Han har suttet på sin egen avkappede forhud, slikket dipp av beinstumpen til Frank Aarebrot og testet om bikkjer ser forskjell på penis og pølse. Latt seg offentlig forfalle i et butikkvindu, begått alle de syv dødssyndene og bodd i bil en uke. Vi kunne ramset opp alt det vidunderlige Kristopher Schau har foretatt seg de siste 15 årene, og fylt flere sider. Men alt dette vet du. Det du sannsynligvis ikke har fått med deg, er at det i hans to meter lange og velkjente, humoristiske ytre banker et stort hjerte. Men også et hjerte fylt med ræva samvittighet. Schau er en mann som tilsynelatende bærer all verdens byrder på sine brede skuldre. Han har det tungt på våre vegne. En kolossal mengde ektefølt darkness hviler inni mannen.

Nå er han dobbeltaktuell med The Cumshots-albumet "A Life Less Necessary" og boka "På vegne av venner". Ingen av delene er verken humoristiske eller oppløftende. Men begge er svært nødvendige, i hvert fall for Kristopher selv.

I nærmere et halvt år gikk Schau i ukjente folks begravelser. "Haha, helsprøtt, altså - for en fyr!" tenker du sikkert. Kanskje ikke så rart, 39-åringens tidligere stunts tatt i betraktning. Men boka, resultatet av alle begravelsene, er ikke humoristisk. Like fullt er den viktig fordi den plukker opp et emne som ingen snakker om.

Høsten 2008 leste Kristopher en artikkel i Aftenpostens aftenutgave som gikk svært hardt inn på ham. Den omhandlet kommunale begravelser i Oslo, altså begravelser som av ulike årsaker tas hånd om av det offentlige. De avdøde ble begravet alene - uten andre til stede.

"Det var altså ingen som kom? Ingen. Som i null. Ingen venner. Ingen familie. Ingen. Var det sånn der ute? Var det virkelig sånn? At for noen fortsatte ensomheten selv etter døden? Jeg godtok det ikke. Jeg ville ikke at det skulle være sånn. Jeg ville ikke at begravelsen skulle være redusert til en tom, funksjonell prosess", skriver Schau i boka.

Kristopher Schau gikk i begravelser i et halvt år. - Det var det tyngste halvåret jeg har vært borti, sier Schau © LP Lorentz

- JEG BESTEMTE MEG for å gå i alle kommunale begravelser gjennom 2009, helt til det ikke gikk inn på meg lenger. Så det ble et halvt år. Det var jævla ensomme greier. Dette var i utgangspunktet en ryddig bok om begravelser, men så har jeg rota det litt til. Det er blitt en altfor personlig bok om mitt eget hode i stedet, forteller Schau.

- Jeg har en haug lydopptak som er det tristeste et menneske vil høre. Under en av begravelsene var det ikke en gang en prest til stede, bare noen som spilte tre instrumentaler på orgel. De ante ikke hvor den avdøde kom fra, hvilken religion han hadde, ingenting.

Ved graven spurte Schau hvorfor den vesle skuffen sto der, og fikk til svar at dersom noen ville si noe mens de kastet på jord, var de hjertelig velkommen til det.

- Men det var jo ingen andre enn meg der. Så det å stå der med en skuffe med jord og si det siste som noen gang blir sagt til et menneske før det blir senket ned, det er ganske spesielt, for å si det mildt.

Kristopher husker Solveig godt. Den eneste informasjonen de hadde om henne var at da mannen hennes fortsatt levde og solgte juletrær på Galgeberg, kom hun bort med en kopp kaffe til ham.

- Det var det presten visste. Men den infoen var allikevel så sår og fin, at det var nok til å knuse en voksen mann, sier Schau.

- Mange av de rundt meg syntes det hele var en utrolig dårlig idé, og var alvorlig bekymret for min mentale helse. Og så måtte jeg gå rundt og late som om det ikke preget meg. Men det gjorde det, altså. Det var et røft halvår. Helt forferdelige greier.

- Selv om jeg er det minst religiøse mennesket på denne jorden vil jeg at det akkurat i en begravelse skal være respekt. Og det knuste meg når det ikke var det. At jeg hadde så stor æreskodeks overfor disse døde, ukjente menneskene hadde jeg heller ikke trodd. Jeg måtte gå. Snek meg unna andre avtaler. Løy for de levende. Veldig bisart. Nå er jeg glad jeg er ferdig. Det tror jeg alle rundt meg er også.

Kristopher Schaus bok "På vegne av venner" har fått strålende kritikker © Oktober

DEN NYE CUMSHOTS-PLATA låter som om Slayer skulle ha hatt en trekant med Motörhead og Dead Kennedys, og fikk fem av seks mulige stjerner i forrige MANN av vår musikkekspert Asbjørn Slettemark. De er på vei mot kommersiell suksess. Etter ti år med juling, er det på tide å få betalt. Engelskmennene har nemlig trykket The Cumshots til sine bryst, og bandet har fått formidable anmeldelser i store blader som Metal Hammer, RockSound og Kerrang.

- Et fremmed land som elsker oss og aksepterer oss! Det er merkelig, altså. Alt vi har gjort i Norge som har blitt sett på som harry, dust, flatt eller uten klasse, det likte engelskmennene, vet du. Det var som å komme hjem, smiler Schau.

- Sakte, men sikkert har alle i bandet innsett at The Cumshots ikke bare er et band. Det er en familie. Det aller, aller tryggeste stedet jeg kan være på denne jord er inne i bandbilen vår - en Toyota HiAce - på vei til neste spillested. Da har jeg det bra, sier Schau, som står bak alle tekstene.

- Vi har en herlig bandstruktur. Alle i bandet lager låter, bortsett fra meg. Jeg skriver til gjengjeld alle tekstene. Og jeg får lov til å si hva jeg vil. Tekstene mine er den store terapitimen, sier 39-åringen, som forsikrer oss om at det han brøler kommer fra hjertet.

"We all have our demons, mine is sobriety, these four walls, that's my society. A toothless dog don't need a bone. I'm sorry ma, I still drink alone" lyder refrenget i fabelaktige "I Still Drink Alone".

"Stranger rhymes with danger, and knowing nothing would change her, I chose to let her be, just a stranger to me" er hentet fra "This Dog Won't Hunt".

- Tekstene er - dessverre - 100 prosent ærlige og personlige. Det er det som gjør det så jævlig. Folk tror det er ironi, men jeg kan garantere at det ikke er det. Det er ganske rart å stå på scenen og brøle hvordan man har det, og så står folk og smiler fordi de tror at det er kødd. Men jeg kødder ikke. Og jeg liker at folk ikke helt tror på hva jeg sier. At de tror det er en fasade passer meg helt utmerket, forteller Kristopher, som skylder seg sjøl for akkurat det.

- Ja, det er klart det er selvforskyldt. Jeg kan ikke fly rundt og spille på hvitevarer med Hurra Torpedo og så i neste øyeblikk forvente å bli tatt seriøst. Men det gjør jeg jo. Folk kommer sikkert til å tro at jeg tuller nå også.

Les hele saken
Les alt om:

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!