- Jeg sa det i en tale under 17. mai en gang i Stavanger fengsel. Jeg sa: «Dere kriminelle som sitter her. Vær stolte. Dere er de vanlige borgernes skjold mot å bli tatt. For hvis dere slutter å være kriminelle, går politiet etter den vanlige mannen i gata».

Erling Havnå snakker lavt og engasjert med et stadig tilbakevendende smil om munnen. Toget fører oss vestover, og de reisende i kafévogna virker uvitende om at de deler skinnene med en mann som er blitt omtalt som en av Norges største gangstere. Oslogutten Erling Havnå var kickbokser og barnevernsarbeider, og en respektert mann i lokalmiljøet rundt Arendal. Senere skulle han bli kjent som «Sleggemannen» i pressen og fikk 16 års ubetinget fengsel for sin deltagelse i NOKAS-ranet. Nå er han på vei «hjem» til Åna fengsel på Jæren etter å ha hatt en tredagers-perm i Arendal.

- Vi ble dømt etter mafiaparagrafen, men det er veldig feil, altså, sier Havnå.

- Mafia er en kriminell organisasjon, men NOKAS var en organisert kriminell handling. På min CV står det jo uansett «politidrapsmann», men hva har egentlig jeg med det å gjøre? Jeg visste jo ikke engang hva slags våpen vi skulle ha med oss. Det eneste jeg visste var at vi skulle se tunge og farlige ut, for at ingen skulle tørre å gjøre noe mot oss. Hadde jeg trodd at det var så mye som to prosents mulighet for at politiet kom til å skyte mot oss, ville jeg ikke vært med, sier Havnå.

- Det var ingen av oss som tenkte at det skulle fyres av skudd. Vi skulle bare banke på ruta og så var alle vekk. Det var det som skulle skje.

- Men så knuste ikke den ruta?

- Nettopp, og det var en feil vi gjorde.

- Men det var vel en veldig klønete antagelse? Det var tross alt en bank.

- Jo, men nå skal du høre. Resonnementet var jo sånn: En var der nede og så på ruta, og tenkte at det var en vanlig rute - samtidig som han registrerer at det ikke finnes noen innganger til denne bakgården. Og så skal NOKAS flyttes, og det kan jo være at alt er flyttet ned dit som en midlertidig løsning. Bygget er dessuten laget på 50-60-tallet, og det er mulig at ingen har brydd seg om sikkerheten i vinduene. Selvfølgelig var det dumt, men slik resonnerte man seg frem til at ruta ville ryke på ett slag. Og så har du denne suggesjonen: Sier én at ruta vil knuse, så sier den andre at den vil det. Og den tredje. Alle var enige om at det måtte være sånn, sier Havnå.

- Hva var det første du tenkte da du slo slegga i ruta og ingenting skjedde?

- Nei, da tenkte jeg: «Dette går dårlig». Men tar du først ei slegge og slår et slag, så er det no return.

113 SKUDD BLE til syvende og sist avfyrt mot ruta for at den skulle falle inn. Havnå ble igjen utenfor. Hans jobb var å lempe de fylte «pengebagene» opp på taket på et tilbygg i bakgården. Samtidig oppstår det skuddveksling mellom vaktene og politiet på utsiden av bygget.

- Det var ingen av de der inne som hørte at man begynte å skyte på utsiden, men det gjorde jeg, sier han.

- Det var de skuddene som gikk inn i beinet på Johnny Tendrup?

- Ja, og det var nære på. Kula gikk på innsiden av høyre lår og ut igjen på venstre gluteus maximus (sittemuskelen). Da er du gjennom hele, og verken urinleder eller endetarm eller noe ble truffet. Er det mulig? Det verste av alt... kula ble funnet i bokseren hans. Vi skjønte ikke hvor den ble av, for det var ikke hull i buksa bak. Den kom akkurat ut i boksershortsen.

Sleggemannen ler. Han er stor av størrelse. Dialekten bærer et sterkt preg av Oslo øst og de to karakteristisk skjeve fortennene kommer frem bak latteren.

- Jeg ble godt kjent med Johnny, og han er en jævla fin fyr. Uansett¿ jeg hadde ikke noe forhold til våpen og sånn, men det som var så merkelig er at da jeg hørte skyting på utsiden, tenkte jeg til meg selv: «Jøss, er det ran her nå?». Og jeg var veldig rolig. Jeg ble ikke redd. Jeg vet ikke hvorfor. Det var litt sånn «Ja vel, da er vi der».

BEGYNNELSEN AV 2000-tallet ble ikke helt som Erling Mathias Havnå hadde ønsket. Ekteskapet gikk mot en vanskelig slutt. I kjølvannet dukket sjalusi og alkohol opp som viktige ingredienser.

