MANN på skifilminnspilling:

Snøfreserne

Noen vil kalle dem fjols til fjells, andre vil mene at de er übertøffe eventyrere. Uansett; jo større, brattere og villere fjellet er, jo bedre er det for skikjørerne som ofrer det meste for 20 sekunder på film.

Foto: Erlend Haugen
Sist oppdatert

Det er tidlig på morgenen i Mont Blanc-massivet på grensen mellom Frankrike og Italia. Skiteamet til Perfect Moment har allerede vært oppe en stund og klatret en 1000 meter lang renne for å komme til toppen av Le Noir - en stupbratt fjellside på omlag 1600 fallhøydemeter. Filmregissør Thierry Donard står plassert med film og fototeamet sitt på et bremassiv vis-à-vis oss for å filme den lange og svært eksponerte linja.

THIERRY TELLER NED fra tre over radiosambandet, og norske Michael Devor kaster seg utfor. Det er cirka to kilometer i luftlinje mellom oss og Michael, men vi hører allikevel drønnet fra den andre siden når hele snøflaket sprekker opp på grunn av trykket fra skiløperen. Et tykt snølag settes i bevegelse nedover den 45 grader bratte siden. Raset får enorm fart, river med seg all snø på veien nedover, eksploderer til slutt mot dalbunnen og etterlater seg en «atomsopp» av snø. Vi leter febrilsk etter Michael med kikkert. Og etter noen sekunder med lett panikk, finner vi ham. Han har klart å kjøre ut av skredet og står trygt i le av en klippe. Kamera går, og skikjøreren fortsetter linjen sin. En helt vanlig dag på jobben har nettopp begynt.

- Det gir et enormt kick når man lykkes. Men konsekvensene av feilskjær på fjellet kan fort være døden, forteller Michael. Han innrømmer at han var småsvett da raset gikk på Le Noir - det var tross alt nådeløse mengder som kom rasende ned fjellet.

- På dager som denne skal man selvsagt være forsiktig, og kanskje til og med holde seg unna. Men det er jo det som er vanskelig også, for man vil så gjerne få de puddersvingene. Og når kamera går, pusher man seg selv litt ekstra. Dette er ikke som å være ute å kjøre med gutta. Det er mer som en konkurranse mot seg selv der målet er å overvinne frykten og kjøre linja man har valgt, sier telemarkskjøreren som har vært fast inventar på Nuit de la Glisse og i Perfect Moments filmer de siste årene.

NOEN DAGER TIDLIGERE havnet Michaels teamkollega Fred Syversen noe ufrivillig utfor en 107 meter høy fjellvegg i Sveits, og satte dermed ny verdensrekord i klippedropp på ski (den forrige rekorden var 77 meter, red.anm.). Det var aldri Freds plan å sette utfor klippen, men en liten feiltolkning av terrenget på vei opp i helikopteret fikk konsekvenser som normalt sett ville blitt fatale. Flaks, rutine og et kaldt hode berget Fred fra en sikker død. Han forsvant flere meter ned i snøen, men kom seg helskinnet fra det særs luftige svevet, og har definitivt ikke blitt redd for å stå på ski i høye fjell. Og de titalls sekundene med film fra det enorme hoppet, har gjort Fred til verdenskjendis blant frikjørere på ski.

Foto: Erlend Haugen

Men hvorfor sette liv og helse på spill - for 20 sekunders filmsekvenser?

Fem strålende skifilmer:

Heroes of Freeride (2006)

En historisk kavalkade rundt frikjøringen og ekstremsportens utvikling de siste 25 årene. Fra pastellfargede skidresser med skulderputer, til dagens hissige linjer i ville fjellsider.

Claim (2008)

Av mange kåret til sesongens beste skifilm. Spekket med action og halsbrekkende stunts.

First Descent (2005)

Terje Håkonsen med venner leker seg i Alaska.

Yearbook (2004)

Filmen med de fleste og beste amerikanske utøverne som har brutt grensene for hva som er mulig å gjøre på ski.

Perfect Moment - Never Ending (2008)

Få med deg Fred Syversens vanvittige 107-metersdropp.

