Apokalypse Nå?
Jorda etter oss
Vi tar deg gjennom Jordens utvikling år for år etter at vi forsvinner.
Som herskende art må mennesket sies å ha satt dypere spor etter seg enn noen tidligere arter, selv om det vel kan argumenteres for at alt liv faktisk ble skapt i amøbenes og de encelledes tid. Men dersom vi ser på alt det mennesket har skapt, både på Jorda og i bane omkring oss, er det liten tvil om at vi i vår korte tid her har gjort mer på godt og vondt enn amøbene, flercellet liv, ulike sjødyr og dinosaurer klarte i sine respektive perioder. Faktisk kommer sannsynligvis romsonden Voyager 1 til å overleve Jorda med bortimot 15 milliarder år før også den smuldrer opp til støv.
Utryddelsesepidemier
Likevel, det er liten grunn til å tro at ikke også menneskehetens tid er begrenset. De siste 250 millioner år har det inntruffet 15 såkalte «utryddelsesepisoder», som da dinosaurene ble feid av kartet for 65 millioner år siden, eller da alt flercellet liv holdt på å ta slutt under permtiden for 250 millioner år siden. Det kan være kometnedslag, naturkatastrofer, virusutbrudd, en eller flere menneskeskapte bakterier, eller annet - en dag er det i hvert fall høyst sannsynlig slutt.
Spre eggene
VERDENS SMARTESTE mann inntil han døde nylig, astrofysikeren Stephen Hawking, mente at vi har mindre enn 200 år på oss før vi bør ha kommet opp med en plan for hvordan vi skal forlate Jorda. Han mente at det blir stadig mer sannsynlig de neste hundre og tusen årene at Tellus blir utsatt for en slik utryddelses-episode, og at vi derfor «ikke bør ha alle eggene i samme kurv».
- La oss håpe vi får spredt eggene før vi mister kurven, fortalte han til videonettstedet Bigthink.com. Hawking pekte på en rekke farer, deriblant gammaglimt (stråling fra stjerner som eksploderer), sorte hull som sluker oss, asteroidenedslag eller såkalte supervulkaner, som kan true store deler av livet på planeten. Men aller størst sannsynlighet er det for at vi utsletter oss selv. En verdenskrig der atomvåpen - samt biologiske og kjemiske våpen - blir tatt i bruk, er én mulighet. En annen er at genmodifiserte bakterier som er modifisert for å angripe mennesker kommer på avveie. Det trenger ikke være onde vitenskapsmenn eller sinnssyke diktatorer som står bak, men en liten glipp, et uhell eller en uventet bivirkning.
- Vi går inn i en stadig farligere periode av vår historie. Populasjonen og bruken av ikke-fornybare ressurser øker eksponentielt. Det gjør også vår tekniske evne til å endre miljøet på godt og vondt, påpeker Hawking.
Verden uten oss
POPULÆRKULTUREN OG religionen har skissert andre muligheter for menneskehetens endelikt. Spesielt datoen 21/12 2012 ble av en del trukket frem som dagen det skulle ta slutt. Dette hadde sin bakgrunn i at maya-enes kalender slutter her, og gærninger omkring i verden jobbet hardt med å finne bevis på at denne datoen har en spesiell betydning og skulle markere slutten på vår tid. Ikke ulikt dem som handlet inn hermetikk og låste seg inn i bomberom ved overgangen til dette årtusenet. Med fasit i hånd kan vi slå fast at sånn gikk det ikke.
Andre dommedagsprofetier har inspirert sekter til å utføre kollektive selvmord tidligere. Men det er nok heller sykdom, krig, mangelen på ressurser eller farefull tukling med naturen som er det farligste. Og skulle det inntreffe, finnes det selvsagt folk som har beregnet det meste som kommer til å skje deretter.
På Discovery Channel, History Channel og National Geographic Channel har man gjennom TV-serier som «The Future is Wild», «Life After People» og «Aftermath: Population Zero» sett for seg hvordan fremtiden vil kunne se ut uten menneskene. Hvilke dyr og vesener vil videreutvikle seg og eventuelt ta over herredømmet på jorda? Hvordan vil verden bli seende ut? Hva kommer etter oss?
