Khatfight

</p> <p>- Er du sikker på at du ikke vil ta med deg noe tilbake til Norge?</p> <p>Den engelske somalieren «Yusuf» har nettopp våknet etter å ha sovet i nesten 24 timer. Leiligheten i Southall - en forstad vest for London - lukter innestengt, og «Yusuf» er utslitt etter å ha holdt seg våken på khat i to døgn. Det tok oss - smugleren «Geir» og jeg - 20 minutter å vekke ham, og nå spiser han pizza med ekstra jalapeño og lurer på hvorfor jeg ikke er villig til å ta med meg khat hjem.</p> </div>

«YUSUF» ER EN stor fisk i et smuglermiljø som opererer i liten skala, og siden «Yusuf» er litt naturlig skeptisk, er jeg i Southall under påskudd av å være student, og potensiell smugler, som vil se hvordan dette med khat egentlig fungerer. «Geir» er mannen som går god for meg. Han er en dreven småkriminell som har smuglet khat i alle tenkelige retninger og former. Fra Nederland, Danmark og London til Norge. Han har smuglet til Canada, Sverige og Finland, og han forteller velvillig om hvordan nettverket av smuglere fungerer; om hvordan de benytter seg av falske kredittkortnummer og falske navn. Og hvordan folk i miljøet backstabber hverandre, tyster og krangler seg imellom om smuglernes gunst. For det er som man sier en dog-eat-dog-world, og når alt kommer til alt handler det om hvem som er avhengig av hvem.

KHAT ER en plante som stort sett blir dyrket i Øst-Afrika, og som har en virkning som kan minne om en mild form for amfetaminrus. Planten er blitt brukt som rusmiddel i både Øst-Afrika og Sørvest-Arabia i århundrer, og ifølge en rapport NOVA har laget for Sosial- og Helsedirektoratet tidligere i år er det rundt 1400 somaliske menn som bruker stoffet i Norge. Bruksmåten er av typen «sosial», og kan til en viss grad sammenlignes med hvordan nordmenn møtes for en kaffe eller et par pils. Men i kjølvannet av denne relativt «uskyldige» bruken viser NOVAs rapport at storforbrukerne av khat ofte sliter med problemer knyttet til arbeidsledighet, familievansker, økonomi, samt psykiske og fysiske plager. Hva som kommer først av høna og egget er vanskelig å si.

WHO erklærte khat som narkotikum i 1980, men det er fortsatt lov i Nederland og England - der det fortolles som grønnsaker. I Norge kom khat på narkolista 25. januar 1989, og et søk i avisarkivene viser at Norsk Telegrambyrå var blant de første som omtalte stoffet samme år. De kalte det «sexnarko» for sin antatte seksualstimulerende effekt, og kunne melde at norske tollere i februar det året hadde beslaglagt 10 kilo.

Tidene forandrer seg. 2010 ligger an til å bli et rekordår for khatbeslag i Norge med hele 9,1 tonn ved inngangen av november. Ifølge Aftenposten organiseres khatsmuglingen inn til Skandinavia av fem-seks nettverk. De skal ha hovedmenn både i Norge, Sverige og Danmark, og smugler over grensa med både fly og bil. Til NRK i oktober kunne toll- og avgiftsdirektør Bjørn Røse fortelle at «Hvis det dreier seg om biltransport, vil det være relativt nytt».

«RELATIVT» ER stikkordet her. «Geir» har smuglet khat i ni år, og startet med å frakte det over grensa i nettopp bil. Han var 17 år gammel, og sammen med en kompis ble han tilbudt 10 000 kroner for å frakte opptil hundre kilo fra København. I tillegg til lønn skulle pengene dekke bensin og bompenger.

- Det skulle egentlig bare være den ene turen, men siden det gikk så bra fikk vi tilbud om en tur til, og en til. Snart hadde vi kjørt nærmere 60 turer, sier han.

«Geir» forteller om hvordan nettverket rundt ham bygget seg opp, og hvordan han ble kjent med bakmenn og khatdealere i store deler av Nord-Europa.

- Vi kjente somaliere overalt, og er det én ting de lever og ånder for, er det khat, sier «Geir».

