Det er mulig vår idé om å lage en egen stat først ble unnfanget med jomfruturen til Fristaden Christiania i moder København. Det var Roskildefestivalen 1996, og vi gutta så hvordan et delvis selvstyre kunne fungere innenfor visse gitte rammer. Der var det enkle liv, fritt for autoriteter som skole, politi og foreldre. Vakkert, enkelt og bedagelig.

Så vi begynte å fantasere: Hadde vi ikke i årevis stått på stranda i Hamar, sett ut mot Helgøya og lurt på hva de holdt på med der ute? Kunne vi ikke bare tatt bilen over, sprengt brua etter oss og frigjort oss fra den norske stat? Opprette et styre med flat struktur og frie tøyler? Noen drømte om kolonihager fylt opp til randen med kontroversielt ugress. For andre holdt det med å løpe nakne rundt og spille rock'n roll med 180 tommer store høyttalere vendt ut mot Mjøsa. Det viktigste var vel egentlig å ha «noe eget». Vårt lille frie rike. Det ble med ideen.

Men ikke alle er like tiltaksløse som det hamarungdommen var dengang. Gamle russiske soldater og sovjetiske agenter, for eksempel. Ingen skal anklage dem for å la ideene ligge igjen på tegnebrettet.

VELKOMMEN TIL Transnistria; staten som ikke eksisterer, med et folk som ikke er. I ei lita tynn dalstripe mellom Moldova og Ukraina, på et sted som betyr noe à la «Over elven Dnestr», bor i overkant av en halv million mennesker. De har eget pass, egen grensekontroll, egen valuta og eget militærvesen. Bortsett fra Russland, og Abkhasia og Sør-Ossetia (som selv er ikke-anerkjente utbryterstater), er det ingen som anerkjenner Transnistria. Juridisk sett tilhører området Moldova, men det hindret altså ikke beboerne fra å opprette sin egen regjering i september 1990. Og regjeringen er ledet av president Igor Smirnov; en tidligere russisk soldat ved den røde armé og svoren politiker i det russiske kommunistpartiet.

Transnistrias hovedgeskjeft er stålindustri, men flere internasjonale våpeninspektører kan fortelle deg at de virkelige pengene - i hvert fall for presidenten og sønnene hans (som beleilig nok styrer tollvesenet og statens største handelsbusiness) - ligger i ulovlig salg av våpen. Kanskje ikke så pent og pyntelig som drømmen om Helgøya, men vi hadde lissom ikke laget noen økonomiske planer.

=

Transnistrianske soldater under borgerkrigen

=

HISTORIEN OM Transnistria er noe innfløkt, som politikk bak det gamle jernteppet gjerne er. Men i enkle trekk har Transnistria vært, om ikke en egen stat, så i hvert fall en egen region i flere århundrer. Det har riktignok ligget under ulike styresmakter før det til slutt endte opp med å bli en del av Moldova, mens Moldova fremdeles var en republikk underlagt Sovjetunionen. På slutten av 80-tallet var den kalde krigen på vei til å fryse i hjel, og ulike land var i ferd med å bryte med Sovjet. I Moldova drømte de intellektuelle om å slå sammen Moldova og Romania til ett rike basert på likheter mellom språk og kultur. Akkurat slik som det var i gamle dager. Og mens resten av Øst-Europa tok til seg de vestlige verdiene om demokrati og frihet og eget skriftspråk, tenkte en liten russisk maktelite i Transnistrias hovedsete Tiraspol at «dette her gidder vi ikke være med på».

2. september 1990 erklærte en russisk separatistbevegelse (russerne utgjør omtrent en fjerdedel av befolkningen i Transnistria) staten for uavhengig. Istedenfor å se mot resten av Europa, gikk Transnistria inn for å bevare russiske verdier, og i 1992 vant de en liten uavhengighetskrig mot Moldova - godt hjulpet av Russlands 14. armé, som beleilig nok hadde vært stasjonert i Tiraspol siden 80-tallet. 1500 mennesker omkom i krigen, som resulterte i at Transnistria i dag gjør som de vil, uavhengig av hva Moldova og resten av Europa mener.

Befolkningen består av 40 prosent moldovere, en fjerdedel ukrainere og en fjerdedel russere. Resten er en salig blanding. Storparten av politikerne i staten er fra Russland, og ingen ministre er etniske moldovere. I tillegg er den russiske armé fortsatt godt representert i Transnistria, dog riktignok som, ehm ... «fredsbevarende styrker».

Andre utbryterstater

Nagorno-Karabakh

Autonomt område i Aserbajdsjan som siden 1993 har vært kontrollert av armenere. 145 000 mennesker bor i området og de bruker armenske penger.

Nord-Kypros

Det er kun Tyrkia som anerkjenner republikken Nord-Kypros som egen stat. Den ble opprettet i 1983 og er befolket av 230 000 tyrkiskkyprioter.

Abkhasia

Siden 1992 har etniske abkhasere krevd løsrivelse fra Georgia. Kun Russland og noen få andre land anerkjenner staten.

Sør-Ossetia

Sør-Ossetia har krevd sin uavhengighet fra Georgia siden begynnelsen av 1990-tallet. Etter en krig i 2008 ble staten anerkjent av tre land: Den russiske føderasjon, Nicaragua og Venezuela.

SÅ HVORDAN LIVNÆRER en ikke-eksisterende stat seg? En stat bestående av en halv million mennesker, handelsblokkert fra storparten av verden? Vel, 80 prosent av industrien består av stålproduksjon, tekstilproduksjon og fremstilling av elektroniske produkter. 50 prosent av eksporten går til noen få land i Samveldet av uavhengige stater (SUS), som består av 12 av de 15 statene som tidligere utgjorde Sovjetunionen. Flere eksperter, deriblant talsmenn for FN, hevder dog at Transnistria, med president Igor Smirnov i spissen, er med i en større pågående aksjon der våpen både produseres og selges ulovlig til nasjoner som er villige til å betale. I det hele tatt hevder «British Department for International Development» i en rapport fra 2004 at «Transnistria er et smuglerselskap fordekt som en stat».

