=

I bunnen av det mektige fjellet Fuji i Japan - den hellige og mytifiserte vulkantoppen som er en gjenganger i japansk litteratur - ligger den forførende og tette skogen Aokigahara. Ifølge gamle sagn lever det ånder og demoner der, og i hundrevis av år har mang en fryktløs japaner dratt på spøkelsesjakt i den eventyrlignende skogen. Men de siste årene har det sagnomsuste området blitt kjent for mer enn bare de storslagne omgivelsene. Mange hundre personer har nemlig begått selvmord der siden 1950-tallet, og dødsraten har virkelig tatt seg opp de siste årene.

Den morbide trenden startet etter at forfatteren Seichõ Matsumoto utga romanen «Kuroi Jukai» (Et svart hav av trær), der de to hovedpersonene drar til Aokigahara for å ta sitt eget liv. Aokigahara har også blitt kalt «det perfekte stedet å dø» i Wataru Tsurumuis håndbok om døden, «The Complete Book of Suicide».

Skogen er tett, og på mange steder nærmest ugjennomtrengelig. Du skal bare gå et lite stykke inn før du ikke hører noen andre lyder enn de skogen selv - og eventuelt du - produserer. Og legenden sier at det er så store mengder jern i bakken at de får kompassene til å løpe løpsk, slik at turister blir fanget. Men dedikerte selvmordere har kommet frem gjennom de mest hardføre stedene av skogen, og på 1970-tallet hang det så mange lik fra trærne at japanske myndigheter vedtok å rense skogen for døde hvert år. Bare i 2002 fant de 78 lik, men mørketallene er store. Det sies at langt over 100 mennesker årlig ender sine liv for egen hånd i Aokigahara. Uttrykket «den enes død, den andres brød» kan også anvendes om alle selvmordene. Ettersom kloke og kyniske hoder skjønte at det ikke var mulig å finne alle likene i den enorme skogen, dro noen ut på likplyndring. Mange av selvdreperne hadde nemlig med seg både penger, smykker, klokker og andre verdisaker, så det kunne være relativt god business å finne en dauing dinglende fra et tre. Aokigahara får i det hele tatt «The Blair Witch Project» til å se ut som Hundremeterskogen (du vet, der hvor Ole Brumm bor).

=

Gravplyndrere er ofte på plass før myndighetene og robber til seg det de døde har etterlatt seg av verdier.

Japanske myndigheter har innsett at de har et problem, men det er lite de kan gjøre, annet enn å sette opp inspirerende og oppløftende skilt ved inngangen til skogen med setninger som «Livet er en gave» og «Tenk på familien din». Det er faktisk bare Golden Gate-broen i San Francisco, hvor nær 1400 mennesker har tatt sine liv siden åpningen i 1937, som har flere selvmord i året. Dessuten er Aokigahara i ferd med å bli en bisarr turistattraksjon. Folk med særegne interesser legger ut på tokt for å lete etter det morbide, og de tøffeste drar gjerne med teltet på overnattingstur i spøkelsesskogen.

=

Bare i 2002 ble 78 lik hentet ut av skogen. Mange blir lagt «på vent» i denne provisoriske hytten.

De lokale innbyggerne sier de alltid kan se forskjell på de som besøker skogen for dens mørke, trolldomsaktige skjønnhet, hvem som ser etter det makabre, og hvem som planlegger aldri å komme tilbake. Politiet på stedet tar alltid grep dersom de tilfeldigvis ser en mann i dress i skogen. Han er ikke der på landtur.

Men selv i Aokigahara-skogen er det folk som jobber. Skogsarbeidere kommer regelmessig over lik som er i ulike stadier av forråtnelsesprosessen. Noen er også gnagd på av dyr, enkelte er fullstendig spist opp og bare beinrestene ligger igjen. Og i Japan har de sære skikker for oss skandinaver. Skogsarbeiderne er forpliktet til å frakte likene tilbake til arbeidsbasen, hvor de har et rom til oppbevaring av de døde. Der er det to senger. En seng til liket. Og en seng til en som må sove ved siden av. Jepp, du leste riktig. Troen er nemlig den at dersom den døde blir etterlatt «sovende» alene, vil det ensomme spøkelset skrike og lage faenskap hele natten.

Det hersker så mye død i skogen at buddhistmunker årlig utfører eksorsisme for å stilne stemmene til de skrikende døde. I århundrer var det her fattige, japanske familier etterlot dem de ikke kunne ta vare på, slik at de døde av kulde eller sult, eller ble spist av ville dyr. Uansett var det sjelden at de led en hurtig død, og dersom du lytter ekstra nøye, vil du muligens høre jamringen deres fortsatt.

=

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!