På den skotske whiskyøya Islay finner du whisky som Lagavulin og Laphroaig - som mer garvede whiskykjennere kan fortelle deg er blant de mest røykfylte av dem alle - i tillegg til litt «mildere» typer som Bowmore. Sammen med 14 andre journalister ble vi imidlertid invitert med til destilleriet Ardbeg, som definitivt tilhører førstnevnte kategori. Vi snakker voksen whisky for viderekomne.

Ardbeg er imidlertid ikke som alle andre whiskyer. Merkene deres har navn som Rollercoaster og Supernova, de har en egen «fanklubb» kalt The Ardbeg Committee, og de markedsfører seg gjerne med surfe-damer og humor.

Og når de inviterer pressen til en «hjemme hos»-reportasje, er de ikke ute etter whiskyskribenter eller alkoholeliten. De ba spesifikt om livsstilsjournalister.

I så måte var MANN et naturlig sted å henvende seg, og undertegnede er, i all mulig mangel på ydmykhet, selvsagt rett mann for jobben.

=

Ardbeg-destilleriet ligger på den lille skotske øya Islay, et avsidesliggende, natur-rått sted som også er hjemmet til whiskyer som Lagavulin og Laphroaig.

FORUTEN DERES ikke så ydmyke journalist, besto pressekorpset av to svenske journalister, en dansk, en finsk, to japanske, en amerikaner, en tysker, en sveitser, to italienere, to franskmenn og en engelskmann. Hva man hadde valgt å legge i begrepet «livsstilsjournalist», var en sosiologisk studie i seg selv. For eksempel valgte svenskene både å spisse laget og sikte bredt ved å sende en journalist fra überstilige King og en fra folkelige Scanorama. Begge to var ulastelig antrukket - med sko i tusenkronersklassen - og den ene hadde en litt trendy bart, mens den andre gikk for sixpence. Begge var naturlig litt høyrøstede og usjenerte, som svensker gjerne er, men måtte selvsagt tone flagg for nordmannen når denne hadde fått alkohol i kroppen.

Tyskeren var klisjériktig nok opptatt av klassisk musikk og vakre ting, og var utvilsomt den som kunne mest om whisky, øya Islay, generell historie og, vel¿ alt. Amerikaneren var kledelig brautende og ute etter å vise frem de tingene han kunne om whisky, som han ganske sikkert hadde lest på flyet. De japanske jentene snakket utelukkende med hverandre, i et toneleie som var så lavt at det ikke var hørbart for andre enn dem, men de slo ut i brede smil og lydløs gapskratt hver gang noen henvendte seg til dem.

Italienerne så ut som russere, skjønte ikke et ord engelsk (men trodde de gjorde det), og var opphavet til så mange «god dag mann, økseskaft»-situasjoner at en thailandsk gateselger til sammenligning ville ha hørtes ut som en engelsklærer ved Oxford. De andre stakk seg ikke spesielt mye ut på verken den ene eller den andre måten.

DU TROR DET selvsagt ikke før du lukter det, men idet man går av flyet henger faktisk whiskylukta tungt i lufta over Islay. Eller rettere sagt, det er lukta over Islay som gir whiskyen dens karakteristiske røykfulle smak. Jeg har akkurat inntatt en Ardbeg Ten Year Old i luftrommet mellom fastlands-Skottland og Islay, og idet jeg går av flyet slår lukta mot meg, som om noen nettopp har sølt ut 100 000 tønner med Ten Year Old over flyplassen.

Kanskje er det nettopp det de har gjort, slik at alle besøkende skal ha lyst på whisky når de kommer dit - eller kanskje ikke. Strengt tatt behøver de vel ikke mer markedsføring av whisky enn alle destilleriene som ligger langs veien, det rikholdige utvalget som finnes på alle øyas puber og restauranter, eller det faktum at de aller fleste faktisk kommer til øya nettopp for å drikke whisky.

Når vi ankommer Ardbeg, får vi lunsj og en presentasjon av menneskene bak whiskyen - eller rettere sagt de nye menneskene bak whiskyen. Ardbeg ble nemlig gjenåpnet i 1997, etter at produksjonen praktisk talt var ikke-eksisterende etter 1989. Siden 1815 hadde Ardbeg hovedsakelig produsert whisky som tilsetning i såkalte blended whiskyer, men etter 1997 ønsket de nye eierne å prøve seg på single malt. I 1999 startet de selv The Ardbeg Committee, som et svar på de mange komiteene på øya, og ikke minst for å spre det glade budskap om den nye whiskyen. Det ble en stor suksess.

I dag teller «komiteen» nærmere 50 000 medlemmer fra mer enn 90 land. Samtidig har de rullet ut den ene whiskyen bedre enn den andre, og Ardbeg har blant annet vunnet ekte hattrick av prestisjefylte Jim Murray's Whisky Awards for beste single malt og beste whisky. Årets vinner, Supernova, inneholder for øvrig 60,1 prosent alkohol, og er dermed ulovlig i Norge med 0,1 prosents margin. Eller en promille, om du vil. Jeg skjønte med andre ord raskt hvilken whisky jeg skulle ha med hjem.

=

Under prøvesmakingen kan vi se at «the happy Norwegian» (svartskjorta i det høyre hjørnet) allerede begynner å finne formen.