Dette er kraftige påstander, og selvfølgelig er det ikke noe som noen vil vedkjenne seg, men med fare for å virke tendensiøs, er det likevel greit å nevne et par-tre ting som indikerer at noe er råttent i staten Transnistria:

President Igor Smirnov, som har sittet i fire perioder (i 2001 vant han 103,6 prosent av stemmene i en av regionene), har en sønn som er sjef for tollvesenet i Transnistria. Far og sønn skal begge ha flere store fingre med i driften av multiselskapet Sheriff. Sheriff drives offisielt av to tidligere politiagenter og eier omtrent alt som kan eies i Transnistria. Deriblant en kjede med bensinstasjoner, en rekke supermarkeder, en TV-kanal, et bladforlag, en Mercedes-Benz-forhandler, et reklamefirma, en spritbutikk, et mobilselskap og fotballklubben FC Sheriff Tiraspol. Sheriff har med andre ord et helt greit monopol, og selvfølgelig har de visse økonomiske lettelser når det kommer til skatt og eksport. Men viktigst av alt, hevder britiske eksperter på organisert kriminalitet overfor BBC, er det at president Smirnov antas å bruke Sheriff som en måte å hvitvaske penger på. FN hevder, ifølge en fransk dokumentarfilm om ulovlig våpensalg i Transnistria, at landets ledere tjener over en milliard dollar i året på ulovlige transaksjoner.

En annen ting verdt å merke seg er at den russiske røde armé etterlot seg 42 000 tonn med ammunisjon og våpen i Kolbasna, nord i Transnistria. I dag er dette tallet halvert. Noe skal være destruert av den russiske hær, men papirer og offisielle dokumenter er mangelfulle. En britisk ekspert på ulovlig våpensalg, Brian Johnson Thomas, fant våpen registrert til depotet i Kolbasna over hele Sentral-Afrika for seks år tilbake. I en artikkel skrevet for Sunday Times i 2005 forteller han at han, overfor en høyt rangert offiser ved den hemmelige etterretningen (MGB) i Transnistria, utga seg for å være representant for en militant gruppering i Algerie.

Thomas var på utkikk etter å kjøpe tre såkalte «Dirty Bombs» - en type bomber som sprer radioaktivt avfall - og etter litt om og men ble han introdusert for en villig selger. Selgeren var Dmitri Soin, offiser i MGB og grunnleggeren av den høyreekstremistiske organisasjonen PRORIV. En halv million dollar kostet fyrverkeriet, og kom de til enighet, ville bombene bli shippet over til Ukraina påfølgende dag. Brian Johnson Thomas trakk seg naturlig nok fra avtalen.

Man må heller ikke se bort ifra det faktum at president Smirnov også er tidligere eier av en våpenfabrikk. Og flere hevder at stålproduksjonsfabrikkene egentlig er fordekte våpenfabrikker. Det lyktes heller ikke det franske dokumentarteamet å få innsyn hos en av de mest beryktede produsentene av elektroniske produkter.

Selv om grensene til Moldova er strengt bevoktet fra Transnistria, kan man enkelt komme seg over til Ukraina. Utbryterstaten har dessuten en nedlagt flystripe som fint kan brukes til lufttransport.

=

Transnistrias President Igor Smirnov

LIVET ELLERS i Transnistria gir assosiasjoner til Nord-Korea. For en tid tilbake ble en skole som underviste på moldovisk lagt ned, men etter press fra det internasjonale samfunnet var den oppe og gikk igjen etter en stund. Det er også sterke anti-semittistiske strømninger i landet, og den lokale synagogen i Tiraspol er forsøkt bombet og påtent flere ganger. Den gjennomsnittlige transnistrianer er fattig (flere selger organer, som sine egne nyrer, for å overleve), mens eliten (som består av russere) er rike. Overalt står gamle russiske monumenter. Lenin skuer ut over folket og nasjonalsangen spilles for fulle mugger ut over torget i Tiraspol. Ifølge ryktene skal alle hotellrom være avlyttet, og den minste motstand mot regjeringen kan føre til at en plutselig forsvinner sporløst.

I april i år ble journalisten Ernest Vardanean fengslet og anklaget for spionasje for Moldova. Da britiske Simon Reeve besøkte Transnistria for å lage en dokumentarserie om utbryterstater i 2005, ble også han anklaget for det samme. Styresmaktene kan virke noe paranoide.

Småkriminalitet i landet er det forbausende lite av, men til gjengjeld bør en som utlending alltid ha noen mynter av den uoffisielle lokale valutaen klar til å bestikke politiet.

For det er nemlig mulig å besøke denne bakgården i øst, om ikke for annet enn en annerledes ferietur. For besøk som varer mindre enn tre dager slipper du å betale for visum, men du kan banne på at du må betale en bestikkelse. Kjører du bil, bør du leie en lokalguide som kan ta for seg snakkingen ved grensa, og du bør helst kunne russisk. Gå alltid med pass og nok penger til å betale deg bort fra unødvendig bråk med myndighetene.

Dessverre har ikke MANN vært der selv. Vi ser egentlig ikke poenget utover det å kjøpe kassevis med lokal brandy, som visstnok skal være i verdensklasse. Og selvfølgelig det å kjøpe et og annet fett våpen, da. Og slik skal hæren på Helgøya bygges.

=

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!