Han sier de kunne kjøre fra Oslo klokken 10 på kvelden og være i København om morgenen da khaten ankom fra Amsterdam. For å holde seg våken, tygde han noen ganger khat selv. Ofte brukte de svenske leiebiler for å vekke mindre oppsikt på pendlerbåtene mellom Danmark og Sverige, og noen ganger krysset de grensa med tog og lot bilene stå igjen i Malmö. «Geir» forteller at de alltid kjørte to biler. Først en tom bil, for å spane etter grensekontroll.

Det tok halvannet år før han ble tatt første gangen. Da hadde han i overkant av 70 kilo og ble tatt på Svinesund. Deretter ble han tatt med litt over 60 kilo i Sverige. «Geir» forteller at straffene er hardere i Sverige enn i Norge. Han sier at han i Sverige satt tre uker i varetekt, og fikk en dom på ni måneder som han riktignok sonet i Norge. Til sammenligning ble han dømt til 90 dager her hjemme. Da hadde han blitt tatt flere ganger og hadde en samledom på over 200 kilo.

- Norske fengsler er jo som en feriekoloni, sier «Geir».

- Egentlig tenker jeg noen ganger at straffene for khatsmugling skulle vært mer som i Sverige, for da jeg fikk den straffen der lærte jeg jo faktisk.

- Hva lærte du?

- At jeg ikke skulle smugle mer gjennom Sverige.

I 2006 SKIFTET derfor «Geir» strategi. Han og kompisen fikk seg en fast samarbeidspartner i London og begynte å smugle khat med fly fra England. Han hadde allerede de kontaktene han trengte, og tjente opptil 20 000 på en tur. En bunt på rundt 250 gram koster 30 kroner i England, og selges for mellom 200 og 300 kroner i Norge. Med litt egne investeringer var det mye penger å tjene.

Ifølge «Geir» fungerer smuglingen på følgende måte: Tre-fire ganger i uka kommer det khat fra Kenya til Amsterdam. Derfra fraktes det videre til London på formiddagen, og i løpet av noen timer er khaten fordelt til fem-seks forskjellige hovedleverandører. Mye av det havner i Southall, der det bor en stor andel somaliere. Videre fordeles det til lokale khatbutikker, og smuglere som frakter det med fly i fullstappede kofferter til ulike land i Europa, samt Canada og USA.

Smuglerne er ofte drevne halvkriminelle med god oversikt over hva de holder på med, og kunnskap om hvilke flyplasser som er enklest å komme igjennom på og hva strafferammen i de ulike landene er. Andre er uerfarne «vanlige folk» uten kriminelt rulleblad som ønsker å tjene en ekstra slant. De kan risikere å bli sendt til for eksempel Hellas, der strafferammen angivelig er seks år for en koffert på 20 kilo.

- Folka i disse miljøene er desperate etter khaten sin, og mange av dem lurer deg og krangler seg imellom. Det har skjedd ofte at de tyster på hverandre, og snakker dritt om hverandre for å få folk til å jobbe for dem i stedet for de andre, sier «Geir», og legger til at det selvfølgelig finnes ærlige folk i miljøet også.

Og ærlige folk betaler boten din dersom du blir vinket inn på Gardermoen. Straffen i Norge for khatsmugling er nemlig bøter for mengder under 20 kilo.

- Førstegangssmuglere risikerer lite dersom de ikke er så opptatt av hva som havner på rullebladet, sier kontorsjef ved tollvesenet på Gardermoen, Tor Fredriksen.

Han forteller at flere smuglere tollvesenet har snakket med, opplyser at de får betalt boten av bakmennene dersom de blir tatt.

«Geir» er på mange måter en slik bakmann. På det meste har han hatt femten personer under seg. Han sier han rekrutterte «noen her og noen der».

- Når vi sender noen til London, betaler vi som regel 5000. Somalierne opererer med mellom 3000 og 4000, så vi ligger litt over dem. Og vi betaler bøtene dersom noen blir tatt.

Selv er han blitt tatt flere ganger. Ikke bare i Norge, men også i Finland, Tyskland, Sverige og Canada. Han sier straffen ikke skremmer ham.

- Khat er ikke det verste du kan ha på rullebladet ditt, og femten dager på feriekoloni under åpen soning er ikke så ille. Da får man klarna hodet sitt litt, og er du litt småkriminell, slik som meg, lærer du deg alltid noe nytt når du sitter inne, sier «Geir».