- Det er litt sånn at dersom du har vondt ett sted, så kan du slå deg et annet sted som er verre, for da glemmer du hvor du hadde vondt i utgangspunktet, sier Havnå.

Mer eller mindre tilfeldig møtte han samtidig David Toska to ganger. Først i en begravelse og deretter på Lanzarote. Havnå sier han ikke helt visste om Toska var gangster eller ikke, men han skjønte at han ikke var byens beste barn.

- Jeg sa til David at dersom han hadde noe på gang måtte han ta meg med. Samme faen hva det skulle være for noe. Jeg dreit i det. Jeg var med på alt, sier Havnå.

- Jeg var 46 år og hadde knapt stjålet et eple. Likevel ble jeg med. Det er helt ubegripelig.

- Hva tenkte du på?

- Jeg er veldig lite materialistisk. Det har jeg alltid vært. Det er selvfølgelig hyggelig med penger, men det var tallet som var fristende her. Her kunne vi hente ut 200-300 millioner, og den rekorden vil aldri bli brutt, sier han.

- Det handlet om prestisjen?

- Ja. Helt klart. Jeg ville mye heller spilt i Premier League enn i fjerdedivision. En kamp med Manchester¿ Så ett stort ran hadde vært gøy. Tallet var mye, mye mer interessant enn pengene i seg selv.

- Men hva med kicket?

- Ja, selvfølgelig. Det var et rush som du ikke ville tro er mulig. Det er klart.

- Hva tenkte du i etterkant av ranet, når bilene var tent på og dere lå i skjul?

- Da var det ganske mye kaos i hodet mitt. For det første hadde jeg stått med en AG-3 inne i øret mitt; først i bakgården og så inne i bilen. Og jeg var trøtt fordi jeg hadde sovet lite, og vi hadde blitt skutt ganske heftig etter. Jeg regnet nesten med å dø når vi satt i bilen der, og kulene suste inn i sida, sier han.

- Da jeg kom meg hjem, suste det i hodet og jeg fikk lagt meg. Først på 21-nyhetene hørte jeg at han politimannen hadde blitt skutt, og da følte jeg at jeg ble snøret inn. At politiet kom nærmere og nærmere.

=

Bilde fra filmen NOKAS © Filmweb

20. JULI 2004 strammet snøret rundt Havnå seg helt. Sliten og fordrukken ble han tatt på en uterestaurant i Oslo. I mellomtiden hadde han mistet broren sin Magne - den tidligere verdensmesteren i boksing - i en båtulykke.

- På en måte var det litt godt å bli tatt. Fengsel er i og for seg et godt alternativ i forhold til slik livet mitt var. Jeg misbrukte alkohol og var kjip med ungene mine. Det er jo det jeg angrer mest på. Selve ranet er det jeg angrer minst på, men jeg angrer på det livet som førte til at jeg begikk ran, og når jeg kom dit var det på en måte for sent, sier Havnå.

Han snakker varmt og stolt om broren, som han mener var langt mer fokusert og god enn ham selv, og han snakker om barna. De har et bedre forhold nå enn de noen gang har hatt. Havnå sier han føler han mistet en gutt på ti år og fikk tilbake en på 16. Og han snakker litt om rettssaken. Om hvordan han føler at han ikke ble godt nok ivaretatt av sin daværende advokat, og hvor ydmykende det var å sitte der med fotlenker.

- De hadde ikke engang fotlenker under Nürnbergprosessen, sier han og banker håndflata i bordet.

Den eneste gangen Havnå hever stemmen under intervjuet, er når han tenker tilbake på rettssaken. Ellers føler han merkelig nok at han har det som plommen i egget.

- Før jeg ble arrestert har jeg alltid tenkt at å sitte inne er waste of time. Men jeg har et rikt liv. Jeg må prioritere, selvfølgelig. Sex-livet, for eksempel, er lagt helt vekk, og på mange måter føler jeg at jeg ikke har mer med samfunnet å gjøre. Noen ganger føler jeg at jeg er et romskip som reiser rundt i galaksen, og av og til får jeg signaler fra Moder Jord. Det er en veldig behagelig måte å se det på. Men jeg har et talent for å tilpasse meg, og det handler litt om å ikke se ut også, sier han og legger til at han gjorde noe dumt mens han var på perm.

- Jeg gikk på havna i Risør og så på noen småbåter, hørte den lyden og fikk lukta av saltvann. Da gikk jeg rett i brygga, for jeg kjente det trakk. Men som sagt: Jeg har et rikt liv. Jeg leser mye bøker, jeg trener veldig godt, og har det i grunnen veldig bra. Og om jeg sitter i Bangkok, er på ei stillehavsøy eller i fengsel, så lever jeg i boka jeg leser. Skal man stjele ting fra staten, bør du lese bøker.