- Det er et enkelt spørsmål, uten noe enkelt svar. Det er jævlig moro å stå på ski. Og når man kommer seg opp på et visst nivå, kan man utføre farlige ting relativt trygt. Vi trener veldig hardt for dette, så det som for andre ser ut som galskap og selvmord er ikke nødvendigvis så farlig for rutinerte og trente kjørere. Men selvfølgelig; det er alltid en X-faktor man ikke kan kontrollere, og ting kan skje veldig fort og skape farlige situasjoner, forteller Fred Syversen - et levende bevis på akkurat det. 42-åringen fra Sarpsborg har stått på ski hele livet, uten at det har gitt ham verken fet lommebok eller så veldig mange andre verdslige ting. Likevel er det verdt det for ham.

- Det å greie å kjøre en linje man har sett seg ut, er herlig - enten det er i konkurranse eller under filminnspilling. Man presser seg selv, men vet man har kapasitet til å gjennomføre det, og tilfredsstillelsen kan vare i flere dager. Probably the best drug in the world! gliser sarpingen.

KARSTEN GEFLE, EN annen nordmann som har valgt frikjøring på ski som levevei, er enig.

- Sekundene på film er antagelig de aller feteste du har på ski. Det er tross alt ikke hver dag du får lov til å stå ned en fjellside alene, der du får lov til å utfolde deg som du vil, gi bånn gass. Alt er lagt til rette for at det skal bli bra, og jeg mener sikkerheten er høyere når vi filmer, enn når vi er alene oppe på fjellet. På filmsettet er det alltid fjellguider tilstede, og et mannskap som vet hva de skal gjøre når noe galt skjer. Man føler ikke at man risikerer liv og lemmer, sier Karsten - som like fullt sitter med armen i fatle etter at han slo skulderen ut av ledd tidligere i vinter. Nå håper han på å få med seg en god vårsesong, med filming og kjøring.

- Man blir ikke rik på penger av dette, men man blir veldig rik på opplevelser, sier han med den kjente klisjéen.

Filmregissør Thierry Donard har lagd ski- og actionsportfilmer i over 25 år, og har fulgt utviklingen på nært hold når det gjelder frikjøring på ski.

- Jackass-generasjonen har definitivt inntatt fjellene, og det gjør det hele mye mer farlig. Dette er unge folk som køler på uten å tenke for mye på de mulige konsekvensene. På mine filmsett slipper jeg imidlertid aldri til skikjørere som ikke bruker hodet, forteller Donard, og poengterer at de har et sterkt fokus på sikkerhet.

- Vi bruker mye tid og ressurser sammen med erfarne fjellguider på å vurdere om ting er trygt. Det er verre i konkurranse-sammenhenger, der det skal kjøres uansett føreforhold, og der utøverne ofte har mye de skal bevise både for seg selv og andre.

PÅ COL DE LA FORCLAZ, i grenseland mellom Sveits og Frankrike, har helikopteret nettopp landet ved siden av en svingete fjellvei. Gruppen med skikjørere og fotografer gjør seg klare, mens regissør Donard forsøker å forklare hva som skal skje. I fire dager har han ventet på sola, og i dag er dagen; gnistrende pudderføre og strålende sol fra blå himmel. Ett fjell, seks skikjørere, to filmfotografer, to fjellguider og en stillfotograf. Helikopteret kommer til å måtte kjøre i skytteltrafikk mellom opptakene. Det er dyrt - det er både sjefen og skikjørerne veldig klar over - og alle må yte sitt beste og litt til for å forsvare prisen. Rotoren settes i gang, og første ladning med skikjørere klyver ombord. Selv om alle har vært med på dette før, er stemningen spent. Gruppen blir sluppet av på en egg så spiss at det akkurat går an å stå på den. Og etter at helikopteret har tatt en tur for å hente resten, er det tid for action. Hele gruppen skal ned samtidig, bare med tre sekunders mellomrom. Alle har valgt linjene sine på forhånd. Amerikaneren Matt Annetts starter ballet. Helikopteret stuper etter Matt noen få meter over hjelmen på hodet hans. Han løser ut et lite skred i den første bratte hellingen, noe som gir Karsten som andremann litt trøbbel, men ikke verre enn at han holder følge. Puddersnøskyene ligger som dotter oppe i fjellsiden etter de seks kjørerne, og gjennom støyen fra helikopteret høres jubelrop. Alle er like hele, og like glade. Nok et Perfect Moment er festet til film.

Foto: Erlend Haugen

Denne saken ble første gang publisert 12/03 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.

Les også