Raga Rockers

Kong Michael den første

Ifølge Raga Rockers-sjef Michael Krohn er intervjuet i MANN det nærmeste du noen gang vil komme en biografi om ham. Her får du en smakebit. Det er best å følge nøye med.

Foto: Mathias Fossum
Sist oppdatert

I 30 år har Raga Rockers satt standarden for norsk rock. Med 11 studioalbum, tre liveplater, og låter som «Fritt liv», «Maskiner i nirvana», «Noen å hate» og «Hun er fri», har de skrevet seg inn i rockehistorien som Norges mest toneangivende og seiglivede band. Det finnes få norske punkband som ikke har øvd inn en Raga-låt på et tidlig tidspunkt i karrieren, og av dem vi gjerne omtaler som «De fire store» i norsk rock, er det enkelt å trekke frem Raga som det mest inspirerende - med sine ofte banalt enkle riff, poetiske og samfunnsrefsende tekster, og fengende melodier.

Raga Rockers er i aller høyeste grad Michael Krohns band. Han ble en del av den første norske punkbølgen som trommeslager i Kjøtt da 70-tallet ble til 80, før han startet Raga Rockers i 1982, og har siden den gang, som en kaptein med milde diktatoriske trekk, ledet bandet gjennom tykt og tynt.

Krohn er musikeren, tekstforfatteren og kunstmaleren som gjennom store deler av livet har levd under fattigdomsgrensa, og som til tross for (eller kanskje nettopp på grunn av) å ha satt dype spor i norsk musikkhistorie, ser ut til å trives best på den nedre halvdelen av samfunnsstigen. Han er, som han sier i «Fritt liv», en ung aristokrat.

VI HAR LENGE ønsket å få til et lengre intervju med Krohn. Det har ikke vært enkelt, verken for oss eller for andre medier, men i midten av jubileumsåret takket han plutselig ja - riktignok på noen premisser. Krohn ville nemlig svare via e-post, og vi måtte love på tro og ære at vi ikke skulle forandre et ord av det han skrev. For, som han sier, irriterer det ham at pressen omformulerer og gjengir sitatene upresist.

Nå har det seg sånn at vi i MANN også har våre prinsipper (et av dem er ikke å la oss diktere av intervjuobjektene), men disse prinsippene la vi glatt til side for en mann av Krohns karakter. Derfor, og bare derfor, kan vi gi dere dette unike intervjuet. Mine damer og herrer: Michael Krohn.

Hvordan oppsto Raga Rockers?

- Raga oppsto som en følge av at jeg begynte å føle at Kjøtt ikke var det optimale bandet å spille i. At jeg kunne få til noe annet med folk som var likere meg selv i alder, bakgrunn og musikksmak. Jeg headhunta en gjeng med aktuelle kandidater og begynte å øve i et bomberom på Majorstua. Bandnavnet Raga Rockers hadde jeg allerede bestemt meg for etter at jeg kom på det en natt jeg ikke fikk sove. Navnet ga meg assosiasjoner til indisk musikk blandet med rock. I begynnelsen jammet vi mer over monotone riff, så sånn sett passet navnet bra.

Hvordan var det å være ung i Oslo på den tiden?

- For mitt vedkommende var det en ny verden som åpnet seg. Bo for meg selv. Ha kjæreste. Møte nye mennesker. Dra på fest. Det har vel egentlig alltid vært det samme å være ung til alle tider, selv om musikk og moter vrir seg og lager den spesifikke stemningen som definerer en periode. Før jeg begynte å vanke i byen, var jeg forstadstenåring. Det var rock'n roll det også. Men på en annen måte. Omtrent som tegneseriene til Christopher Nielsen.

Raga sparket, som punkband skal gjøre, oppover. Har du samme ståsted nå?

- Selv om jeg hadde bakgrunn i Kjøtt, så vi ikke på Raga som et punkband. Vi var friks som ville spille heavy musikk. Når det kommer til tekstene, synes jeg de sparker litt alle veier. Mot meg selv også. Når det gjelder ståsted, regner jeg med at du mener som kritiker av samfunnet til venstre et eller annet sted. Svaret på det er «ja». Jeg er mer radikal nå enn jeg var da. Kapitalisme er den store stygge ulven. Tenk på alt folk gjør for penger som er spekulativt og kjipt. Jeg tror at et annet system er mulig, men jeg tror ikke det kommer til å skje. Verden kommer til å klamre seg til illusjonene sine helt til systemet kollapser og helvete bryter løs.

Kan du fortelle litt om bakgrunnen din?

- Jeg ble født i New York 25. august 1959, så det er derfor jeg har engelsk uttale på navnet mitt («Maikel» Krohn, ikke «Mikael», red.anm.). Jeg bodde der til jeg var cirka ett år. Etter det flyttet vi til Paris, der jeg bodde til jeg var fire. Så skar det seg mellom moren og faren min, og moren min bestemte seg for å flytte til Norge fordi vi hadde slekt her. Jeg har ikke sett faren min siden. I stedet for å vokse opp med mat og vin og kunst og kultur, endte jeg altså opp i vintersportens og jantelovens hjemland. Ikke akkurat hjemmebane for meg. Et av mine første barndomsminner er at jeg sitter og ser på 10 000 meter skøyter i svart-hvitt sammen med mutter'n. Det var traurig. På skolen hadde jeg vanskelig for å konsentrere meg. Hadde det vært i dag, hadde jeg kanskje fått diagnosen ADHD. Men i stedet for å få hjelp, fikk jeg kjeft. Det var vel slik jeg begynte å føle at verden var et fiendtlig sted å være. Jeg havnet stort sett nederst i hierarkiene når jeg deltok i aktiviteter.

Jeg tror dette er grunnen til at jeg søkte det som lå utenfor samfunnets institusjoner da jeg ble ungdom. Man kan med andre ord si at jeg ble den jeg ble fordi jeg er en dårlig taper. De fleste av de andre taperne aksepterte sin skjebne som untermensch. Det gjorde ikke jeg. Jeg var hellig overbevist om at jeg var rikere åndelig utrustet enn de som prøvde å dupere meg, og musikk ble min måte å hevde det på.

Hvordan ble opprørstrangen du har lagt for dagen i tekstene dine mottatt hjemme?

- Som jeg har nevnt tidligere i intervjuet, vokste jeg opp med moren min.

Hun var av den gamle skolen. Født i 1922, oppvokst på kostskole og i et velstående hjem. Hun snakket ikke noe særlig om det, men tanta mi fortalte at de aldri fikk en eneste klem under oppveksten. Mutter'n hadde reist mye rundt i verden og opplevd mye før jeg ble født, så hun var frisinnet på noen områder og striks på andre områder. Hvis jeg hadde med frikete kompiser hjem, var det helt greit så lenge de snakket pent og hilste høflig. Når det kom til rock'n roll, var det en verden som var helt fremmed for henne. Hun syntes imidlertid det var greit at jeg drev med det, så lenge jeg ikke spilte høy musikk når hun var hjemme. Hun hørte ikke på det jeg drev med eller leste tekstene, men hun var misfornøyd med at jeg ikke tok en utdannelse og ble til noe. Jeg prøvde å forklare henne at jeg var rockestjerne, men hun bare fnyste av det.

(Resten av dette lange intervjuet finner du i MANN. Det ligger i en bladhylle veldig nære deg.)

Denne saken ble første gang publisert 03/07 2012, og sist oppdatert 03/05 2017.

Les også