Gjengvold i Brasil:

Dødsgjengene

I Brasil finnes en annen virkelighet enn vakre strender og døsig ferieharmoni. I Rio de Janeiro alene blir en person drept nesten hver time.

Foto: FABIO MOTTA
Sist oppdatert

Nesten 40 000 mennesker ble drept med håndvåpen i Brasil i fjor. Det er flere enn i noen andre land i verden - inkludert Irak og Afghanistan. Bare i storbyen Rio de Janeiro er det i gjennomsnitt 17 drap i døgnet - og da snakker vi vel å merke om registrerte drap.

En stor del av de drepte tilhører de ulike narkogjengene i byen, og dør enten i kamp med rivaliserende gjenger eller i skuddvekslinger med politiet. Omtrent en femtedel av innbyggerne i Rio bor i slumområder som kalles favelaer. Dette er uregistrerte boligområder der bandittene herjer, og det som regel ender med skyting når politiet viser seg.

Sikkerhetssjefen i Rio-politiet, José Mariano Beltrame, beskriver situasjonen med narkogjengene som helt ute av kontroll:

- Det er absurd. Rio er i krig. Vi løper rundt og skyter på hverandre midt på lyse dagen. Dette er en situasjon som minner om borgerkrig.

INNBYGGERNE I FAVELAENE i Rio lever i konstant redsel for skuddvekslinger mellom narkobandene. Politiet i Rio har heller ingen tillit blant innbyggerne, på grunn av korrupsjon og en utbredt «skyt-først-spør-etterpå»-taktikk. Claudia Ribeiro (27) forteller hvordan hun flyktet fra leiligheten sin med sønnen på tre år da politiet kom for å arrestere noen i nabolaget:

Foto: BRUNO DOMINGOS

- Jeg fikk ikke en gang kledd på sønnen min. Da skytingen begynte, tok jeg ham i armene og løp alt jeg maktet. Hver dag lever jeg i frykt for at jeg eller barnet mitt skal bli drept. Jeg vil så gjerne bo et annet sted og gi sønnen min en mulighet til å leve et godt liv, men jeg har ikke penger, sier Ribeiro.

Vi har alliert oss med Marco, som bor og jobber i Rocinha - den største av favelaene ikke bare i Rio, men i hele Sør-Amerika, med et sted rundt 200 000 innbyggere. Sammen med Marco kan vi trygt vandre gatelangs i favelaen, han påstår sågar at vi er tryggere der enn på stranda på Copacabana:

- Ingen kommer til å stjele fra deg her! Legg fra deg lommeboka eller mobilen hvor som helst, det er ingen som kommer til å røre dem. Hvis en gringo blir ranet her, kommer politiet, og det ønsker selvsagt ikke gjengen. Derfor straffer de lommetyver og ranere knallhardt, forteller Marco.

I Rocinha er det Amigos dos Amigos (ADA), som betyr «venner av vennene», som regjerer. ADA er en av de tre største gjengene i byen, og allerede når vi går inn i favelaen ser vi bokstavene deres tagget på mur- og husvegger.

KUN EN MOTORVEI skiller favelaen fra et av de rikeste områdene i Rio, São Conrado, der blant andre en viss familie Lorentzen holder til. På den ene siden av veien står politibilene på rekke og rad. Tungt bevæpnet politi vandrer nervøst omkring, og vet at de blir overvåket av speidere og vaktfolk på hustakene i favelaen. Det har vært skuddvekslinger mellom politiet og narkogjengen de siste dagene, og stemningen er spent.

Vi går gjennom trange smug der det vrimler av folk. Favelaene har få vanlige gater, men desto flere smug og smågater - som gir de lommekjente gjengmedlemmene en fordel i forhold til politiet under razziaer og aksjoner. Marco ber meg legge vekk kameraet. Rundt neste hjørne er det en vaktpost, forklarer han, og gjengmedlemmene er ikke spesielt begeistret for å bli tatt bilde av. Jeg legger kameraet i sekken. Vaktposten er ikke gamle karen - sannsynligvis over konfirmasjonsalder, men garantert ikke gammel nok til å kjøre bil. Han stirrer tomt foran seg. I lomma har han en walkietalkie og et par raketter, over skulderen henger en maskinpistol. Dersom politiet krysser gata, er jobben hans å varsle os soldados - soldatene - lengre oppe i åsen. Når raketter skytes opp, trekker innbyggerne i favelaen seg inn i husene sine så fort de kan - de vet hva det betyr.

