Da «Scarface» hadde premiere for 25 år siden fikk filmen en heller lunken mottagelse. Idet motorsagscenen begynte, reiste forfatterne Kurt Vonnegut og John Irving seg i protest og gikk. Dustin Hoffman, på sin side, sovnet. Dagen etter kom anmeldelsene, og nesten alle var enige om at filmen sugde. Ting tydet på at 170 minutter med brutal vold, obskøniteter og over-the-top-acting var en dårlig filmidé. Studioet avskrev hele greia som en flopp - nå gjaldt det bare å begrense tapet. Vel, så feil kan man ta.

SCARFACE (1983)

Regi: Brian De Palma («Casualties of War«, «The Untouchables», «Mission: Impossible»)

Med: Al Pacino, Steven Bauer, Michelle Pfeiffer, Mary Elizabeth Mastrantonio, Robert Loggia.

JODA, HOWARD Hawks' originale «Scarface» fra 1932 er fet nok, den, men mangler den ikke noe? Som for eksempel fjell med kokain der du må bruke spade - og ikke kredittkort - for å choppe linjer? Mangler den ikke 182 «fock» og to hundre andre obskøniteter? Antydninger til incest? Eller enkelt og greit; mangler den ikke Al Pacino? Selv om Toni Camonte (som hovedpersonen het i originalen) er modellert etter Al Capone, er Tony Montana i Pacinos skikkelse av en litt annen støpning. Liten av vekst, men tilsvarende gigantisk i alt annet.

Vi møter ham først som cubansk flyktning, bankende på døra til Miami - og nøkkelordet er «bankende». Denne flyktningen kommer såvisst ikke med lua i handa: «I am Tony Montana, a poleetical prisoner from Cuva, and I want my fuckin' human rights - now!» Og, kunne han lagt til, jeg vil ha penger, stæsj, damer, dop og respekt ASAP! Velkommen til gards, sier USA, de har alltid vært svake for entreprenøren. For Tony er ikke noe annet enn en pervers og aksentuert utgave av den amerikanske drømmen - som det het i taglinen: «He loved the American Dream. With a vengeance». Eller som Tony selv sier: «In this country, you gotta make the money first. Then when you get the money, you get the power. Then when you get the power, you get the woman».

Hvordan skulle så Tony slå seg opp? I 1932-utgaven skjedde det gjennom alkohol, men det var jo lovlig igjen, så det funket ikke. Manusforfatter Oliver Stone trengte ikke se lengre enn rett ned på bordet foran seg:

- Jeg skrev «Scarface» mer eller mindre som et adjø til kokain. Stoffet hadde slitt meg helt ut, men jeg fikk min hevn ved å skrive om det.

Det Stone kanskje ikke var så fornøyd med, var å bli en del av ordensmakten. På grunn av motorsagsekvensen og all banningen lå «Scarface» lenge an til å få 17-årsgrense, noe som ville vært katastrofalt for billettsalget. I siste liten fant imidlertid myndighetene ut at filmen var en eneste diger anti-drugs-kampanje (!) og satte aldersgrensen ned.

Scarface-referanser i rap

I konvensjonell rap-folklore tilskrives som regel Houston-baserte Geto Boys æren som de første til å sample dialogstubber fra «Scarface». En av gutta, Brad Jordan, gikk sågar så langt at han begynte å kalle seg Scarface («Why? 'Cause the cat is just like me»). De rapper også ting som «I started small time, dope game, cocaine/On the for reala, my nigga, just call me scarface». De kan i det hele tatt kalles verdens mest «Scarface»-besatte band.

Ivrig i tjenesten har også Public Enemy vært: I «Welcome to the Terrordome» siterer Flavor Flav linjer fra filmen. Det samme gjelder Jay-Z (bildet). På hans første skive «Reasonable Doubt» - i låten «Can't Knock The Hustle» - sampler han Omar Suarez sine ord til Montana rett forut for den forestående handelen med colombianerne.

Musikk fra filmen har ellers vært benyttet i Mobb Deeps «G.O.D. Pt. III» og i Esham sine låter «Bolivia» og «It's Mine». «The World is Yours» av Nas er også tydelig i sin henvisning; det handler om Tonys motto. «The World is Yours» er forøvrig også navnet på TV-spillet om Tony Montana.

Kanskje ikke rap, men likevel: Blink-182 har tatt navnet sitt fordi de mener å vite at ordet «fuck» brukes 182 ganger i løpet av filmen. Filmskaperen, Brian De Palma, mener imidlertid at - sitat - «det må dreie seg om over to hundre» forekomster. Der står saken inntil noen tar på seg å telle på nytt.

DEN OPPRINNELIGE regissøren, Sidney Lumet, som kom opp med ideen om å legge handlingen til Miami, ga seg på grunn av uenigheter rundt manuset. Dermed kom Brian De Palma inn, og han beholdt Miami som utgangspunkt. Med sine pastellfarger, smakløshet og liksomslott var det ikke noe sted som gikk bedre sammen med nyrike japper på 80-tallet. Det er også den perfekte kulisse for åttitallspene Michelle Pfeiffer, som i sin kanskje aller beste rolle - den fraværende, ulidelig triste Elvira - sørger for litt sensitivitet i en ellers nyanseløs film. Tony selv er bare utpå viddene beyond. Noe selv Al Pacino erkjenner i et intervju:

- Yeah, I'm sort of out there.

Akkompagnert av kjæletigeren, trofékona og sitt evinnelige krav om «respekt» har det vært hevdet at Tony Montana egentlig drives av et enormt mindreverdighetskompleks; at det finnes en liten usikker Tony «der inne». Joda, det kan sikkert tenkes, men psykologens blikk på Tony bommer uansett. Tonys hedonisme er - som det betegnende heter - «larger than life», den er utenfor rekkevidde. Hvis Michael Corleone - med sitt innvendige og mer tempererte raseri - var Pacinos italienske arie, var Tony Montana hans Mötley Crüe-øyeblikk. Her snakker vi store solbriller, store baller, totale utskeielser og struttende machismo hele veien. Det er en grunn til at alle rappere har «Scarface» som favorittfilm¿ Tony er rett og slett den første gangsta-rapperen.

Nettopp dette undersøkes i dokumentaren «Def Jam Presents: Origins of a Hip-Hop Classic», som inneholder intervjuer med Sean Combs, Snoop Dogg, Eve og Scarface fra Geto Boys. Diddy innrømmer glatt å ha sett filmen «minst 63 ganger», siden den er så «lærerik». Snoop er ikke snauere:

- Det er en av tidenes viktigste filmer.

Jay-Z=

Jay-Z © MICHAEL BUSH

TONYS ÆRESKODEKS har uansett en opplagt nedside. Alt han holder kjær - kona Elvira, bestevennen Manny og søsteren Gina, som han vokter med en nesten incestuøs sjalusi - vender seg mot ham eller blir ødelagt av ham før han selv går ut i en snøstorm av kuler og kokain. Tonys skjebne har likevel ikke gjort ham mindre attraktiv. Verken hos rappere eller hos Pacinos kolleger.

- Hver eneste skuespiller jeg har møtt er inspirert av Tony Montana, sier Brian De Palma.

- Bruce Willis, Tom Cruise, Alec Baldwin, you name it¿ Karakteren er fryktløs og frekk og med så fantastiske replikker at enhver skuespiller elsker å spille den rollen.

Ja, kanskje unntatt Dustin Hoffman, da.

Sitatene er hentet fra diverse intervjuer i forbindelse med lanseringen av filmen i 1983.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!