Bagdad=

Bagdad © Andreas Kleiberg

Musikken er temaet fra «Gudfaren», og på scenen står en mafioso med hatt og pistol. Han har en hevet hake og et blikk som dreper - som om han leter etter noen å tømme pistolen sin på. Observasjonen er bare halvveis riktig, for der kommer the leading lady inn fra siden. Hun er kvinnen i rødt - en femme fatale med bryster som viser kirurgiske ferdigheter og lepper lik de fiskene som renser akvariet for alger.

Mafiosoen legger fra seg pistolen, og nærmer seg kvinnen som en ukastrert hannkatt nærmer seg en boks med tunfisk. Mellom beina har han imidlertid et hardere våpen, skal det vise seg, og han er ikke redd for å bruke det.

Musikken blir til pop, og opp popper kjærlighetspistolen som frøken Femme Fatale nå begir seg ut på å polere etter alle kunstens regler. I salen sitter et tjuetall publikummere, og snart er de vitne til en teatralsk paringsakt lik den du får i high class, glossy, filtrerte voksenfilmer. Det er kanskje ikke Shakespeare, men det er utvilsomt en kulturopplevelse.

«Musikken blir til pop, og opp popper kjærlighetspistolen som frøken Femme Fatale nå begir seg ut på å polere etter alle kunstens regler.»

DET FINNES ET Bagdad uten krig. Et Bagdad der parolen «Make love, not war» står sterkere enn i noe annet Bagdad. Et sted der du for 90 euro kan være vitne til det som i verste fall kan kalles «en sterk kjønnsobjektivisering av intimitetsforstyrrede individer», eller som de mer frilynt naive vil kalle «kunstnerisk teater med en vri». Dette Bagdad finnes i et kjellerlokale i en dodgy del av Barcelona og er et slikt sted som alle vet om, men ingen har besøkt.

- Dette er et teater, men med pornografi. Her tilbyr vi ikke det Romeo sier til Julie. Her tilbyr vi det Romeo gjør med Julie, sier Rafael Lucìa.

Den velfødde mannen med dress og slips har ført oss inn bakveien, og inn på kontoret der et titalls TV-skjermer overvåker hver krik og krok av det som etter sigende skal være en av Europas beste pornoshowklubber. Han er sønnen i familien og arvtager til familiebedriften som åpnet i 1975 (en måned etter at Spanias gamle fascistleder, Francisco Franco, tok kvelden), en tid da pornofilmer fortsatt ble vist på spesielle kinoer for spesielt interesserte.

- Den politiske situasjonen var merkelig på den tiden fordi Spania ønsket å åpne seg opp og bli mer liberalt. Det gjorde at mine foreldre fikk en spesialtillatelse til å lage pornoshow på scenen, sier Lucìa.

39 år senere «spiller» et 20-talls «artister» syv dager i uken, tre ganger om dagen, et to timer langt «teaterstykke» i 11 «akter». Det er et show omvendt proporsjonalt av undertegnedes eget liv med mye drama og lite sex.

Bagdad=

Bagdad © Andreas Kleiberg

VI ANKOMMER KJELLERLOKALET til begynnelsen av sjette akt, og det selvbevisste gangsterparet er i ferd med å skifte stilling fra en noe akrobatisk misjonær til en vanlig doggy. Stillingsskiftet skjer med innøvd presisjon i takt med musikken, og hele akten foregår på en roterende liten hvit scene slik at ingen vinkler forblir usett. Fordelt på to rader rett foran sitter både par og venninner, men naturlig nok mest menn, og betrakter denne noe kontroversielle formen for performance art.

- Dette er sykt lite tennende. Det er som å se en dårlig pornofilm i 3D, melder den politisk korrekte og samboende fotografen.

Og mens en av de velproporsjonerte kvinnene bak baren bringer en Cuba Libre til undertegnede (et svakt nordisk hjerte trenger gjerne litt sprit for å overleve syndefallet), passer en mann i hvit skjorte, vest og sløyfe på at fotografen ikke tar bilder når han ikke får lov. Lucìa sa vi kunne ta bilder i hver akt frem til der hvor porno går fra mykt til hardt, men uansett grad av materialtetthet er det vanskelig å se for seg at det kan bli barn av dette. Det føles noe ... eh ... overspilt og falskt. Fotografen kan likevel konstatere at å stå side om side med menn i pisserenna oppleves «annerledes» her enn på andre barer, og undertegnede får etter hvert en underlig trang - la oss kalle det en medfølelse - til å heie den mannlige mafiosoen i mål.

