- Not speaking English, sier hun og marsjerer opp trappa.

- But I know you, protesterer jeg fortvilet.

- You're Carla Cox, the porn star.

Sliten, desperat og moderat beruset har jeg nådd toppen av Mount Pathetico. For det finnes ingenting tristere, ingenting mer desperat, ingenting mer patetisk, enn en godfull turist i Praha som tror at det å stappe hundrelapper ned i trusa på en stripper gir ham retten til å forfølge henne resten av natten. Det hele krever en forklaring, og som alle gode historier starter denne med et møte mellom to ukjente mennesker på et ukjent vannhull over den velkjente halvliteren.

Fakta om Praha

  • Reise: Direktefly fra Oslo med Norwegian og Czech Airlines.
  • Valuta: 100 tsjekkiske koruna er ca. 34 norske kroner.
  • Hotell: Et sentralt midt-på-treet dobbeltrom kan koste rundt 1000 NOK natten. Men du finner både billigere og dyrere hoteller.
  • Drikke: Lokalbefolkningen vil anbefale deg å drikke øl fra de mindre privateide bryggeriene. Unngå derfor Urquell og Staropramen. Absinthen må med - dog farlig, veldig farlig. Dessuten kommer du ikke unna et shot av den lokale urtedrikken Becherovka.
  • Bydeler i bykjernen: Staré Mesto (SM) og Nové Mesto (NM) på østsiden av elva og Malá Strana (MS) på vestsiden.
  • Barer/kaféer: Det finnes brune ølkneiper overalt, men av vanlige barer anbefales blant andre: St. Nicholas Café (rock/pizza) (MS), Globe (bar/lunsj/bøker) (NM) og Shadow (alternativ rock/foosball) (MS).
  • Jazz: Agharta Jazz Centrum (SM) og Reduta Jazz Club (Tsjekkias eldste med fastpris på 300 koruna) (NM).
  • Sightseeing: Slottet (MS), Karlsbroa (MS/SM), den gamle jødiske kirkegården (SM), St. Vitus-katedralen (MS), den astronomiske klokken (SM), og ymse andre arkitektoniske perler.
  • Husk: Lommetyvene er dyktige og drosjesjåførene sleipe. Alt blir billigere jo lengre unna sentrum du er, og til tross for at de selger 70% absinth på taxfree-sjappa regnes alt over 60% som narkotika når du går gjennom tollen i Norge.

INGEN GRUNN TIL bekymring. Til tross for at fotografen er bosatt i Alpene og får en vesentlig del av matbudsjettet inn ved å fotografere skiløpere, bøtter han nedpå tre halvlitere før han sjekker inn på hotellet. Du kan stole på en slik kar, tenker jeg og tilbyr meg å betale regningen.

Vi befinner oss altså i Praha, Tsjekkia, på søken etter det genuine. Det lille ekstra som får denne gamle tanta til å tikke. For selv om interrail ble erklært død som folkesport for ti år siden, og til tross for at Ungarn, Polen og Romania har gjort seg mer og mer gjeldende som østeuropeiske reisemål, er ikke Bøhmenområdets (Bohemia på engelsk) hovedstad tatt av dage som turistmål. Det skulle bare mangle. Tjekkia er tross alt pilsens hjemland, og en nasjon der gjennomsnittsmennesket drikker 174 liter øl i året er vanskelig å slette fra guidebøkene. Seks halvlitere senere, og 42 norske kroner fattigere, er vi klare til å ta for oss av det Praha har å tilby av øl, mat, kultur, øl og pils.

BOHEMIA HAR VÆRT befolket siden før år null, men det var ikke før i det sjette århundre at to stammer bosatte seg på hver sin side av elven Moldau og la grunnlaget for det som i det niende århundre ble til Praha. På 1300-tallet opplevde Praha sin første gullalder, og under kong Karl vokste byen seg til å bli en av Europas største og mest spektakulære. I denne perioden ble Øst-Europas eldste universitet, Karolinum, grunnlagt og Karlsbroa over Moldau reist.

Opp gjennom tidene er Praha blitt invadert fra alle himmelretninger. Selv svenskene sto på Karlsbroa i 1648 og ville inn i det som i dag er gamlebyen. Motstanden ble for stor, og de svenske soldatene måtte ta til takke med å plyndre slottet som ligger på høyden nordvest for byen, med det resultat at «Sølvbibelen» som de stjal fra Keiser Rudolf II den dag i dag ligger på Uppsala universitetsbibliotek.