Gjengene

Tre gjenger kjemper om makten i de rundt 600 favelaene i Rio:

  • Amigos dos Amigos (ADA) - «Venner av vennene»

Brøt ut av CV (se under) i 1998. Kontrollerer en rekke favelaer i Rio, deriblant Rocinha, som er det største slumområdet i hele Sør-Amerika.

  • Comando Vermelho (CV) - «Rød kommando»

Dominerte favelaene i Rio på 90-tallet. Har sitt utspring fra perioden med militærdiktatur i Brasil, da hardkokte kriminelle satt i fengsel sammen med opposisjonelle politikere. Bandittene organiserte seg på samme måte som de revolusjonære på venstresiden. I dag er CV mindre dominerende, etter at en rekke av de opprinnelige lederne er drept eller fengslet.

  • Terceiro Comando Puro (TCP) - «Den tredje kommando»

Også TCP består av utbrytere fra CV. I likhet med de to andre fraksjonene arrangerer de fester og lokker til seg stadig nye skarer av unge mennesker som forsøker å komme seg ut av fattigdommen gjennom våpen og dop. For så altfor mange av dem ender det på kirkegården.

Videre oppover i favelaen passerer vi en rekke utsalgsposter for dop. Hauger med marihuana og små pakker med kokain ligger stablet på skitne plastbord. Vi passerer uten å stirre på selgerne.

Gjengene har full kontroll over alt som foregår i favelaen. Disse fattige strøkene har vært ignorert av politikerne i årevis og er et resultat av politisk vanstyre: skole, helsetilbud, renovasjon og andre selvfølgeligheter er av elendig kvalitet. Å klatre på den sosiale rangstigen og å få seg en god jobb er nærmest umulig hvis du er fattig og bor i favelaen. Derfor er det så lett for gjengene å rekruttere nye medlemmer. De betaler godt - mye bedre enn alternativet, som er å slite hele dagen med fysisk arbeid til minstelønn.

Men det er en svært farlig jobb. En undersøkelse fra 2007 utført av den frivillige organisasjonen Observatorio de Favelas slo fast at en av fem som blir med i narkogjengene er drept innen to år - de fleste av dem av politiet.

HELT PÅ BUNNEN av gjenghierarkiet finner man løpeguttene. De formidler beskjeder mellom gjengmedlemmene, eller kan stå vakt og sende opp raketter når politiet kommer inn i favelaen - som guttungen vi passerte isted. Løpeguttene starter ofte karrieren sin i 7-8-årsalderen. De som er lojale og gjør jobben sin, stiger raskt i systemet og kan etter hvert få ansvar for sin egen gate og alt salget som foregår der. Lederen i gjengen omgir seg som regel bare med noen få og trofaste utvalgte som også fungerer som livvakter og soldater.

Siden myndighetene gjør svært lite for innbyggerne i favelaen, fungerer gjenglederen nesten som en slags ordfører. Han kan mekle mellom naboer som krangler, bestemme hvem som får lov til å selge gasstanker og andre helt nødvendige varer, eller til og med bidra til å restaurere skoler i favelaen. Noen gjengledere blir derfor svært populære. Erismar Rodrigues Moreira, også kjent som Bem-Te-Vi, var en av de mest populære gjenglederne i Rocinha. Han arrangerte store fester for innbyggerne og sørget for penger til skolene. Han ble drept av politiet i oktober 2005 - og over 4000 mennesker møtte opp i begravelsen hans. Siden den gang har ingen helt greid å ta kontrollen over den store favelaen, og ulike fraksjoner slåss stadig om kontrollen, forteller Marco.