Men noe klimaks kommer skuffende nok ikke. Her pules det på gitt tid, og da musikken er over avslutter paret slik sirkusartister avslutter et akrobatisk stunt; med armene ut til siden og til full applaus. Paret bukker, og kompassnåla peker fra nord til sør og tilbake til nord, før teppet går igjen. Vi får en treminutterspause og fotografen må ut etter luft.

Rafael Lucía © Andreas Kleiberg

BAGDAD ER IKKE større enn en middels stor bar innredet i persisk, indisk og antikkromersk stil. Det er dempet belysning og lavt under det speilmosaikkdekorerte taket. I baren sitter «artistene» mellom sceneopptredenene og applauderer sine kolleger etter endt akt. Riktignok er ikke alt på dem 100 prosent naturlig, og lyssettingen vasker ut alle spor av alderdom og livsstil, men de ser bra ut på en pornoaktig måte. Siden det er nettopp dette segmentet av underholdningsverdenen vi nå befinner oss i, har Bagdads personalavdeling sånn sett scoret jackpot.

Det frister riktignok å komme med forutinntatte og politisk korrekte bemerkninger for å redde sitt eget renommé blant de kvinnelige bekjentskaper, men i embets medfør må det sies at stedet i sin helhet er mer stilig og gentleman-aktig, enn det er en sleazy grisebinge. Når det er sagt, kan det fort hende at undertegnede over tid er blitt yrkesskadd og blasert.

- Vi kunne sikkert ha skaffet et større sted, men med dette showet er det viktig å være nær scenen. Ellers ser man jo ingenting. Dessuten vil vi ha et eksklusivt high class show med færre gjester, fremfor å gjøre det større og billigere, sier Lucìa.

Han forteller at flere kjente utenlandske politikere, arabiske prinser og Hollywood-stjerner har besøkt Bagdad. Noen av dem leier hele stedet for seg og sine en hel kveld.

«Flere kjente utenlandske politikere, arabiske prinser og Hollywood-stjerner har besøkt Bagdad. Noen av dem leier hele stedet for seg og sine en hel kveld.»

7. AKT: EN ENSOM spartansk kriger kler av seg og viser seg frem i ulike posisjoner. Hun heter Karina Moure og er en 27 år gammel dame fra Argentina. Moure har jobbet som stripper i åtte år. Tre av dem på amerikansk sokkel, de fem siste som fast ansatt i familiebedriften Bagdad. Hun sier hun har ønsket å jobbe som stripper siden hun var ungpike.

- Jeg liker veldig godt å jobbe her. Det er sosialt, jeg har mye fritid og kan gjøre litt som jeg vil. Så lenge jeg fortsatt har en kropp og et ansikt som tillater det kan jeg holde på en stund, men når den tid er over vil jeg finne på noe annet, sier Moure.

- Er dette noe alle kan gjøre?

- Nei. Du må ønske å vise deg frem, men det er også mange jenter som jobber på slike steder fordi de da ikke trenger å gjøre andre ting. Og så er det noen som ikke liker det, men gjør det bare for pengene. Og det er trist.

Den filminteresserte Moure henter temaene og draktene fra ulike filmer. Den spartanske krigeren kom på scenen første gang etter at hun så filmen «300». Selv anser hun strippingen som en form for kroppskunst, og holder ikke selv på med par-akter.

- De som holder på det synes det er fint. Selv ville jeg bli stripper, mens andre her vil bli pornostjerner, sier Moure.

Angående prestasjonene kan hun fortelle at det normalt tar et par forsøk før de nye rekruttene klarer å få den menige i «giv akt» oppe på scenen.

- Første gangen går alle som jobber her helt bort til scenen bare for å se om han får det til. Og da friker han som regel ut, men når det ikke går får han trøst og et klapp på skulderen etterpå, ler hun.

