- Er jeg noe bedre enn Viggo Kristiansen? Han har tatt livet av to jenter. Jeg har vært med på å ta livet av en mann, sier Tom André Thoresen (32).

Spørsmålet henger i luften et lite sekund.

- Jeg mener at jeg er det.

«Jeg skrudde ham fast med sånne skrustikker og slo til det var blod utover hele verkstedet.»

21. AUGUST 1995: 17 år gamle Tom André Thoresen, sammen med to jevnaldrende gutter, blir i Borgarting lagmannsrett dømt for drapet på en 40 år gammel mann på «Stena Saga» den 13. desember 1994. Han dømmes for overlagt drap, og får 13 års fengselsstraff. Det er ett år mindre enn kameraten som utpekes som hovedmann - han som retten mener hadde ideen til drapet og som til en viss grad var den drivende kraft.

Avisene omtaler drapet som «groteskt» og «brutalt». Lugar 4613, der 40-åringen blir knivstukket gjentatte ganger i brystet før han kastes over bord, får navnet «Dødens lugar». Til Vi Menn kunne krimtekniker Bjørn Davan fortelle at vedkommende var sjanseløs. Tom André soner ni år i Bergen fengsel.

Tom André Thoresen og MANNs journalist. © Ole Martin Wold

TOM ANDRÉ husker ikke meg, men jeg husker Tom André. Mange av oss som var tenåringer på midten av 90-tallet mener Hamar på den tiden var delt i to. Det var øst og vest, og stillingskrig mellom de to sidene. For oss på østsiden var gutta i vest brutale, hardtdrikkende slåsskjemper. Hva de trodde om oss, er vanskelig å si. Jeg hørte for noen år siden at følelsen var gjensidig. Sannsynligvis mislikte vi hverandre uten grunn. Kanskje var det mest frykt.

Men mest av alt fryktet vi Tom André Thoresen. Selv om vi i dag vet at det kanskje ikke var helt reelt, var Tom André for oss i øst den fremste representanten for «det ville vesten»; gallionsfiguren. Det var han som alltid var fullest og mest brutal, utilregnelig og gæren. Vi hørte historier om Tom André og krysset veien med senket hode, skulle vi være så uheldig å treffe på ham i byen. Alle som vokste opp i Hamar på den tiden kjenner en som har fått juling av Tom André - om de ikke har fått det selv.

Jeg var blant dem som fikk den tvilsomme æren av å oppleve direkte kontakt. Det er slike minner som kommer tilbake når jeg står utenfor Trondheim Torg en kald dag i mars og venter på Tom André. Jeg husker at han dukket uanmeldt og uønsket opp på en fest sensommeren 1994, og jeg husker at tiden stoppet opp noen sekunder fra jeg skjønte at han kom til å slå og til han faktisk slo. Tom André så brutal ut, og oppførte seg brutalt. Jeg løp av gårde med en hoven kjeve, og det var mange av oss som løp. Det var som oftest lurest.

I SKRIVENDE STUND (mars 2010) er Tom André på en institusjon for rusmisbrukere på et sted i Midt-Norge. Han smiler når vi møtes og gir fra seg et i overkant fast håndtrykk. Han har et roligere, mer avslappet ansiktsuttrykk nå enn hva jeg minnes fra seksten år tilbake. Men kroppen er større etter flere års bruk av anabole steroider.

- Jeg husker det du sier om at Hamar på en måte var delt, sier han over en lunsj på kafébaren BrukBar.

- Men jeg tror Hamar vest var delt også, for det var ikke mange som var like ille som det vi var. Jeg hang jo med folk som var mye eldre enn meg.

Tom André snakker rolig og behersket med en dyp og klar stemme. Ikke snøvlete og desperat, slik jeg husker ham.

- Jeg føler jeg var en slags maskot, på en måte. Jeg ble alltid dyttet frem. Det var jeg som slåss. Alltid. Og det var jeg som ble arrestert, og fikk skylda for alt uansett. Da ble det til at jeg måtte opprettholde det ryktet, så jeg ble jo bare verre og verre. Jeg skulle slå først og gå i manesjen, sier Tom André.

Han sitter fremoverbøyd i sofaen. Rundt oss samles stadig folk til lunsj.

- Opplevde du en tilfredsstillelse i det å være fryktet?

- Jeg har tenkt litt på det i ettertid. Jeg syntes nok ikke det var så gøy å være den personen, nei. Sånn som jeg holdt på, visste jeg jo aldri hva som ventet meg. Jeg hørte jo at folk skulle ta meg hele tiden.