IDEEN MED denne reportasjen var å følge «Geir» til Southall, og tilbake gjennom tollen på Gardermoen. Slik ble det ikke. «Geir» er blitt tatt to ganger på rad; sist gang med så lite som 25 bunter (rundt fem kilo) i bagen. Han sier han er blitt et så kjent fjes hos tollerne at han ikke lenger slipper igjennom. Han hevder de sjekker passasjerlista.

Likevel sitter vi på en buss fra flyplassen Stansted i retning Heathrow en kveld i november fordi «Geir» er villig til å vise meg hvordan det hele foregår. Det var han som fikset bussbilletten, men jeg skylder ham visstnok ingenting. Han fikk dem gratis, sier han.

For rosinen i smuglerpølsa - det som gjør det virkelig lønnsomt - er at flyreiser og hotellopphold, og alt som kan bestilles og betales over nett, ikke koster de etablerte smuglerne mer enn et par pils på puben. «Geir» har nemlig en kontakt - en nigerianer - som tar av seg alle reise- og hotellbestillingene.

- Han kjøper lister med kredittkortnummer og alt du trenger fra Asia, og tar rundt 500 kroner for å bestille en reise med første klasse til for eksempel Dubai, sier «Geir».

Han sier det er såre enkelt, og at han aldri har fått kritiske spørsmål fra verken flyselskap eller hotell.

- I England finnes det veldig mange useriøse reiseselskaper. Det har hendt at jeg ikke får gå om bord fordi betalingen av en eller annen grunn ikke har kommet igjennom, men da sier jeg bare at jeg ikke kommer til å bruke det reiseselskapet igjen. Så ber jeg nigerianeren om å bestille en ny reise på neste fly. Da fungerer det som regel, sier «Geir».

Han forteller at noen selskaper og hotellkjeder er nøyere enn andre. SAS er for eksempel vanskelige. British Airways er imidlertid enkelt dersom du booker fra England, og Ryanair er aldri noe problem.

Hotellrom er også bestilt. «Geir» sier det er booket under falskt navn, og at det er booket rom til meg også, men på veien ringer «Jacob» - en engelsk smugler som etter hva jeg kan skjønne skulle hatt rom under samme booking som oss. Han forteller at betalingen ikke har gått igjennom. Han sier han drar rett til Heathrow. Han skal frakte en koffert til Lyon, og flyet går tidlig om morgenen (Lyon skal ifølge «Geir» være et av stedene der de sender pakker med khat over til Statene).

«Jacob» har rett. På hotellet har ikke betalingen kommet igjennom. «Geir» er iskald da han forklarer resepsjonisten at han skal «ta det opp med arbeidsgiveren sin i morgen», og betaler for rommet sitt med kontanter. Jeg er noe lettet over at jeg kan betale for mitt eget rom, og få en kvittering jeg kan ta med til sjefen.

- Det er som sagt ikke alltid det fungerer, sier «Geir».

- Det kan være at kortet er blitt sperret, eller at det ikke var penger på det.

Han regner seg frem til at man fort sparer 5000 kroner per tur på å bruke falske kredittkort, og da kjører han første klasse.

SOUTHALL, OG hotellområdet rundt Heathrow, fungerer som et transittområde for smuglere. På hotellet hvor vi bor møter vi en «kjent» sigarettsmugler fra Newcastle. Han er drita full og antagelig på «reise». Som en journalist som tilbringer en liten del av året på hoteller og flyplasser kan jeg se den lille sjarmerende ensomheten som ligger i å treffe likesinnede i hotellbarer, men dette er noe spesielt. Det er her de etablerte smuglerne bor. Nybegynnerne - de som ennå ikke har faste bakmenn, og som ikke setter krav fordi de ennå ikke har skjønt hvilken verdi de har for khatmiljøet - blir plassert på et mer shabby hotell midt i Southall sentrum.

Det er i dette området vi vandrer rundt neste dag som de eneste hvite i bybildet. Området virker fattig, og har en typisk londonsk skittenhet over seg.

På en benk sitter en mann og tygger for harde livet. Han er vill i blikket og har khatrester i skjegget. Han fikser seg opp for et bilde. Vi besøker en av flere khatkafeer og får tatt noen bilder under tvil. Eieren kjenner igjen «Geir». Det er ikke mange hvite som kommer innom. En av gjestene sier han har bodd i Norge, og ikke skjønner hvorfor det er ulovlig å tygge khat her.