- Har du lest bøkene som har kommet ut om NOKAS-ranet?

- Nei, jeg er ikke så interessert i det.

- Kommer du til å se filmen?

- Ja, jeg kommer sikkert til å se den. Men jeg synes jo det er tullete å lage den. Jeg synes det er rart at Stavanger kommune har støttet opp om å lage en film om det de selv sa var et overgrep mot byen. Hvis jeg hadde opplevd et overgrep, hadde jeg ikke villet at det skulle lages en film om det. Hva er dette for noe? Er dette blitt en turistattraksjon?

- Har du noe kontakt med de andre?

- Jeg har kontakt med han fra Arendal, men ellers blir det sånn julekortgreier. Men det er klart; vi satt sammen i en skute som sank sammen, og da har man noe felles som kanskje gjør at man kan sende hverandre et julekort.

« ... å toppe karrieren sin med å bli halshugget på et bedritent torg i Kongo ... kom igjen, bedre kan det ikke bli! Kom igjen. Jeg tar’em.»

I FENGSEL HAR Havnå blitt en ressurs, noe han mener ikke alle setter pris på. Fengselsledelsen minst av alt. Da den tidligere barnevernsarbeideren satt i Stavanger fengsel, holdt han brødbakerkurs og treningskurs. Det får han ikke lov til på Åna. Han sier det er viktig at fengselsvesenet legger til rette for at fangene skal kunne komme seg opp og ut i samfunnet igjen. Havnå hevder det sjelden er slik.

- I fengsel kan du ligge og sove på senga hele dagen, gå i slåbrok, røyke ferdigsigaretter og få dagpenger. Fengsler straffer dårlig atferd, men stimulerer ikke til positiv oppførsel. De får ikke folk inn på riktig spor, sier Havnå.

- Det som er trist, er at de kunne ha blitt drevet for halv pris og samtidig vært dobbelt så bra. Det er snakk om store ressurser som bare går til tull. Det kreves jo ingenting av en fange, og hvis du gjør noe ekstra får du ingenting tilbake.

- Hva skjer med deg når du kommer ut?

- Egentlig har jeg ikke så mange planer. Jeg får minstepensjon uansett hvor mye jeg kommer til å tjene, fordi jeg skylder staten hele summen. Men siden jeg ikke er videre materialistisk av meg, blir det neppe noe problem. Jeg får det sikkert hyggelig. Du må huske at jeg vokste opp på 60- og 70-tallet. Jeg trenger ikke TV, jeg.

- Du skylder hele summen?

- Alle som var med på ranet skylder hele summen inntil den første klarer å komme opp med de pengene. Men altså¿ for å si det slik ... dersom jeg ikke gjør noe som gjør at jeg får 21 år når jeg kommer ut, er det ikke fordi jeg er redd for fengsel. Det vil være fordi jeg ikke ønsker å gjøre noe kriminelt. Fengsel kommer aldri til å skremme meg. Blir jeg 80 år, vil jeg heller innrømme en forbrytelse jeg ikke har gjort, og sone sammen med 25-åringer, fremfor å havne på gamlehjem der ingen besøker deg. Og jeg er ikke redd for å dø. Jeg skrev til han Støre at jeg godt kan bli byttet ut med de to i Kongo. Jeg skrev også at det å toppe karrieren sin med å bli halshugget på et bedritent torg i Kongo ... kom igjen, bedre kan det ikke bli! Kom igjen. Jeg tar'em. Hadde jeg blitt tilbudt det, ville jeg tatt det med en gang. Tenk deg for et eventyr, da. Jeg kunne godt sonet i Kongo. Veldig gjerne.

- Jøss... Så du kan godt dø i morgen?

- Ja, ja. Altså ... jeg vil jo ikke dø, men jeg er ikke redd for det. Genene mine lever videre. Jeg har to barn og masse nevøer og nieser som er en del av meg. Såpass mye kan jeg om biologi og evolusjon.

- Så hvor er utbyttet?

Havnå lener seg litt frem. Toget nærmer seg Bryne stasjon.

- Hvor mye kontroll over pengene tror du folk har når de blir jaget rundt som terrorister? Tror du David løp rundt med 285 kilo på ryggen? Det var så mye de veide, de pengene jeg bar ut. Jeg sier ikke at jeg ikke tror du vil finne igjen en hundrelapp et sted, men alle de millionene tror jeg er forsvunnet. Men det er klart; på en måte håper jeg ikke det ...

=

Bilde fra filmen NOKAS © Filmweb

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!