jeg alltid ville komme til å legge meg med røde tall på balansen fordi femåringen til søskenbarnet mitt tror onkel Alex setter like stor pris på en stein med påmalte øyne og bomullsskjegg som han gjør på en flaske god irsk whisky.

Uansett; med noen få avvik, avhengig av hvilke av de voksne barna som må feire hos svigerforeldrene, har en typisk julaften i det berganske hjem i årevis fortonet seg på følgende måte: Jeg våkner fyllesjuk opp på gutterommet hjemme hos min mor i Hamar etter å ha vært på pub og fått en overdose med historier om tilsynelatende vellykkethet fra gamle skolekamerater som jeg ikke har sett siden sist jul. Med angst og skam jagende etter meg hopper jeg i dusjen omtrent da moren min roper at vi er sent ute, og med skrukkete dress og upassende sko setter vi oss i bilen på vei til min tante og onkel på Stange.

På veien stopper vi innom ei venninne av min mor som skjenker moren min to små whisky, og rundt halv ett er jeg blitt edru nok til å ta over rattet, og min mor har fått nok brennevin til ikke å klage på kjøringen. Vi ankommer Stange omtrent samtidig som «alle unga» inklusive deres barn dukker opp.

Før i tiden dro de fleste i familien i kirka for å tilfredsstille min bestemors krav om gudfryktighet i jula. Nå som bestemor er død, drar de for å få den seneste sladderen om bygdas nyskilte og halvkriminelle. Moren min synger for øvrig i falsett, noe som gjør at mor og sønn som regel bryter ut i latter under salmesangen. Det er en av grunnene til at jeg og det ene søskenbarnet mitt som regel blir hjemme for å passe på ribba. I disse timene får jeg grisebank under det påskudd at søskenbarnet mitt skal vise frem noen nye triks han har lært på jobben. I en familie med lange tradisjoner for folkelig spritsmugling har han nemlig klart det mesterstykket å utdanne seg til politi.

Klokken fem er det middag, og når alle sitter til bords, skal den nyfiska sladderen fra kirka opp på bordet. Deretter skal politimannsøskenbarnet fortelle noen groviser, som følges opp av besserwisserhistorier fra søskenbarn nummer to og noen meningsytringer fra nummer tre. Dette kulminerer med noen søskenkjærlige fornærmelser dem imellom, og en lett og kjærkommen krangel er i gang. De inngifte forholder seg som regel rolig under middagen, og de minste barna blir unnskyldt fra bordet etter første runde. Moren min synes på dette tidspunktet at alt er riktig så festlig, mens bestemoren min, da hun var i live, som regel ble litt furten fordi hun pleide å skru av høreapparatet og således misforsto alt som ble sagt ved bordet.

Rett etter andre servering forteller tanta mi at hun begynner å bli litt pussa, men at hun tross alt bare har spist to brødskiver i dag (vi som kan drikke vet at hun egentlig er edru som ei nonne). Og jeg angrer, som jeg gjør hvert år, på at jeg nok en gang meldte meg frivillig som sjåfør.

Så er det duket for kaffe, konjakk og gave-oppakking; høydepunktet da jeg var liten - opphavet til skuffelse og fortvilelse nå. Så mens småunga pakker opp den ene fete leken etter den andre, sitter jeg gråtkvalt i sofaen og klistrer på meg et falskt smil. Når gavene er unnagjort, skal onkelen min prøve ut den nye skjorta, det nye slipset og den nye boksershortsen han har fått. Så synger han en frierblues til min tante mens det eldste søskenbarnet mitt spiller gitar og moren min gliser rått over konjakken.

Snart er det på tide å dra hjem. Jeg kjører mens moren min forteller meg at jeg har helt rett vedrørende noe vi har diskutert, og at svoren ikke var like sprø som den skulle ha vært.

Når familiefeiringene er over, møtes som regel gutta for å klage på gavene og drikke opp restespriten. Og her kommer (endelig, red.anm.) poenget: Dersom du i år vurderer å bytte inn den Jo Nesbø-boka du fikk av tante Ragnhild, har jeg et forslag. I midten av januar kommer nemlig jeg, Aleksander Bergan, ut med debutromanen min på Aschehoug forlag. Boka heter «Fantombildet», og er en satirisk fortelling om jåleri, kjendiseri, selvbedrag og hårets samfunnsposisjon. Den anbefales selvfølgelig.

God jul og godt nytt år.

(Denne historien ble først publisert i MANN #177 desember 2012)

=

.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!