Brennevin:

Whiskey In The Jar

I motsetning til det mange tror, kommer whiskey fra Irland. Vi besøkte stedet der kjærligheten gror: The Old Jameson Distillery i Midleton.

Foto: John Hughes
Sist oppdatert

</p> <p>Vi har alle vært oppe i denne jævla situasjonen: Du sitter på nachspiel. Det er gromlyd på anlegget (for anledningen kan vi si at du hører på Thin Lizzys «Live and Dangerous» - muligens et av tidenes beste livealbum), og stemningen er slik den bør være på en av de fineste nettene i uka. Det er da han dukker opp; en av disse arrogante, bedreviterske nachspielterroristene som har rotet rundt i vertskapets barskap på leting etter en whiskey du ikke har hørt om, langt mindre klarer å uttale navnet på. Nå er han i ferd med å ødelegge riffet på «Emerald» fordi han gjerne vil dele med deg at han kun drikker 18 år gammel røkt skotsk single malt whisky med obskure navn. Videre vil han uoppfordret servere deg innøvde whiskeyfakta som på ingen måte trenger å stemme med virkeligheten. Han vil skitsnakke blended whiskey, som han ikke kan fordra, og fortelle om den sommeren han var i Skottland på familietur.</p> <p>Men hvem bryr seg? Du imponerer ikke meg. Klokka er fire på natta, din fjott. Det er ikke som om smaksløkene dine på nåværende tidspunkt er i stand til å kjenne forskjell på radiatorvæske og englepiss. Så drikk det du har i glasset og hold kjeft. Phil Lynott spiller opp til allsang.</p> </div>

MY WHISKEY of choice er irsk og heter Jameson. Det har ingenting å gjøre med at denne har et navn du kan uttale uansett hvor langt ned i flaska du befinner deg. Det har heller ingen relevans at jeg har tatt en runddans i det gamle Jameson-destilleriet i Midleton. Sannheten er at jeg ikke er så veldig glad i røyksmaken som disse skottofilene setter så høyt. Ikke misforstå; det er ikke slik at jeg ikke kan drikke en 800-kroners Laphroughegargagaga i lystig lag dersom det er det eneste du har å tilby, men kan jeg velge fra øverste hylle, er min whiskey irsk. Og det har jeg så aldeles rett i.

For whiskey ER irsk, skal vi tro irene og guiden som fører oss rundt på Jameson-destilleriet. Riktignok har Skottland en langt større produksjon (Vinmonopolet kan by på 304 skotske flasker, mot spede 30 fra Irland), men den generelle oppskriften skal stamme fra munkeklostre i Irland på 1100-tallet. Dette er selvfølgelig noe få skotter vil vedkjenne seg, og i all rettferdighet hentet irene sin kunnskap om destillering fra andre steder på kontinentet. Uansett kommer ordet whiskey fra det gæliske «uisce beatha» og betyr - i likhet med akevitt og eau de vie - noe så fint som «livets vann». Nachspielterroristen kan sikkert også fortelle deg at whiskey skrives uten «e», men ikke i Irland, og det er i Irland vi er nå. For whiskey er irsk.

DET ER SIKKERT mye annet både jeg og nachspielterroristen kan si om whiskey som jeg ikke skal gå inn på her. Forskjellen på blended og single malt, for eksempel. Og det er heller ikke greit å si hva vi kan lære av en guidet tur gjennom der hvor kjærligheten gror. Vi får i hvert fall vite at John Jameson, som ironisk nok var skotsk, etablerte sine edle varer i 1780, og at Jameson var verdens mest populære whiskey på begynnelsen av 1800-tallet.

Det blir fortalt at de to vesentlige og generelle forskjellene på irsk og skotsk whiskey er at skottene lar røyken sige igjennom kornet når de tørker det - derav røyksmaken - mens irene leder røyken vekk fra kornet. Irsk whiskey blir også destillert tre ganger, mens skottene bare destillerer to ganger. Vi får høre at det som gjør Jameson spesiell er blandingen av malt, altså spiret og tørket korn, og uspiret korn.

Fra brennevinsdranker til whiskeysmaker: Manns journalist er blitt kultivert.
Fra brennevinsdranker til whiskeysmaker: Manns journalist er blitt kultivert. Foto: John Hughes

Videre følger mer eller mindre uinteressante anekdoter og nerdefakta for spesielt interesserte. Jeg mener ikke å virke verdensvant, men i mitt yrke ender man etter hvert opp med å tråkle seg igjennom slike turer i embets medfør, og det er stort sett de samme godordene som blir presentert hver gang. Ord som «unik», «verdens ____» (fyll inn superlativ etter eget ønske) og «Number 1». Likevel er gjestene ivrige skyttere med kameraet, for det er klart at pappa skal ha bilde av den åtte år gamle guttungen foran ei tønne med 12 år gammelt brennevin. Glasuren på kaka, det som gjør at vi kommer oss fra start til mål, er vår viten om at det står et glass med gull ved regnbuens fot; nemlig smaksprøve.

PÅ JAMESON-destilleriet har de en ekstra bonus: Åtte utvalgte, deriblant undertegnede, fikk muligheten til å gjennomgå en høytidelig whiskeytest. Vi fikk servert tre glass med et klart og tydelig merket innhold. Det første glasset inneholdt den amerikanske Jack Daniels (til opplysning destillert kun én gang).

Deretter smakte vi på en skotsk Johnnie Walker Black Label (destillert to ganger). Og til slutt en Jameson. Oppgaven var relativt enkel: Hvilken likte vi best? Og som dama sa: «Do I need to remind you where we are?» Merkelig nok svarte alle Jameson, til gledelig applaus fra resten av de oppmøtte.

Så til neste gang det kommer en skottofil whiskeyrasstapp og skal breie seg utover stuebordet for å ødelegge bassgangen til Phil Lynott og resten av irene i Thin Lizzy, har jeg slagkraftige midler som skal stoppe kjeften på ham: Et diplom som jeg oppbevarer en håndsrekning fra sofastolen, der det klart og tydelig står at «Aleksander Bergan visited the home of Jameson and is a qualified irish whiskey taster». Så mush-a ring dum-a do dum-a da til alle nachspielgjester som skal klage på serveringen: There's whiskey in the jar.

Denne saken ble første gang publisert 06/12 2010, og sist oppdatert 06/05 2017.

Les også