- Great ass.

- Yes, nice ass.

- Eh ... sorry?

- He said you have a great ass. He's gay. I'm not.

- Oh? Eh ... Thanks.

Ja vel, så har man blitt komplimentert på ræva av to gutter i en skobutikk i Haight-Ashbury, San Francisco. En av dem homo - en av dem straight. De sa at buksa mi mer eller mindre fikk ræva til å se ut som en million dollar; noe som betyr at selv motebevisste gutter, som er glad i andre gutter, kan sette pris på jeans til 400 kroner fra Hennes & Mauritz.

=

Moderbutikken til Levi's

VI BEFINNER oss altså i San Francisco, og først og fremst bør det sies at følgende ikke er så mye en reisereportasje som det er en hyllest til byen som ga oss gullfeber, beatpoetene, hippiekulturen, Levi's, Dead Kennedys og Faith No More. Byen til Janis Joplin, Jefferson Airplane og Grateful Dead. Her er viktig, tidløs amerikansk popkultur blitt unnfanget, for så å bli globale fenomener som har forandret måten vi ser, hører og opplever verden på. Fra Amerikas spede ungdom har frittenkende forfattere vandret rundt på San Franciscos mange høyder og tenkt tanker som har dyttet den vestlige verden fremover i små, men viktige steg.

Her organiserte kvinneaktivisten Charlotte Perkins Gilman kvinner til opprør før hun skrev feministutopien «Herland» i 1915. Her leste Allen Ginsberg «Howl» for første gang - et kontroversielt dikt som måtte testes for obskøniteter i en rettssak i 1957, for senere å bli ansett som beatpoetenes erkesalme, og her delte LSD-prinsen Timothy Leary ut syre til nakne, fredselskende hippier på 60-tallet. San Francisco har vært de homofiles sentrum siden andre verdenskrig og et sted der de seksuelt frigjorte har kjempet banebrytende kamper og vunnet. Dette er byen der Hunter S. Thompson skrev gjennombruddsboka «Hells Angels», og der Sex Pistols spilte sin siste konsert.

Og her, ved siden av å bli komplimentert på sin gudegitte rumpe, opplever MANNs utsendte å få noe som kan minne om en sjelelig oppvåkning og et savn etter den tiden han var yngre, lovende og ambisiøs med et ønske om å bidra til å gjøre noe stort i dugnadens ånd. Med andre ord før han ble bevisst på grensene til sitt eget potensial.

San Francisco

Land: USA.

Språk: Engelsk (og kinesisk).

Penger: US Dollar (Kurs: ca. 5,8).

Fly: Ca. 4500 NOK om du bestiller i rimelig tid. Det finnes ingen direkteflyvninger fra Oslo, men du kan for eksempel benytte deg av KLM via Amsterdam.

Hotell: Ca. 800 NOK for dobbeltrom med tre stjerner, men det finnes både billigere og dyrere varianter.

Mat: Alt fra fettamerikansk til organisk sunt til internasjonalt.

Drikke: Det hevdes at Dry Martini ble oppfunnet i SF.

Ellers: While in the USA... gjør noe amerikansk som å gå på baseballkamp, om enn bare for å ha gjort det.

Litteratur: «Howl» av Allen Ginsberg.

MEN NOK OM det. Førstegangsreisende forbinder stort sett San Francisco med tre ting: Hippier, homser og hengebroen Golden Gate Bridge. Dette er riktige observasjoner, ja visst, selv om verken hippier eller homser preger bybildet i så stor grad som man kan få inntrykk av på avstand. Det folk flest derimot blir overrasket over, er størrelsen. I likhet med Mona Lisa er San Francisco mindre enn du tror. Byen rommer i underkant av 900 000 mennesker, men sammen med flere små og store byer utgjør den det som samlet kalles Bay Area.

Størrelsen på San Francisco gjør at den føles kompakt og oversiktlig, og det er ikke uoverkommelig å komme seg frem og tilbake mellom de viktigste bydelene til fots. Når det er sagt, bør man være sterk til beins, og jeg vil gjerne komme med det faderlige rådet om å ta med seg gode sko - da byterrenget består av intet mindre enn 43 små og store høyder. Et lite «ps» her: Når det virker som om alle bilene i actionfilmer med handlingen lagt til denne byen, hopper gjennom luften, er det fordi det er det biler gjør når de kjører i 180 gjennom The Streets of San Francisco (jamfør filmen «Bullitt» med Steve McQueen). Klimatisk sett er luften mye renere enn i til dømes Los Angeles seks timer lenger sør, og været er noe kjøligere på grunn av tåken som kommer inn fra Stillehavet på ettermiddagen. Og når vi først sammenligner de to byene, fremstår San Francisco langt mer ærlig, og kulturelt og intellektuelt oppegående, i både folk og fremtoning enn L.A.