Dette er også temaet i boka «The World Without Us», der forfatter og professor Alan Weisman lager et tankeeksperiment over hva som kan komme til å skje med planeten, og da spesielt den menneskeskapte infrastrukturen, om vi plutselig bare forsvant. I de følgende avsnittene tar vi for oss omtrent hva som kommer til å skje på Jorda, og i verdensrommet, etter at vi (og som en følge av at vi) dør. Utgangspunktet er at man ser for seg at alle mennesker dør sånn noenlunde samtidig.
De første dagene
Det første som skjer er at biler, fly og tog vil krasje og kjøre av veien, styrte og spore av etter hvert som de går tomme for bensin, møter en hindring eller kommer til en krapp sving. Enkelte steder vil strømmen ta slutt nesten med det samme, og mengder med ulike gasser vil slippes løs i atmosfæren som en direkte reaksjon på manglende strøm og mennesker til å passe på dem. Disse gassene vil føre til at en rekke dyr dør, og flere steder vil det føre til branner og eksplosjoner.
Fra tre til sju dager etter massedøden er gatene fulle av hunder, katter og rotter på jakt etter mat, i tillegg til rømte dyr fra dyrehagene og etter hvert også noen ville dyr fra omkringliggende områder. Ganske raskt vil de begynne å spise på menneskene som ligger omkring. Innesperrede gårdsdyr som ikke kommer seg ut, begynner sakte å sulte. Kloakk pumpes ut i elver, innsjøer og hav som en følge av at vannpumpene nå har stanset opp, og flere byer langs elver og kysten vil begynne å oversvømmes, mens radioaktiv damp begynner å sive ut i atmosfæren fra atomkraftverkene.
Etter en måned vil de fleste ubemannede kraftstasjoner begynne å svikte, og byer over hele verden mørklegges. Til slutt er det bare atomkraftverkene som fortsatt virker en stund, før trykket også her blir for stort som en følge av at det er eneste gjenværende energikilde. Følgene av dette blir enorme, men det blir mer på sikt. Sultne hunder forflytter seg nå ut på landet, på jakt etter mat, mens mus tar over supermarkeder der antallet vil eksplodere som en følge av tilgangen på mat. Etter noen måneder vil dette imidlertid reguleres av at katter og andre kjøttetere vil boltre seg i musekjøtt, samtidig som matfatet deres tømmes. Innesperrede husdyr vil nå dø, mens kuer og okser som kommer seg løs vil danne flokker og etablere seg. Atomkraftulykker vil føre til radioaktive skyer, med påfølgende regnvær stappet med radioaktivitet som fører til at små dyr og en del planteliv raskt dør.
Etter noen måneder
De neste månedene vil radioaktiviteten forsvinne, luftkvaliteten vil bedres, og nå vil stjernehimmelen bli fullt ut synlig for første gang på flere tusen år. Svære hundeflokker vil angripe alt de kommer over av dyr, selv rømte elefanter, men elefanten vil ikke ha noen naturlige fiender andre enn vinter, snø og kulde. I våre deler av verden vil nevnte årstid føre til at en rekke dyr vil flytte innendørs til de mange tomme husene, men mangelen på oppvarming vil føre til at det blir kaldt der også. Kakerlakker vil nærmest bli utryddet i kalde strøk.
Hjortedyr som har blitt regulert gjennom jakt vil formere seg raskt, og bestanden vil øke kraftig. Dyrene vil måtte finne nye beiteområder, og en del vil trekke inn i byområder hvor mosen nå har begynt å gro på veiene mens ugress sprer seg overalt. Veier og fortauer vil begynne å sprekke opp allerede etter et år som en følge av at ingen er der til å fjerne plantene.
Etter et år vil planter og trær ha tatt til seg det meste av CO2 fra atmosfæren, mens regnvær vasker vekk mye av radioaktiviteten fra bakken.
De første hundre år
Is, planter og uvær vil få det meste av gater og veier til å sprekke opp allerede etter noen få år, mens de fleste hager gror igjen og nye trær begynner å vokse opp. Branner og flommer herjer, og i løpet av de første ti årene vil svært mange bygninger ha rast sammen. Sett fra lufta vil byene se mer og mer grønne ut.