Men det var ingen som tok Tom André. Ikke ordentlig. Som sekstenåring løp han fritt rundt på fylla i Hamars gater uten at noe skjedde. Det var mange av oss som drakk, men Tom André drakk mer. Der vi andre kunne krangle, valgte Tom André å slå. Hos politiet ble han en «kjenning».

- Var det alkoholen som var utslagsgivende for oppførselen?

- Ja, det er klart. Hadde det ikke vært for den, tror jeg ikke ting hadde blitt som de ble. Jeg endte veldig ofte opp med blackout, og husket ingenting. Hver helg våknet jeg opp på glattcella. Om det ikke var både lørdag og søndag, så i hvert fall én av dagene.

- Gikk det ikke en varsellampe da det begynte å bli en vanesak å våkne opp der?

- Jeg tror aldri jeg tenkte på det på den måten. Jeg fikk etter hvert en slags støttekontakt i politiet som skulle dreie meg i riktig retning, men jeg hørte jo aldri etter. Når jeg våknet opp på glattcella, visste jeg hva som ventet meg. Først var det avhør, men jeg husket aldri noen ting. Og så var det ut igjen og begynne på nytt. Det fikk jo aldri noen konsekvenser.

- Hva sa moren din?

- Moren min var veldig oppgitt, og det skjønner jeg godt. Jeg tror det etter hvert ble for mye for henne. Når jeg kom hjem om morgenen etter å ha våknet i glattcella, sa jeg som regel at jeg hadde sovnet hos en kompis.

Det er mulig det var det Tom André fortalte moren sin da han våknet opp hos politiet dagen etter at han trengte seg inn på et bursdagsselskap hos en venn av meg i oktober 1994. Jeg husker hvordan politibilen gynget frem og tilbake med en illsint Tom André låst inn bak. Festen hadde blitt avbrutt med en masseslåsskamp ute i gata der det blant annet ble brukt to-tom fir-tom planker som slagvåpen. Joda, vi hadde kanskje en og annen «bad guy» på laget, vi også.

Tom André Thoresen © Ole Martin Wold

13. DESEMBER 1994 drar den da seksten år gamle Tom André, en to år eldre mann og en annen beryktet «versting» med «Stena Saga» over til Danmark. Billettene har de kjøpt med penger de ranet fra en dame tidligere på dagen. Tom André bruker et falsk pass han har stjålet, og gutta drikker tett fra de går om bord. På ett tidspunkt i løpet av kvelden inviterer de en yngre mann inn på lugaren som de lopper for 600 kroner før Tom André skaller til ham fordi han, som han sa i retten, «[¿] var lei maset hans».

På båten møter de også en 40 år gammel mann som reiser alene, og som kan fortelle at han er misfornøyd med dem han har havnet på lugar med. Ved 02-tiden på natten inviterer de ham ned på sin lugar og tilbyr ham den ene sengen. En eller annen gang mellom 03 og 04 blir vedkommende drept, etter gjentatte stikk med en bowiekniv. Den da 17 år gamle «verstingen» skal ifølge retten ha vært pådriveren for drapet. Tom André hevder han ikke skjønte hva som skjedde, og sier han aldri hadde til hensikt å være delaktig i drap. Han sier han tok en pute og holdt over ansiktet til offeret for å dempe lyden av skrikene.

- I retten sa du at du ikke husket så mye av hva som skjedde?

- For å si det sånn: Jeg husker ganske mye, men det var ting jeg bare ville fortrenge og ikke snakke om, sier Tom André.

Tom André og 17-åringen kler den drepte i en ren genser og bærer ham mellom seg opp til åttende etasje. Der hiver de ham over bord. Når de skal kvitte seg med kniven og den dreptes personlige eiendeler, oppdages de av en ansatt på båten og blir raskt bragt i arresten. Dagen etter blir de tatt hånd om av dansk politi.

- Hva gikk igjennom hodet ditt da du bar ham opp på dekk?

- Jeg tror jeg handlet i frykt og panikk både for hva som ventet meg, og fordi det lå en person der som ikke levde lenger. Det var nesten som om det var i en film. At det ikke kunne være riktig. Det var veldig ¿ rart, sier Tom André.

- Jeg har ikke noe bedre svar enn det.

- Hva tenker man i dagene etterpå?

- Jeg tror faktisk jeg var mest redd for hva mora mi tenkte og visste. Hva hadde hun hørt? Det er klart jeg så for meg glattcelle, og at jeg kanskje måtte være der litt lenger enn vanlig, men jeg klarte ikke å forestille meg at det skulle ta ti-femten år av livet mitt.