- Jeg drikker ikke. Jeg spiser verken kjøtt eller fisk, og jeg røyker ikke. Det eneste jeg gjør er å spise khat, sier han.

Der ligger vel også problemet. Det kan nemlig virke som om det å tygge khat er alt khattyggere gjør.

- Det største sosiale problemet er at brukerne tilbringer mye tid på det, og at en stor del av familiens samlede inntekt går til dette. En må huske på at dette gjerne omhandler familier som lever ganske nære fattiggrensa fra før, sier spesialkonsulent Anniken Sand ved rusmiddeletaten.

- Samtidig er det viktig å understreke at dette ofte er mennesker som kommer fra en vanskelig situasjon, som blir stigmatisert, og som har problemer med å skaffe seg jobb på det harde, spesialiserte norske jobbmarkedet.

En brosjyre fra etaten opplyser om at brukere av khat «kan ha vrangforestillinger i form av urealistiske tanker og visjoner om egne evner».

Men det er andre, større problemer knyttet til khat også. I hvert fall om vi skal tro dansk og svensk etterretning. De hevder at store deler av overskuddet ved khatsmugling går til å finansiere borgerkrigen i Somalia; deriblant en terroristgruppe som heter Al-Shabab. Ifølge Aftenposten tror riktignok ikke kilder i det somaliske miljøet i Oslo at det er tilfelle, og til statskanalen forteller spesialrådgiver i Finanstilsynet, Rune Grundekjøn, at det ikke finnes saker eller dommer som beviser at norske khatpenger går til terror.

DE PENGENE «Geir» tjener går rett til ham, og mulige andre prosjekter han ikke vil gå noe særlig inn på. Men i den senere tid har det vist seg å være vanskeligere og vanskeligere å smugle i koffert. Dette til tross for at narkohundene ikke lukter lunta.

- Hundene lukter ikke khat. Det er de ikke trent på, og vi har ikke tenkt å trene dem opp til det heller. Men vi har andre gode metoder. Vi vet jo at Nederland og England er de to eneste landene i Europa der khat er lovlig, så vi er ekstra på vakt når det lander fly derfra, sier Tor Fredriksen ved tollvesenet på Gardermoen.

- De norske tollerne er hyggelige, men flinke, sier «Geir».

Så det er igjen på tide å skifte strategi. Denne gangen går han for pakkepost. Det er den nye metoden.

- Vi sender khaten fordekt som ulike ting. Vi har for eksempel pakket det inn i et datakabinett, og vi har sendt det i slike ekspressesker du får på posten. Da oppgir vi falskt navn, og en adresse som vi plukker opp pakken på. Sjåføren ringer en halvtime før han kommer. Da står vi og venter utenfor, plukker opp pakken og signerer med falskt navn, sier «Geir».

Han sier at verken innhold eller mottagerens navn dobbeltsjekkes. I hvert fall skjer det sjelden.

- Dessuten kan du ikke straffes for at noen prøver å sende deg noe i posten. Det er vanskelig å bevise at du har noe med det å gjøre.

Når det er sagt: Sist gang krevde tollerne å få vite personnummer på mottageren. Da la «Geir» på røret. Det er ikke dermed sagt at han ikke vil prøve det igjen. Innsatsen er liten og gevinsten stor.

«YUSUF» SER halvmistenksomt på meg. Han skjønner ikke hvorfor jeg ikke vil være med på en tur, og det skorter ikke på tilbud. Kanskje jeg kan ta en kjapp tur med første klasse for å hente frukttobakk?

Jeg takker høflig nei, og «Yusuf» tilbyr seg å fikse en billett til meg tilbake til Stansted. Igjen takker jeg nei, og forteller ham at «skolen min dekker utgiftene».

Da det nærmer seg middagstid, hopper jeg på bussen hjem. «Geir» blir værende i Southall. Han skal ta kveldsflyet til Dubai for å hente sigaretter tilbake til England. Han kjører første klasse.

- Lang tur for kvoten, sier jeg.

- Ikke så lang når «kvoten» er 100 kartonger, sier «Geir».

Denne saken ble første gang publisert 04/01 2011, og sist oppdatert 06/05 2017.