I løpet av 30 år vil satellitter begynne å falle ned på jorda. Hustak kollapser, og planter og trær vil begynne å gro gjennom husene. Orkaner kommer til å jevne bygninger med jorda på det meste av østkysten i Amerika, øystatene i Karibia og Mellom-Amerika. I havet vil sunkne skip danne utgangspunkt for korallrev, mens metall i biler og andre ting nå har rustet dramatisk. Det meste av maling har skallet av, og betong begynner å kollapse på grunn av fuktighet.
Før hundre år har gått, vil bruer og skyskrapere begynne å ramle sammen over hele verden. Havet vil bli fullt av fisk og sjødyr, mens rovdyr vil spre seg raskt som en følge av mye storvilt. Eksisterende hunderaser vil nå være forsvunnet som en følge av at de har paret seg med hverandre på kryss og tvers av rasene, og det store antallet dyr som er kastrert gjør at hunden som dyreart blir marginalisert. Etter hvert vil dessuten ulven konkurrere med hunden om ressursene i og omkring byene.
De første tusen år
Etter noen hundre år har London blitt en sump, som en følge av at Themsen har gått tett og oversvømmet byen. Las Vegas er en av byene som holder lengst, på grunn av tørt klima, mens det meste av demninger som har kollapset har endret natur og utseendet i svært mange land. Eiffeltårnet og Frihetsgudinnen begynner å kollapse etter noen hundre år, mens sfinxen og pyramidene sakte, men sikkert blir dekket av ørkensand. Dyrelivet fortsetter å blomstre i vårt fravær. I europeiske storbyer lever flokker med gris og villsvin side om side med hjortedyr, mens ulveflokker kommer innom og forsyner seg fra tid til annen. I Nord-Amerika finnes det millioner av bisonokser, kveg og hester i gigantiske flokker. Verdens skoger er etter 500 år tilbake til der de var for 10 000 år siden. Det meste av England er fylt med eikeskog, mens det i Norge mest sannsynlig vil være gran og furu som får best feste.
Og så ...
Etter at menneskeheten har greid å utsette neste istid i årtusener, vil den komme omtrent 10 000 år etter at vi forsvinner. Isen vil utslette det meste av spor etter oss mennesker på den nordlige halvkulen. Ting som er laget av rustfritt materiale overlever i årtusener, noe som uansett er barnemat i forhold til steinalderverktøyene som vil ha flere millioner år på baken. Men enda lenger varer søppelet vårt. Plastposer fra Rema og Rimi blir revet opp og spredd for alle vinder, men plasten i seg selv er det nesten umulig å bryte ned. I stedet vil partiklene ende opp som skyer og støv i vinden, til sammen millioner av tonn, som kommer til å passere gjennom dyr uten å bli fordøyd, og som ikke kommer til å brytes ned eller bli redusert.
Etter 50 000 år vil nedgravd radioaktivt avfall være brutt ned, og etter 100 000 år vil menneskehetens siste radiosignaler forlate galaksen. Etter en million år er det bare noen redskaper og fossile bein som er igjen av spor etter menneskene på jorda, mens noen romsondevrak fortsatt overlever i det indre solsystemet. Etter fem millioner år har en ny balansert økologi etablert seg på Jorda, med rovdyr og enorme beitende dyr utviklet fra rotter og kaniner. De siste spor av Apollo-gjenstander ødelegges i rommet av et mikrometeorittbombardement etter nesten 10 millioner år, og etter 100 millioner år fjernes siste rest av våre spor på planeten idet erosjon og tektoniske prosesser (jordskorpa som beveger seg) ødelegger fossilfeltene.
Etter en milliard år dør alt liv på Jorda som en følge av varmeutviklingen fra sola som er i ferd med å dø, og etter fem milliarder år ødelegges Jorda idet sola i sine sluttstadier utvikler seg til en såkalt rød gigant. Bare ett sted i universet eksisterer det fortsatt spor etter mennesket. Voyager 1 er for lengst ute av solsystemet, men likevel så langt unna neste stjernesystem, at den bare vil sirkle endeløst omkring. Her går nedbrytningen ekstremt sakte, og først 15 milliarder år etter at sola har slukt jorda og resten av solsystemet, altså om 20 milliarder år, vil også Voyager 1 etter hvert smuldre opp og forsvinne.
Hvem tar over etter oss? Les om det her.
Denne saken ble første gang publisert 17/02 2021, og sist oppdatert 17/02 2021.