Da han i august året etter ble dømt til 13 års fengsel, kom det frem i retten at han hadde 16 voldssaker på seg fra før av.

- I retten viste det seg at politiet hadde arrestordre på meg to uker før drapet skjedde, og de stoppet meg i byen flere ganger, hevder han.

- De hadde mulighet til å ta meg flere ganger, men gjorde det ikke, og da gikk det så langt som det gjorde.

«I skuldra, ræva, låret. Overalt hvor det var en muskel. Etter hvert var det nesten ikke noen igjen av dem heller. Da gjaldt det å dytte i seg masse steroider, og spise, så jeg kunne bygge meg opp igjen»

ETTER DRAPET uttrykte daværende ordfører i Hamar, Odd Aspeli, at han var rystet over at tre ungdommer fra Hamar kunne være siktet for et slikt drap. Til VG sa han at det var lite ungdomskriminalitet i Hamar i forhold til andre byer, og pekte særlig på mange og gode idrettsanlegg i byen.

Jeg tror nok ikke Hamar var verst, men det var på ingen måte Kardemommeby. Mange av oss opplevde det som en lettelse at Tom André ble satt inn. Etter hvert ble det «fred» mellom øst og vest også. Vi ble voksne.

Tom André ble på sin side voksen i fengsel. Han lærte de sosiale kodene av andre kriminelle. Han gjorde opprør og satt mye isolert. På ett tidspunkt unnlot han å komme tilbake fra perm og tok seg en måneds ferie.

- Jeg hadde ikke noen problemer i fengsel i forhold til de innsatte, men jeg hadde det i forhold til de ansatte. Dem så jeg på som politimenn, og ikke som folk som var der for å hjelpe meg. Til tider fikk jeg en ålreit kontaktperson, men når det forholdet ble for nært, gikk ledelsen inn og byttet ut personen. Da mistet jeg greia igjen, sier Tom André.

En gang oppsto det bråk mellom ham og en fengselsbetjent fordi han ikke fikk lov til å se ferdig en ishockeykamp med Storhamar på fjernsyn. Tom André hevder han dyttet - betjenten hevdet han slo.

- Vil du si at du har kort lunte?

- Jeg hadde det, og jeg har det kanskje ennå, men nå reagerer jeg på en helt annen måte. Før slo jeg først og spurte etterpå. Nå klarer jeg å tenke meg om før jeg gjør noe.

Han sier han har lite respekt for pedofile og voldtektsforbrytere, og at han noen ganger valgte å isolere seg selv for at han ikke skulle fly på dem.

- Jeg kan ikke si at det jeg har gjort er så mye bedre enn andre ting, men det er visse ting jeg ikke takler. Hadde jeg kunnet få dra til Viggo Kristiansen, så hadde jeg gjort det. Men jeg fikk aldri sjansen.

TOM ANDRÉ FYLLER godt ut den store T-skjorta, og kaffeglasset blir lite i de opphovnede hendene hans. De er fulle av vann som følge av mye dopmisbruk.

25 år gammel slipper Tom André ut i gatene igjen. Han vet ikke hvor han skal gå. Han har fått en sønn mens han satt inne. Alt han vet om å tjene penger, har han lært av folk han har sonet med. I løpet av elleve måneder klatrer han oppover i det kriminelle hierarkiet. Han selger dop i kilovis og begynner med torpedovirksomhet.

- Jeg gikk fort fra å være en som ikke visste så veldig mye, til å bli en som kunne og gjorde nesten alt. Det var enkelt å få innpass.

- Enklere enn å gjøre ting lovlydig?

- Det kan jeg ikke si noe om, for det har jeg aldri prøvd. Ikke før nå. Men det var veldig enkelt å klatre den stigen. Og jeg levde vel litt på det gamle ryktet. Da jeg kom til Hamar, visste folk godt hvem jeg var, og de ville ha meg med på ting. Det var da jeg ble introdusert for den torpedogreia, sier Tom André.

- Hva var det verste du gjorde?

- Det var den saken jeg ble dømt for på Søndre Land. Der fikk jeg to år for å ha tatt med en fyr ut i verkstedet og brukt noen skrustikker. Det gikk litt langt, det gjorde det.

- Skrustikker?

- Ja, sånne du finner på verkstedet for å feste ting. Jeg skrudde ham fast med sånne skrustikker og slo til det var blod utover hele verkstedet.

Det ble to nye år i fengsel. Etter det har Tom André gått inn og ut av soning. Han har sittet flere ganger i varetekt, noen ganger for forhold han viste seg å være uskyldig i.