VI FIKK EN rask rundtur av destillerisjef Mickey Heads, som nok er ganske likt rundturer på de fleste destillerier, og det er ikke så mye å si om hvordan produksjonen foregår. Som nevnt var det ikke derfor jeg var invitert. Etter dette obligatoriske innslaget var det imidlertid tid for en tur inn på lageret, og prøvesmaking. Master blender Rachel Barrie tok oss gjennom whiskyene i en sekvens som ble en prøvelse i å utstå klisjeer og fantasifulle smaksbeskrivelser.

- Merker dere julestemningen? Julekake, juletreet, bestemor som kommer på besøk, barna som åpner pakker og far som røyker en sigar. Onkel som akkurat har kranglet med tante, men som motvillig har gått med på å ta på seg det hjemmestrikkede slipset som lille Walter på sju lagde mens han lå på sykehuset med dobbeltsidig lungebetennelse. Eller det lille hintet av regnvær som ligger under der, vannet som plasker ned på åssiden, former små sølepytter av friskt regnvann, og blander seg med jord og gress og kumøkk¿

Det er små hint av bær, nøtter, frukt og kjøtt om hverandre, søtlige, sure og kraftige innslag, og røft og forsiktig på en gang. For en stakkars journalist, hvis whiskyvokabular stort sett begrenser seg til «den var god», «den var helt grei» og «den likte jeg ikke», blir det nesten litt for mye av det gode. Men whiskyene var gode, de, altså. Best var Supernova og Rollercoaster, men herregud, man er da ikke kresen. Whisky er whisky, som jeg ville ha sagt det tidligere.

Det absolutte høydepunktet kommer imidlertid til slutt. Rachel og Mickey ser lurt på hverandre, og forteller at de har en overraskelse. De byr på en 35 år gammel whisky, som er ment for produksjon i et begrenset opplag.

- Heldigvis har man vært flinke til å oppbevare whiskyen selv da produksjonen var nede, og nå har vi tenkt å putte denne i flasker og selge den. Dere er de første, utenom oss og en håndfull andre, som får smake. Hadde komiteen visst dette hadde de blitt fra seg, forteller Rachel, før hun begir seg ut på en eller annen reise med ord og klisjeer til å beskrive hva vi skal lete etter av smak i den neste whiskyen.

Den amerikanske journalisten er opptatt av andre ting.

- Hva vil den koste når den kommer på markedet? Mellom 1000 og 10 000 pund et sted, spør han.

- Under 10 000, ja. Men jeg vil vel heller si mellom 2000 og 10 000 pund, svarer markedsdirektør Hamish Torrie, som om det er noen som helst grunn til å sette den laveste lista på 2000 i stedet for 1000.

Kjapp hoderegning forteller at vi snakker om en whisky som kanskje vil koste rundt 50 000 kroner flaska. Jeg tar imot glasset med en porsjon ærbødig frykt, mens jeg tenker at her skal ikke en eneste dråpe gå til spille.

Jeg ser på Rachel, Hamish og Mickey at de forventer spektakulære tilbakemeldinger, men det eneste jeg greier å lire av meg, er at «den var god». Men igjen; de ønsket livsstilsjournalister, ikke whiskyeksperter.

=

ETTER MIDDAG, lokal folkemusikk og allsang, samt ytterligere utallige glass med whisky, ender det med en øl i hotellbaren. Det vil si, ølen blir bestilt av god, gammel vane, men verken kropp eller hode har til hensikt å drikke den opp. Det kan for øvrig legges til at «baren» er resepsjonen, som var mørklagt og tom da jeg ankom omkring midnatt, men jeg greide å overbevise meg selv og resepsjonisten som trøtt dukket opp i «sivile klær» om at en øl ville gjøre seg. Jeg tvang i meg halvparten og gikk til sengs.

Dagen etter er det full engelsk frokost, med egg, bacon, pølser, black pudding og bønner, og jeg har rukket å bli «the happy Norwegian» i løpet av dagen i forveien. Som seg hør og bør er jeg mer stillferdig nå, selv om jeg faktisk ikke har noen som helst merkbar bakrus, men man er da norsk. Godt humør og promille går hånd i hånd.

Dag to går med til å se de ulike severdighetene øya har å tilby. For eksempel har de «corryvreckan», som er verdens nest største naturlige strømvirvel eller malstrøm. Forklaringen på hvordan den oppstår forstod jeg fint lite av, men den er uansett imponerende, med vanvittige bølger og frådende vann overalt. Og er en god nok grunn til en liten skål. Vi får noe julekakeaktig brød til, som ikke er så altfor godt, men det er kapteinen på båten som har lagd det, så jeg skjuler misnøyen min og skyller ned smaken med flere glass whisky. Here we go again.

Til slutt var det klart for fest, der surfedamene og en lokal sekkepipeblåser tok imot oss. Vi fikk en uformell test i hva vi hadde lært om whisky, som jeg leverte inn etter å ha sett over svarene til mannen fra King, som igjen hadde sett over svarene til sin sidemann. Sannsynligvis stammet alle svarene fra tyskeren, og da hadde jo alle alt riktig.

Etter middagen, som besto av masse god mat som passet ypperlig med whisky til, var det tid for en fotoshoot med surfedamene, som nå hadde skiftet til «arbeidsklær». Så var det trekning av tre testvinnere, der undertegnede vant en av flaskene.

Dagen etter smuglet jeg dermed en ulovlig, meget ufortjent vunnet, flaske Supernova inn i Norge. Min nye favoritt-whisky.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!