Det går fortsatt gjetord om The Pogues sin første Norges-opptreden på Gamla i Oslo i 1985, en av de mer legendariske konsertene her til lands. Sanger Shane MacGowan løp frem og tilbake på scenen mens han klasket tamburinen i pannen så blodet rant - og det i herlig begeistring. Trolig ingen rockere har levd hardere enn frontfiguren i The Pogues. Han har for vane å være fullest av samtlige i konsertlokalet han spiller i, men det er mer til den tannløse fylliken enn bare gode fyllehistorier. Selv om de er uunngåelige.

Fakta faen er nemlig at Shane MacGowan er 54 år gammel. Og at han har vært på fylla i 50 av dem.

- Jeg begynte å drikke da jeg var fire år gammel. Jeg husker at fruktjuicen plutselig ble byttet ut med øl, og jeg utviklet en kjærlighet for den smaken umiddelbart. Da jeg var ti år, var jeg hardcore alkoholiker, forteller MacGowan i selvbiografien «A Drink with Shane MacGowan». Selv med en slik oppvekst, minnes Shane sine barneår med glede. Han hadde nemlig en rekke familiemedlemmer som forsynte ham med sprit, og ifølge ham selv var dette helt suverent. Hans kjære tante Nora fôret fem år gamle Shane med whisky, sigaretter og godteri. Hun dro ham også med på veddeløpsbanen og lærte ham å spille på hester.

- Alt var greit så lenge jeg ikke tilba Djevelen, sier Shane. - Jeg syntes det var deilig å være full. I femårsalderen ble jeg vant til et par flasker Guinness hver kveld. Og jeg husker første gang jeg ble full på whisky. Min onkel Tom kom med ei flaske og sa «ikke si til noen at jeg har gitt deg denne». Jeg var åtte år gammel og drakk halve flaska midt på dagen. Så gikk jeg ut i åkeren, og plutselig begynte fuglene å snakke til meg. Det var en helt fantastisk rus, så jeg drakk resten med en gang. Plutselig snakket jeg med alle dyrene på hele gården. Helt herlig! forteller Shane, som mener at spriten faktisk forhindret ham i å begå lovbrudd.

- Jeg trengte jo ikke å stjele noe. For hva stjeler du for når du er guttunge? Jo, du stjeler for å få råd til øl, sprit, røyk og godteri. Og jeg var så heldig at jeg ble ustoppelig forsynt med alt sammen, melder MacGowan fornøyd. Folk og fans har ventet at han skal drikke seg i hjel siden begynnelsen av åttitallet, men ifølge Shane selv må de bare belage seg på å vente.

- Jeg har tenkt å bli 100 år gammel. Moder'n og fader'n lever ennå, og de røyker og drikker som bare helvete. Røyking, drikking og festing er grunnene til at jeg har levd så lenge. Og jeg er blitt bedre med årene, sier MacGowan, som mener han følger den irske levemåten: Skvis så mye moro du kan inn i livet og kjemp mot smertene du måtte få som en følge av det.

- Det viktigste å huske om fylliker er at de er mye smartere enn de som ikke er det. Fyllikene bruker masse tid i puber på å snakke med mennesker, i motsetning til arbeidsjern som bare har fokus på karriere og aldri utvikler de spirituelle verdier og opplever hjernens kapasitet til det fulle slik en fyllik gjør, mener MacGowan. Slik snakker en vaskeekte drukkenbolt.

Shane MacGowan er en mann av mange ord og få tenner. Han er tildelt et utseende knapt en mor kan elske. Da The Pogues skulle lanseres med brask og bram i Statene, så plateselskapet seg nødt til å retusjere bildene av trynet til Shane. Særlig fordi det så ut som om han hadde fått tennene kastet inn i kjeften - og at bare et lite antall hadde truffet. Etter triksing, miksing og stor kunstnerisk frihet hadde MacGowan et nær perfekt glis på bildet, noe plateselskapet så på som en fordel siden han skulle presenteres i puritanske USA. De regnet også med at Shane skulle bli fornøyd med sitt nye utseende, men det komplett motsatte skjedde. Shane ble rasende og forlangte at bildet skulle re retusjeres, slik at hans ærlige, tannløse glis prydet bildet. Shane fikk det som han ville.

- Jeg skal få meg nye tenner. Men mest fordi de skal holde oppe trynet mitt så det ikke ramler sammen, lovet Shane i for et par år siden. Og jammen holdt han ikke løftet sitt. I 2009 dukket MacGowan smilende opp med nye tenner i sine blødende gommer, og resultatet ble at han så ut som Steve Buscemi. Riktignok en full Steve Buscemi, men dog.

=

I 2009 dukket Shane MacGowan opp med nye tenner i kjeften. Se så peeeen han ble!

Hans gode venninne, den irske gaulehøna Sinead O'Connor, anmeldte Shane til politiet etter at hun så ham snorte heroin hjemme i London-kåken hans. - Det var den eneste måten jeg kunne redde ham på, sa Sinead den gang. Shane ble rasende over sviket fra venninnen, og nektet først å ha mer med henne å gjøre. Men han kom siden på bedre tanker. - Det endte ikke mitt forhold til henne, men det endte mitt forhold til heroin. Så selv om jeg i utgangspunktet var dritforbanna på henne, har jeg innsett at hun faktisk reddet livet mitt. Det takker jeg henne for, sier MacGowan til radiostasjonen LiveWire.

Men MacGowan er ikke bare full og stygg. Innimellom alle pubrundene har den drikkfeldige mannen faktisk klart å gi ut en rekke album med The Pogues. På 1980-tallet hadde de stor suksess med skivene «Rum Sodomy & the Lash» og «If I Should Fall From Grace With God». Deres største hit kom i 1987 med «Fairytale of New York», der Shane sang duett med Kirsty MacColl. Låten er utallige ganger blitt kåret til tidenes beste julesang. Og mye av The Pogues' suksess er takket være den undervurderte poeten Shane MacGowan. 54-åringen er noe så sjeldent som en London-punker som har laget irske folkelåter så overbevisende at folk tror de har eksistert i århundrer. Det er lett å trekke sammenligningen med Joachim «Jokke» Nielsen. Begge er (var) beinharde dophuer og fylliker som har skrevet om livets mørke sider med en poetisk presisjon, et sosialt instinkt og en uovertruffen innsikt. Shanes sjelebror Nick Cave uttalte en gang at MacGowan sannsynligvis hadde mistet like mange gode låter som han har gitt ut, som et resultat av altfor mye drikking. Og Nick Cave vet hva han snakker om.

Den engelske sangeren Robyn Hitchcock får æren av å summere opp artisten Shane MacGowan: - Jeg var på Hope & Anchor (et engelsk, populært konsertlokale), og The Pogues var klare på scenen. Det var stappfullt, men bandet hadde ikke startet å spille ennå. Inn døra ramler det en drita fyr som sjangler ned trappa. Jeg tenkte «herregud, skal dere slippe inn ham?». Så snubler han gjennom lokalet og opp på scenen. Mannen var Shane MacGowan.

Her er så verdens beste julesang (med Matt Dillon i en cameo som politimann).

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!