Han begynte også å ruse seg. Kraftig. Mot slutten skjøt han heroin rett i musklene.

- I skuldra, ræva, låret. Overalt hvor det var en muskel. Etter hvert var det nesten ikke noen igjen av dem heller. Da gjaldt det å dytte i seg masse steroider, og spise, så jeg kunne bygge meg opp igjen, sier Tom André.

Han bretter opp skjorta og viser frem flere store arr på overkroppen.

- Musklene blir ødelagt, sier han.

- To ganger måtte jeg inn på sykehus slik at de kunne skjære ut ødelagt vev. Jeg tror jeg hadde over hundre sting. Den siste gangen så jeg meg selv i speilet og bestemte meg for å forandre livet mitt.

Tom André stirrer tomt ut i lufta.

- Jeg var så lei. Lei av å dytte dopet i meg. Lei av å selge det, og å kjøpe det. Narkotika er en butikk som er oppe 24 timer i døgnet. Jeg så ikke hvordan jeg levde selv før jeg sto der foran speilet på sykehuset den andre gangen. Da bestemte jeg meg for at jeg enten skulle klare å slutte, eller ta livet mitt.

- Du vurderte selvmord?

- Ja, mange ganger. Den tanken går jeg med ennå. Skulle jeg være så dum å begynne igjen, er jeg ferdig.

- Blir det vanskelig å slutte?

- Nei.

- Hva med å holde seg unna miljøet?

- Miljøet vil alltid være der, men jeg er ikke lenger en del av det. Det er også litt av grunnen til at jeg stiller opp på dette intervjuet. Jeg vil si klart ifra at det ikke er noen vits i å kontakte meg. Jeg er ferdig med det, og vil ikke ha noe mer med det å gjøre, sier Tom André.

- Jeg bryr meg ikke om hva andre gjør, heller. Jeg har lagt hatten på hylla og prøver så godt jeg kan.

I DAG GÅR Tom André på medikamentet Subutex, som skal lindre heroinbehovet. Han er frivillig innlagt på en institusjon og har ikke hatt en eneste sprekk. Han sier han kommer seg opp hver morgen, og at han ikke lenger har et behov for rus. På halsen har han tatovert fødselsdatoen til sønnen. Han er syv år. Tom André sier han snakker med ham over telefon, og at han vil ha mer kontakt med ham når han føler seg sikker og klar. Han har et godt forhold til sine egne foreldre også, men føler at folk ser rett igjennom ham; at de leser ham som en åpen bok og at alle ser livshistorien hans. Han håper den følelsen vil forsvinne, og at folk vil gi ham en ny sjanse. Han vet han har mye å bevise.

- Tenker du mye på episoden fra «Stena Saga»?

- Jeg prøver ikke å tenke på det, men til tider dukker det alltid opp. Det kan være gjennom ting jeg ser på TV eller noe andre snakker om. Jeg kan drømme om det. Ha mareritt. Det er en del av meg som jeg må leve med.

- Har du tenkt på de pårørende?

- Jeg har tenkt masse på dem. På dattera. Men det er ingenting jeg kan gjøre for at ting blir annerledes.

- Søker du noen form for tilgivelse?

- Jeg har flere ganger vært inne på tanken å kontakte dattera. Det plager meg mye at jeg har vært med på å gjøre det slik at hun ikke har noen grav å gå til. Det er noe jeg kunne ha gjort noe med, sier Tom André.

- Er det ting som kunne ha blitt gjort annerledes for at dette ikke skulle skje?

- Jeg kan sikkert sitte her og si at det er politiets skyld; at de kanskje kunne ha reagert på en annen måte enn å taue meg inn og slippe meg ut igjen. Men til syvende og sist er det jeg som har gjort alle tingene.

Tom André banker snusboksen i bordet. Ute snør det i Trondheims gater.

- Jeg burde jo ha lært av å sitte inne såpass lenge også, men jeg gjorde ikke det. Jeg vet ikke om det finnes noe fasitsvar, sier han.

- Jeg har aldri løpt fra en slåsskamp, og jeg tror egentlig aldri jeg har fått skikkelig juling, men på en måte skulle jeg ønske at jeg hadde fått det da jeg var 14-15 år. Da kunne jeg kanskje ha blitt mye bedre. Kanskje.

- Ja, for det er et «kanskje» her?

- Ja. Jeg kunne jo ha blitt mye verre også. Men hvor mye verre går det an å bli?

Tom André Thoresen © Ole Martin Wold

Les hele saken
Les alt om:

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!