OG VI LER OGSÅ; riktignok mest av skadefryd under 10. akt, men for dramaturgiens del kommer vi tilbake til det etter et raskt krumspring til siste og avgjørende akt: Nemlig den interaktive.

På den roterende scenen står fire kvinner kledd som egyptiske faraoinner (tenk et lettkledd The Bangles). Musikken har naturlig nok et egyptisk preg over seg, og til lyden av lurer og harper forsvinner kostymene gradvis. Jentene er utvilsomt profesjonelle fristerinner, men en brist i showet må være at undertegnede blir stående og fundere på hva disse nymfene i gresk mytologi egentlig heter. «Sirener» var selvfølgelig ordet vi lette etter, og alarmen går da en av de mannlige gjestene faller for fristerinnens forførende bevegelser og lokkes opp på scenen. Det er naturlig å tro at den utvalgte nå skal få ta på en pupp eller begå tilsvarende uskyldig moro, men vi befinner oss tross alt på den syndige siden - og før noen av oss rekker å si «pervo» står den utvalgte der med lemmet hengende ute. Litt kiling under pungen er imidlertid alt som skal til før mannen og hammeren hans er klar, og etter å ha fått påtrukket et kondom blir han gitt en avsugning til glede og forargelse fra publikum.

Det at herremannen står der med hendene på hofta og magen skutt frem mens han gynger frem og tilbake er pinlig i seg selv. Men at femten sekunder tydeligvis er alt han får utdelt, og at han som ei skamfull bikkje må ta på seg buksa igjen med et blodskutt svamplegeme bankende i undikken er rett og slett «Borat-pinlig». Og gjør hele seansen mer eller mindre meningsløs.

- Det er pornokaraoke, og det er ikke lett å få ... du vet, med femti folk som ser på. Det er en av spesialitetene våre, melder Lucìa.

Bagdad=

Bagdad © Andreas Kleiberg

NOE SOM LEDER OSS tilbake til den høye, flotte bruden som kommer ut til brudevals i 10. akt. Hun er om mulig den vakreste dama i lokalet. En flott Barbie med mørkt hår og prikkfritt ansikt, og med bare en brøkdels plast i forhold til originalen. Med brudebuketten i hånda går hun forbi publikum og viser seg frem for nesten alt hun er verdt. Gjestene er i hennes hule hånd, og da hun begynner å ta av merker vi en lett trykket stemning. Men trykket er snart i ferd med å forandre seg. Da den skjønne tar av seg trusa med ryggen mot gjestene har fotografen linsa hevet, men da hun snur seg og avslører pung og pikk faller kjevepartiet på samtlige i salen.

- Ohhh, føkk. Hun er en han, sier jeg og merker at spriten har gjort fjeset mitt rødt og varmt.

- Det her så jeg absolutt ikke komme. Jeg er litt forvirret nå. Skal jeg fortsette å ta bilder eller skal jeg følge instinktet, undrer fotografen.

Lucìa ler lenge, Lucìa ler godt, og han tenner en sigarett inne på kontoret.

- Vet du, hun leker ofte med gjestene. Flørter og blunker, og gjestene er med på leken. Men når hun viser at hun ikke akkurat er ... da ...

Lucìa gliser og lager et ansiktsuttrykk som minner om fotografens noe fortumlede fjes da det ble klart at Bagdads beste kom med en banana split surprise.

Han sier familien Lucìa ønsker å tilby sine gjester på Bagdad det meste innen lovlig porno, men har en overordnet regel som sier at en ikke skal tukle med religion, dyr og personer under 18 år. Ellers er det som i krig, kjærlighet og jazz: Alt er lov.

- Vi hadde en dverg også, men han døde for to år siden. Han var stor i pornobransjen og spilte inn nærmere 150 filmer. Og for noen år siden hadde vi en kar med et show der han tredde en kniv gjennom, du vet ... hans ... ja, og senere hengte han 25 kilos vekter på den, ler Lucìa.

- Men ... sier han, nesten litt vemodig.

- Det er vanskelig å finne en stedfortreder for ham.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!