- For oss som bor i favelaen, er det bedre med én mektig sjef enn masse småkonger som kjemper om makten. Det betyr stabilitet og ro. Når sjefen blir drept, er det alltid kamp om hvem som skal overta. Det kan bety skyting og slåssing i lang tid.

Men innbyggerne i favelaen er bare trygge om de passer sine egne saker. Dersom man vil stjele, er det fritt frem blant turistene på stranda. I favelaen straffes tyver med å bli skutt i hånda eller foten. Tystere er det verre stilt med - døden er da eneste utvei. Om man bare skulle bli skutt, har man vært heldig. De vanligste måtene å henrette tystere på, er å kappe av hodet eller tre bilringer dynket i bensin over stakkaren, og tenne på. Denne siste metoden går under kallenavnet «mikrobølgeovnen».

POLITIET I RIO ER dårlig betalt og utstyrt. Mange faller for fristelsen til å samarbeide med gjengene for å mangedoble lønna si. Gjennom noen bekjente kommer jeg i kontakt med «Adriano», som jobber i Batalhão de Operações Policiais Especiais (BOPE) - spesialavdelingen i militærpolitiet. Han går med på å snakke med oss mot at han kan være anonym.

- Jeg er opplært til nærkamp og geriljakrigføring. BOPE blir bare tilkalt på skarpe oppdrag, og vi er det eneste politiet i verden som bruker maskingevær på jobb. Vi benytter oss også av pansrede kjøretøy og helikoptere for å støtte avdelinger på bakken. Jeg er forberedt på alt når jeg går inn i favelaen. Rundt neste hjørne kan det stå en 12-åring med maskinpistol. Hva gjør jeg da? Hvis jeg begynner å tenke på at han er like gammel som sønnen min, at han bare er et barn, da dør jeg. Derfor må jeg være kynisk og bare tenke på å overleve. Hvis han ikke legger ned våpenet, skyter jeg.

Vi snakker litt om hvorfor det har blitt slik, og «Adriano» er nysgjerrig på hvordan forholdene er i Norge. Da han får høre at norsk politi ikke er bevæpnet, ler han godt. Han ler like hjertelig når han får høre hva en politimann tjener i Norge. Selv har han utbetalt en månedslønn tilsvarende 3000 norske kroner for å risikere livet på daglig basis. Jeg spør hva han tenker om korrupsjon.

Foto: DOMINGOS PEIXOTO

- Hva er korrupsjon? parerer han med.

- For meg er korrupsjon en politimann som selger våpen til gjengene, eller lar dem slippe unna arrestasjon mot penger. Men når vi aksjonerer i favelaen, beslaglegger vi som regel våpen, dop og penger. Dopet og våpnene leverer vi inn, pengene deler mennene som har utført jobben. Det er vi som har risikert livet. Dersom vi leverer pengene til sjefen vår, putter han dem i lomma. Penger er penger, og har ingen eier, avslutter «Adriano».

SYMBOLET TIL BOPE er en hodeskalle med en kniv tredd igjennom og to pistoler i kryss. Mange av innbyggerne i Rio er like redde for dem som for narkogjengene. Det er «Adriano» fullstendig klar over.

- I spesialpolitiet, som alle andre steder i samfunnet, fins det dårlige mennesker som gir oss et dårlig rykte. Men det løser ingenting at vi stopper vår virksomhet - da vil bandittene kunne herje som de vil. Situasjonen er svært kompleks, og politikerne og innbyggerne i Rio må også gjøre sitt for å bedre situasjonen, forteller han engasjert. «Adriano» viser aldri at han er politi i privatlivet, og kjører uten skilt på bilen sin - det er bare familien og de nærmeste vennene hans som vet hva han jobber med. Dersom kriminelle får vite at han jobber i BOPE, er det tilstrekkelig til å bli drept.

I så fall blir han bare nok et tall i Rios drapsstatistikk den dagen.

Foto: ANTONIO LACERDA

Denne saken ble første gang publisert 17/06 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.

Les også