Sveriges svar på James Bond, Carl Hamilton, er tilbake - denne gangen gjennom «I nasjonens interesse», en film basert på Jan Guillous bok med samme navn. Boken ble skrevet i 1988, da verden fortsatt var preget av den kalde krigen. I filmen er derimot handlingen lagt til dagens konflikter. Derfor er ubåter byttet ut med svensk våpenteknologi, og russere med leiesoldater.

Mikael Persbrandt har, som den femte i rekken, fått æren av å portrettere denne etterretningsagenten, hvilket gjør ham til en slags Pierce Brosnan - uten at vi skal gå nærmere inn på det.

CARL GUSTAF GILBERT HAMILTON ble skapt av journalist og forfatter Jan Guillou mens Guillou satt i fengsel for spionasje. Årsaken til fengslingen var at Guillou, sammen med kollegaen Peter Bratt, i 1973 kunne avsløre at det fantes en svensk etterretningstjeneste (Svenska Informationsbyrån) som hadde overvåket svenske venstreradikale under hele etterkrigstiden (Lund-rapporten avslørte for øvrig det samme i Norge på midten av 90-tallet). Dermed endte han i fengsel i ti måneder, og der fikk han endelig tid til å lese de bøkene han aldri hadde fått lest.

De viktigste bøkene man kunne lese på 70-tallet i Sverige, var Maj Sjöwall og Per Wahlöös politiromaner om Martin Beck. Det hadde ikke journalisten Guillou gjort ennå, og det gjorde ham sosialt handikappet. I fengselet pløyde Guillou seg derfor gjennom Beck-bøkene, og oppdaget at forfatterne hadde brukt en angloamerikansk form på den hardkokte politiromanen, og rett og slett overført den direkte til Sverige. Det viste seg at historien fungerte like bra der som på Manhattan.

Guillou lot seg inspirere av dette. Han flyttet den angloamerikanske spionromanen - som hadde en tendens til å være sterkt høyrevridd - over til Sverige, for så å vri den mot den andre siden.

Dermed ble agent Hamilton skapt. Han er en maoist og avskyr Sovjetunionen like mye som han avskyr USA. Dette er en oppfatning han deler med Guillou, som vel er relativt praktisk. I tillegg er Hamilton aristokrat fra den ekstreme overklassen.

2. MARS HAR «Hamilton - i nasjonens interesse» premiere på norske kinoer. I den forbindelse fikk vi en kort audiens hos Mikael Persbrandt og Jan Guillou.

© FREDRIK PERSSON / Scanpix

Mikael Persbrandt

Yrke: Skuespiller.

Født: 25. september 1963.

Sivilstatus: Har to barn sammen med Sanna Lundell. Var tidligere samboer med Maria Bonnevie.

CV: Var opprinnelig ballettdanser og har gjort mange roller på Kungliga Dramatiska Teatern i Stockholm. Ble kjent gjennom rollen som politimannen Gunvald Larsson i filmene om Martin Beck.

Av norske filmer har han spilt i «Øyenstikker» og «Kautokeino-opprøret».

Aktuell: Spiller Carl Hamilton i den siste filmen om spionen basert på Jan Guillous bøker.

Mikael Persbrandt

- Du er den femte personen til å portrettere Carl Hamilton. Hvordan er det å fylle disse velbrukte skoene?

- Jeg pleier å si at teaterscenen er moren i mitt yrke, og filmen er elskerinnen. På teateret spiller man jo roller som alltid er blitt spilt, så jeg har ingen problemer med å gjøre noe som andre har gjort tidligere. Det jeg har prøvd å gjøre, er å løfte hele sjangeren opp på et høyere nivå. Det var en forutsetning for at jeg skulle være med. En annen forutsetning var at en kvinne skulle ha regien, fordi det medfører et annet blikk på visse momenter. Hadde regien vært ved noen av disse mennene som finnes på den svenske regihimmelen, hadde jeg nok ikke sagt ja. Det er morsomt når det smeller og man kan hoppe rundt og slåss, men det som er interessant er jo det som skjer mellom menneskene. Uten det aspektet blir det bare en dårlig actionfilm. Med denne filmen forsøker vi å portrettere noenlunde levende mennesker, og jeg synes vi har lyktes med det.

- Du har virkelig trent for denne rollen?

- Jeg har trent hardt, og det er visstnok eksepsjonelt, så pressen har gjort et nummer ut av det. Det som er eksepsjonelt for meg, er at jeg fikk muligheten til å forberede meg, og jeg så det som en plikt overfor et veldig sjangerbevisst publikum at de skal få det de betaler for når de går inn i salen. Man kan synes hva man vil om skuespillet, men jeg vet at ingen kan ta meg på måten jeg holder i pistolene og knivene og sånn. For det er uklanderlig.

- Føltes det riktig for deg?

- Det kjentes riktig å legge det på et nivå som ikke er dårligere enn det Matt Damon (som «Jason Bourne», red.anm.) gjør. Vi holder bra nivå der.

- Du gjør mange stunts selv?

- Ja, jeg gjør kanskje 90 prosent av stuntene selv. Jeg gjør blant annet slagsmålene.

- Nå er du altså blitt god på å slåss?

- Ja, jeg er blitt livsfarlig.

- Du har nettopp kommet hjem fra New Zealand (for å spille inn «Hobbiten», red.anm.), og så skal du spille i den svenske produksjonen «Hypnotisøren». Er du redd for at tilbudene skal slutte å komme?