=

Café Trieste i North Beach hvor det henger et bilde av den norske manusforfatteren Thomas Nordseth-Tiller (Max Manus) som døde altfor tidlig.

DE FØRSTE innbyggerne i San Francisco var spanske, kristne misjonærer som bygget byen opp rundt ulike bedehus (såkalte «missions») fra 1776 og utover. Byen var under spansk herredømme, før den en periode ble lagt under Mexico, for så å bli en del av USA i 1846. På den tiden var innbyggertallet knappe 1000 mennesker, men i 1848 ble det oppdaget gylne klumper ved Sutter's Mill nordøst for San Francisco, og gullfeberen grep tak om verden. I løpet av 1849 vokste innbyggertallet til 25 000. Disse gullgraverne ble kalt «49ers», og de som kan litt om amerikansk fotball skjønner da hvor San Franciscos lag har tatt navnet sitt fra. De neste åra vokste byen kolossalt. Det sies at 300 000 mennesker gikk for gull, og de kom seilende fra alle verdens kanter. San Francisco ble stedet der de brukte opp det de fant på horer, gambling og brennevin. De som tenkte litt mer langsiktig investerte i eiendom og grunnla banker. Hit kom også italienske fiskere, kinesiske togskinnearbeidere og australske røvere. Sistnevnte fikk stort sett skylda for alt som gikk galt, mens kineserne bosatte seg i det som i dag er verdens største Chinatown.

I 1906 var gullrushet forlengst over, og byen opplevde ett av i alt tre store jordskjelv. 90 prosent ble ødelagt av brannene som fulgte, men byen ble bygget opp igjen i en forrykende fart. I en periode sto så mye som femten nye bygg ferdig hver dag, og det er disse byggene du i stor grad ser når du nå vandrer rundt i de ulike bydelene.

For det er disse bydelene som er det virkelig fascinerende med San Francisco. De bærer preg av de ulike kulturelle epokene som har oppstått i byen, og som den dag i dag fortsatt sitter tett fast i murpussen.

Så har du de områdene som er mindre interessante også. Som for eksempel Fisherman's Wharf, der du høyst sannsynlig vil komme til å bo, dersom du er på budsjett-ferie. Du har havnen, der du strengt tatt bare finner andre turister, joggere og sjøløvene på Pier 39. Herfra kan du også ta båten til det som en gang var verdens mest kjente fengsel; Alcatraz. Og så har du Downtown, hvor du shopper etter klær i de store motehusene. Fun fact: Levi Strauss startet sin første jeansbutikk i San Francisco, og moderskipet til Levi's ligger her fortsatt. I Downtown kan du også ta den kjente trikken, alias «cable car», som til opplysning trekkes av en underjordisk kabel.

Downtown grenser til Chinatown på den ene siden og Tenderloin på den andre. Tenderloin er det området hvor du helst bør være litt påpasselig med hvem du omgås dersom du ikke vil at feriebildene og kredittkortet skal havne i gale hender. Ellers finner du en og annen tigger i San Francisco, men i motsetning til de lavmælte og lett irriterende rumenske tiggerne og de bedøvde herointiggerne i Oslo, har de trengende her sett verdien av en noe mer kreativ tilnærming til yrket.

=

Den kjente trikken / Cabel cart

DE NEVNTE bydelene kommer du strengt tatt ikke unna dersom du først har kommet deg til byen, men for virkelig å føle på det som har gjort San Francisco til den byen undertegnede falt for, er det fem andre bydeler du heller bør konsentrere deg om. Jeg vil nemlig påstå at dersom du ikke finner noe du liker i San Francisco, er du enten kulturelt tilbakestående eller følelsesmessig død.

- Det som gjør San Francisco til en så bra by er mangfoldet, kunne kunstneren og beatromantikeren Howard fortelle.

- Tidligere var San Francisco hovedbasen for marinen. Vi var midt i sentrum for dot-com-bølgen og rett utenfor har du Silicon Valley. Og så utviklet de jo atombomben i Berkeley på den andre siden av San Francisco Bay, sier han.

