=

Multitalentet Ole Petter Andreassen har spilt gitar i The Cumshots, Thulsa Doom og Hillstone Halos, trommer i Black Debbath og produsert band som Raga Rockers, Minor Majority, Oslo Ess, Bare Egil Band, Mayhem og Gluecifer. Nå er han aktuell med ny skive med eget band, El Doom & The Born Electric. Her er de ti albumene som forandret livet hans.

Creedence Clearwater Revival - "Cosmos Factory"

- Mitt liv med musikk startet da jeg var fire år og fikk "Cosmos Factory" av min onkel. Hovedlåta da var "Ooby Dooby", som var en veldig gøyal lyd da man var fire, men jeg fikk fort et forhold til hele katalogen, og det før man ble utsatt for grusomme trubadur-versjoner overalt. Jeg skjønner at det kan være vanskelig å se forbi "Cotton Fields", "Proud Mary" etc, men hvis man tar seg bryet er det enormt mye gull å finne. Produksjon, gitar og vokal-arbeidet er HELT glimrende, og CCR er nok kanskje mitt absolutte favorittband, med "Cosmos Factory" som et favorittalbum jeg fortsatt hører jevnlig på.

=

Anthrax - "Fistful of Metal"

- Dette er jo en ganske fæl skive, men i min søken etter nye kicks så røsket den ganske godt opp i tilværelsen. Miljøet mitt på denne tiden var dypt preget av deppe-rock. Det var frakker, krepptang, The Cure, Joy Division, Echo and The Bunnymen. Følte meg ikke helt hjemme, og var desperat etter noe nytt. Likte aldri heavy metal i glansperioden, så jeg hoppet glatt over hele den sjangeren og gikk rett fra goth til thrash. Var storfornøyd med tempoet og spilleferdighetene, og denne plata plaget livet av kompisene mine frem til jeg fant frem til thrash-metal plater som faktisk VAR bra.

=

Celtic Frost - "Into the Pandemonium"

- Mens jeg lå på sykehus i Kristiansand et par måneders tid (jeg er fra Flekkefjord), tenkte ten-sing koret jeg spilte trommer i at de skulle spleise på ei oppmuntrende plate til meg. Mitt evige gnål om "Fistful of Metal" gjorde at de skjønte hva som ville bli satt pris på, så de kjøpte den skiva som så mest skummel ut hos Dydland Foto. Og hvis man skal ha annerledes, så er jo dette blink. Hadde aldri hørt makan, og har vel heller aldri siden. Vet at sminkenissene har andre favoritter i Celtic-katalogen, men det er denne som gjør det for meg. Fantastiske greier.

=

Hüsker Dü - "Candy Apple Grey"

- Da jeg begynte å spille i band for alvor var nok denne plata den viktigste inspirasjonskilden, kanskje ikke så mye for meg, men for de jeg spilte sammen med. Den ble dyrket og studert i den grad at jeg nesten ikke orker å høre på den i dag. Bandet mitt på den tiden (Loophole) ga ut tre skiver med "Candy Apple Grey" som pensum. "Don`t Want To Know If You Are Lonely" var alltid i settet, og "Too Far Down" ble ofte fremført på nachspiel med evige håp om puling. Funket dårlig.

=

Megadeth - "Rust in Peace"

- Thrash opptok meg stort, og her er mesterverket. Var nok på den tiden minst like opptatt av Metallica, men sett i ettertid synes jeg at Megadeth er mer bad-ass, farlig og fett. Dave Mustaine er bare tøffest. Sier de tøffeste tinga og lager de tøffeste riffa. Prog-tendensene her har fulgt meg siden, og hvis man skal rote seg helt bort og mene noe om ronke-solister, er Marty Friedman et klart førstevalg. Kjempebra skive.

=

Kyuss - "Sky Valley"

- Har hatt en tendens til å starte band i det øyeblikket jeg hører noe jeg liker, og resultatet av "Sky Valley" ble Thulsa Doom. Som Norges første stoner-band (bare glem det, El Caco, Thulsa var først), fulgte vi lett Josh Hommes overgang til Queens of The Stone Age med våre mer pop-alternative andre og tredje album, men debut-plata ("The Seats Are Soft But the Helmet Is Way Too Tight") var god, gammal knarke-stoner. Så Kyuss var ekstremt viktige i en periode der. Synes fortsatt at det er stas, og de satte mange standarder når det gjelder hva som er lov med lyd, og hvor lite man egentlig trenger å synge.

=

Pantera - "Vulgar Display Of Power"

- Kommer ikke utenom denne. Første gang jeg hørte "Fucking Hostile" trodde jeg ikke mine egne ører. Det var så tøft at jeg holdt på å besvime. Ett UTROLIG sterkt album, som jeg kanskje synes låter litt datert og døllt nå, men akkurat da var det ingen som kunne måle seg. Og for noen shows, hjelpe meg..

=

Low - "Trust"

- Dette er et av mine favoritt-album, og jeg gikk nok engang på en "starte-band" smell. The Hillstone Halos ga ut ei skive, og det skinner ganske greit igjennom hvem favorittene var akkurat det året. "Trust" er bare drit-fin, og kontrasten til alt bråket jeg hørte på var og er fantastisk. "This Is The Diamond" og "Little Arguments With Myself" kan fortsatt gi meg tårer i øynene. Og konsertene de har gitt i Oslo har alle vært helt fantastiske.

=

Ryan Adams - "Heartbreaker"

- Her snakker vi også glatt topp-3 lista, all time. Flere av mine beste og forferdeligste øyeblikk har skjedd mens denne har stått på, så den har betydd enormt mye. Det er dette som er mesterverket folkens, ikke forferdelig oppskrytte "Gold". Slutt opp med å henge en skive bak.

=

Immortal - "Sons Of Northern Darkness"

- Er ikke noe glad i black metal, med denne synes jeg er fet, mest av alt på grunn av formen. I både lytting og skriving av musikk er det blitt viktig for meg at man blir bra forvirret innimellom på veien frem til et flott høydepunkt. Man stanger og stanger hodet i veggen til man plutselig braser igjennom. Og der er det jammen meg en fet bar hvor kule chicks med dritsjeldne ES 335-gitarer serverer en skikkelig god burger. "Sons Of Northern Darkness" er et godt eksempel på nettopp denne tankegangen, mens platene til Mastodon, Mars Volta, Opeth og Rush også er til god hjelp når en countryglad gamling skal prøve å skrive rocke-musikk.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!