- Det har jeg vært redd for siden jeg gjorde min første Beck-film, men tilbudene har jo vedvart. Det er klart at man tenker sånn, men jeg har jo alltids teateret. Når det er sagt, blir rollene bedre og bedre jo eldre man blir. De blir modnere og mer reflekterte.

- Føler du deg gammel?

- Jeg lever som den alderen jeg er i. Jeg tror jeg hører til dem som synes det er trivelig å bli eldre. Jeg har vært en ganske forvirret ung mann, og det kjennes cool å bli eldre.

- Tror du at du får Harry Hole-rollen?

- Ja, det skulle forundre meg om jeg ikke gjør det. Det kan du trykke. Hehehe! Nei, det tror jeg ikke. Jeg burde sikkert lese romanene, men etter det jeg har forstått er det en hardkokt politimann. Han virker jo cool, han der forfatteren også.

- Og så er det Scorsese som skal regissere?

- Ja, og for han kan man jo gjøre hva faen som helst. Jeg har ingen aspirasjoner for den rollen, men det er klart at det ville vært kult.

- Da jeg intervjuet deg for fire år siden sa du at dine store interesser var «bilar och brudar». Har du forandret deg på det punktet?

- Sa jeg det for fire år siden? Nei, nå er jeg betydelig modnere. Hehe! Jeg er jo egentlig soft og full av følelser. Og faktisk liker jeg el-biler.

© Kleve-Ruud, Luca / Scanpix

Jan Guillou

Yrke: Forfatter.

Født: 17. januar 1944.

Sivilstatus: Har to barn, og er gift med Ann-Marie Skarp.

CV: Jobbet som journalist, og avslørte i 1973 at det fantes en hemmelig etterretningstjeneste i Sverige. Har siden livnært seg som forfatter, og er mest kjent gjennom bøkene om Hamilton, og senere bøkene om Arn.

Aktuell: Hamilton-boken «I nasjonens interesse» fra 1988 er filmatisert, og har premiere 2. mars på kino i Norge.

Jan Guillou

- Er du fornøyd med Mikael Persbrandt som Hamilton?

- Ja, selvsagt. Det er en Hamlet-rolle som alle store skuespillere skal ha gjort før eller siden.

- Hvem av skuespillerne som har gjort Hamilton synes du passer best til rollen?

- Om jeg hadde noen mening om det, ville jeg aldri vært så dum at jeg fortalte det. Skuespillere er fintfølende personer.

- Hva har Mikael bragt inn i rollen som andre ikke har hatt?

- For å svare på det må man jo sammenligne dem. Den første var Stellan Skarsgård. Han belaget seg på skuespillerkunsten, og var ikke interessert i fysikken. Peter Haber kom etterpå. Han fulgte Stanislavskijs teknikk og lot uniformen spille Hamilton. Deretter kom Stefan Sauk, og han var mer fysisk. Han overbeviste oss om at han er Hamilton med sin fysikk. Så var det Peter Stormare, og han gjorde som man gjør i Hollywood; lagde actionkomedie. Og nå kommer da Persbrandt, som går tilbake til Skarsgård og stoler på sin egen skuespillerkunst. Han forsøker å gi Hamilton dybde, men han gjør også som Stefan Sauk og leverer fysisk.

- Du har fått mange av dine bøker filmatisert. Hvordan føler du at filmene blir i forhold til din visjon da du skrev boka?

- Det man ser i filmen er ikke så annerledes, men det man ikke ser i filmen er annerledes. En Hamilton-roman begynner med en actionscene, og deretter er det 250 sider politisk snakk, ti sider action og nye 250 sider med politisk snakk. Sånn bygges de opp. Alle som skal lage film ut av Hamilton tror at det er action hele tiden. Så leser de boka de har kjøpt rettighetene til, og finner bare åtte minutter med film i den. Filmmakere tror nemlig at de ikke kan ha politisk snakk i en film. Jeg mener de tar feil.

- Hva håper du at folk skal sitte igjen med etter denne filmen?

- Foruten underholdningsverdien, håper jeg folk vil se at Sveriges rolle i verden ikke er så tydelig og enkel som man tror. Vi deltar nå i en krig i Sentral-Asia på USAs side. På Hamiltons tid, da han ble skapt, lå det ikke innen fantasiens rekkevidde at vi skulle slåss med USA i Afghanistan. Og så har vi denne avanserte svenske våpenindustrien. Det er en fare for at disse våpnene havner i feil hender.

- Du har inngående kjennskap til den svenske etterretningen. Føler du det er mye snusk i det svenske systemet?

- Det er mye som foregår som ikke det svenske folk vet om, men hele poenget med en etterretningstjeneste er at den skal være hemmelig.

- Har du hatt andre ting å gjøre med filmen annet enn å skrive boka?

- Ja, jeg har jo blandet meg inn i manus.

- Er du enkel å jobbe sammen med?

- Dette er den niende Hamilton-filmen, og jeg er ytterst samarbeidsvillig. Man skal velge sine kamper, og kun slåss hardt om det er noe veldig viktig. Og da gjelder det å få jævlene til å gjøre som du vil.

- Hvilke kamper valgte du i denne filmen?

- Det var en del uenighet om hvordan de svenske politikerne skulle portretteres, for det har filmmakere lite peiling på. De vet ikke noe om det svenske statsapparatet, og om hvordan folk snakker. Dette måtte jeg jobbe sterkt for.

- Blir det mer Hamilton?

- Jeg kan ikke se det for meg, nei. Under den kalde krigen hadde han mange oppdrag, men under krigen mot terror ser jeg ingen funksjon for ham.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!