- Men i tillegg har du alt dette!

Howard står utenfor The Beat Museum og lar blikket vandre over hovedkrysset i den bydelen som kalles North Beach på andre siden av Chinatown. På 50-tallet var dette stedet å være. Her sto beatpoetene og leste dikt på gatehjørnene. Her hadde Jack Kerouac og Allen Ginsberg, og et knippe andre diktere og forfattere, sin base. I disse gatene vandret de fulle på brennevin og rusa på amfetamin, mens de brøt barrierer innen skrivekunst og seksuelle normer.

Denne italienske bydelen (det var her de italienske fiskerne bosatte seg) kan minne om et lite stykke New York. Ved krysset av Broadway og Columbus Avenue ligger det fortsatt strippebuler og jazzklubber. Her finnes beatpoetenes hovedkvarter; City Lights Bookstore, som åpnet dørene i 1953 og fortsatt er en møteplass for de skrivende.

Rett over den lille passasjen ved siden av - som passende nok har fått navnet Jack Kerouac Alley - ligger den legendariske drikkebula Vesuvio's. Her pinte Kerouac, Neal Cassady og flere av beatgenerasjonens poeter leveren på daglig basis. Litt lenger ned i gata ligger Tosca Cafe, hvor du rett som det er kan støte på Sean Penn, og hvor Francis Ford Coppola angivelig skal ha skrevet deler av manuset til «Gudfaren». Flere steder hevder riktignok at de er unnfangelsesstedet til den filmen. Blant dem den legendariske Café Trieste noen kvartaler lenger opp, men det er vel ikke umulig at Coppola hadde flere stamsteder.

Café Trieste var også den norske manusforfatteren Thomas Nordseth-Tiller («Max Manus») sitt stamsted da han studerte i San Francisco. Nordseth-Tiller døde altfor ung i 2009, men er foreviget og hyllet med et bilde på veggen i likhet med flere av stedets celebre stamgjester.

I North Beach har du også det nevnte beatmuseet, som kan gi deg hele historien fra før boligprisene steg og folk flyttet over til The Haight på 60-tallet og ble hippier.

=

City Lights Bookstore i North Beach

THE HAIGHT, rett øst for Golden Gate Park, tilhører 60-tallet med et høydepunkt i 1967 og «The Summer of Love». Skal man finne ett ankerpunkt for der hippiekulturen startet, er det krysset Haight-Ashbury - der den kjente klokken på husveggen har stoppet på 20 over fire. «Four twenty» er dermed blitt den semikjente koden for at det er tid for å fyre opp en joint, og i Haight-Ashbury var det, og er det, alltid tid til slikt. Antallet legale marihuanasjapper med dop til medisinsk bruk tyder på at den gjennomsnittlige helsa i «Hashbury», som Hunter S. Thompson kalte stedet, er skral.

Strekningen fra Golden Gate Park, hvor posthippiene alias uteliggerne camper i friluft, til Webster Street lenger øst, kan til dels minne om Camden i London. Her selges klær til barn av Steinerskolen såvel som kjente merker og fancy sko. Der er flust av kafeer og puber, og i det hedonistiske Haight kjører man organisk og grønt - og da snakker vi ikke bare om salaten. Her finnes flere bokbutikker, musikkforretninger (deriblant Amoeba Music, som er en av de største indiemusikkbutikkene i verden), og en rekke steder å kjøpe juggel og nips. Det er liv i gata, og flere har aldri helt kommet seg ned siden 1967.

Dette var også stedet der The San Francisco Sound først kom ut av forsterkeren. Janis Joplin, Jefferson Airplane, Quicksilver Messenger Service, Santana med mange flere holdt alle til i dette området. Grateful Dead bodde et steinkast fra 4.20-klokka, og selv om det bor en helt normal familie der i dag, valfarter folk dit jevnlig for å feire avdøde Jerry Garcia. På kanten av Upper Haight finner du også huset der Hunter S. Thompson festet med de verste og skrev gjennombruddsboka «Hells Angels». Det finnes ikke så mye som ei treplate til å markere bygget, men noen av oss tar likevel turen for å minnes gonzojournalistikkens fødsel.

=

En av San Franciscos mange kreative posthippier/hjemløse. Han fikk en dollar åkke som.

THE CASTRO, som ligger over neste haug, gjorde seg gjeldende på 70-tallet da det ble homsenes hovedsete. Jeg har dessverre ikke så mye å melde derfra da jeg så vidt kjørte forbi stedet i taxi, men kort fortalt var det mange homofile som slo seg ned i San Francisco etter andre verdenskrig. Dette var gjerne krigsveteraner som ankom med båt og ikke fant tilhørighet andre steder. I det alltid så liberale San Francisco kunne de leve delvis åpent, og dette lokket til seg homofile og lesbiske fra resten av landet.

På 70-tallet kom diskoen, og The Castro var stedet å henge både for homser og heterofile. The Castro er for øvrig også det skandinavisk-irske området. Her hadde Harvey Milk sin kamerabutikk før han ble den første åpent-og-ut-av-skapet-homoen til å bli folkevalgt i USA i 1977. Året etter ble han drept av en annen politiker (se filmen «Milk» med nevnte - og Oscarbelønnede - Sean Penn for mer informasjon).

På begynnelsen av 80-tallet var det igjen North Beach som gjorde seg gjeldende med ymse punkband som Dead Kennedys, og gudene vet hva som skjedde på 90-tallet.

=

The Beat Museum i North Beach

DET ER PÅ sørsiden av Market Street, som deler byen i en nordlig og en sørlig del, at ting skjer i dag. 2000-tallet tilhører nemlig det området hvor San Francisco ble født; The Mission.

I likhet med North Beach hadde The Mission en pønkscene på 70- og 80-tallet, og lokalbefolkningen var en nedre middelklasse bestående av latinamerikanere og afroamerikanere. I dag er det hipstere og kunstnere som bor i The Mission. Vel ... hipstere, musikere, kunstnere, datanerder, horer, transer, pønkere, raddiser og nyhippier er alle en del av denne scenen. Her finnes gallerier, bokbutikker, kafeer og barer. Alt som gjør et sted hipt, ungt, fett og verdt å besøke. Det er, som amerikanerne selv ville sagt, pulserende.

Skal du ut på byen er det høyst sannsynlig enten til SoMa (South of Market) eller The Mission du drar (husk førerkort eller pass da du garantert blir spurt om legitimasjon uansett hvor mye skjeggvekst du har). I SoMa finnes et fint knippe drikke- og festbuler, og et og annet godt konsertsted. I sistnevnte bydel besøkte undertegnede en upretensiøs bar som heter Butter, der motown og funk står på spillelista, og der collegestudenter drikker pils og shots til den store fyllesjuken. Deretter endte jeg opp på en noe roligere DJ-bar som heter Wish. Dessverre var jeg for treig til å få med meg det kvinnelige tributebandet AC/DShe på konsertlokalet Slims, men jeg fikk da æren av å krangle litt med dørvakta. Han så ikke ut til å ta representanten fra den norske presse særlig seriøst.

I The Mission (dersom du følger Valencia Street) finner du den lille konsertscenen Amnesia og det smått legendariske Elbo Room, med konserter hver kveld i andre etasje og en cool bar i første. I grenseland mellom The Mission og SoMa ligger et knippe rockebarer, hvorav Zeitgeist utmerker seg med den store bakgården, sine 25 ølsorter og sin prisbelønnede Bloody Mary.

=

MANNs journalist gir en salut til beatpoetene i Jack Kerouac Alley.

JEG HAR REIST en god del, og jeg har bodd i flere store byer over lengre tid, men få steder får meg til å angre på at jeg nå har fast jobb og gjeld til staten mer enn San Francisco. Jeg kunne sikkert ha skrevet side opp og side ned, men plassmangel lar en god del godbiter forbli uoppdagede hemmeligheter til å bli funnet av deg, kjære leser.

Mens en kjører gjennom San Francisco på vei mot flyplassen en tidlig september morgen, med tåka liggende som en tjukk dyne over byen, får man en trang til å

avslutte denne reportasjen med noen velvalgte, poetiske ord. Det ligger i lufta og kommer med territoriet.

Det er min mening at ingen annen by har gitt moderne kunst og popkultur mer tyngde og substans enn San Francisco, og etter en knapp uke her sitter man atter igjen med følelsen av at noe stort er i ferd med å skje, og at man er en del av noe større. Slik beatpoetene antageligvis følte det på 50-tallet, og slik hippiene garantert følte på 60-tallet. Men hva det er, kan vi vanskelig sette ord på i samtiden. Så alt vi kan gjøre er å anta at vi lever midt oppe i det, og heller gi det navn senere.

Så får det heller være at ingen jenter ga meg komplimenter på ræva.



Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!