I 2008 raver det fortsatt svensker over Karlsbroa, og her står vi på det som kan minne om en religiøs versjon av brua i Vigelandsparken, sammen med turister, juggelselgere, portrettmalere, jazzmusikere og et lite knippe lommetyver. Det heter seg at tjuvraddene i Praha har perfeksjonert sine fingerferdigheter, og enhver guidebok vil anbefale å avtale pris på turen før du setter deg inn i drosjen. I tillegg sies det at man helst bør unngå å bruke VISA i butikkene. Foruten det oppleves Praha som en trygg by å ferdes i.

Karlsbroa

Karlsbroa © Erlend Haugen

I DAG DELES gjerne bykjernen opp på følgende måte: Gamlebyen (Staré Mesto) og den nye byen (Nové Mesto) på østsiden av elva, og Det lille kvarteret (Malá Strana) på vestsiden. Etter en halvtimes lett gange rundt i gamlebyen begynner leddene å knirke som følge av væskemangel, og vi bestemmer oss for å kombinere pilsdrikkingen med en tallerken fast føde. Det skal her sies at den tsjekkiske mattradisjonen i stor grad består av gris, fett og surkål med et og annet innslag av and og gulasj - men god pizza får du overalt.

Prisene i Praha blir billigere for hvert trikkestopp du kommer vekk fra gamlebyen. På de brune ølbulene, som ikke har sett turister siden nazistene ble kastet ut 5. mai 1945, kan prisen på en øl være nede i fem-seks kroner halvliteren. Her fungerer det slik at du blir servert pils på pils til du selv sier stopp (dersom du er i stand til det), og drikkemønsteret ditt blir loggført gjennom et enkelt tellesystem på en lapp som legges på bordet.

Når det er sagt er ikke prisene i sentrum verre enn at fotografen mener fotolyset ute blir bedre etter to pils til, og dette til tross for at undertegnede har gjort skam på seg ved å opplyse en servitrise om at en due nettopp har driti inn gjennom vinduet. I stedet for å tørke opp møkka, noe jeg trodde servitrisen kom til å gjøre, blir hun stående og måpe som en gullfisk. Og med det blir jeg turisten som påpeker dritt og lort i restauranter.

Moldau

Moldau © Erlend Haugen

DA SOLA HAR satt seg i en posisjon som fotografen er fornøyd med, trasker vi ut i gaten og mot det gamle bytorget. Siden det tiende århundre har dette vært byens kjerne, men hest-og-kjerre-turene, solbrilleselgerne og gatemusikantene gjør at torget faller inn i rekken av samtlige bytorg i Europa der turister tipser grinete servitører for overpriset øl ved siden av fulle tyskere og imponerte amerikanere. Likevel er den astronomiske klokken på utsiden av rådhuset verdt en titt, og mens jeg lar meg imponere av urverket fra 1410 og fotografen huker seg ned for å ta bilde, blåser det en ørliten sandstorm opp gjennom Prahas gater. Serviettene danser som snøfnugg og parasollene flapper som kråker. Det er utrygt for regn, og siden vi er kommet for andre kulturelle tradisjoner enn bare pils, bestemmer vi oss for å ta en øl på en av Prahas mange jazzklubber.

Praha er nemlig Europas New Orleans. Siden midten av 30-tallet har byen vært dominerende i Europa når det kommer til jazz av både kvalitet og kvantitet, og på scenen i den mursteinsmørke kjelleren Agharta Jazz Centrum står en av Europas mest originale jazzmusikere, Jirí Stivín. I det lille lokalet sitter en salig blanding av intellektuelle hvitskjeggede menn, rødvinskunstnere med store ringer i ørene, unge jazzentusiaster og en og annen turist. Vi lovpriser aircondition og ser at røykeloven av 2006 mest av alt blir å betrakte som en dårlig spøk.

- Hit burde man ta med dama på første date. Dersom hun stikker, er det ikke noe poeng å følge etter, sier jeg med en ereksjon for fløytespillet til Stivín.

BOHEMIAS HOVEDSTAD er et mekka for arkitektstudenter. Da Praha verken har arr etter verdenskrigene eller har lidd av rekonstruksjon, finnes her alle stilarter gjennom tusen år med bygging. Byen kom på UNESCOS liste over verdensarven i 1992, og av rundt 3500 bygninger er hele 1500 ansett som kulturelle monumenter. De går fra de spektakulære med gullbelagte utsmykninger til de små, trange, tør vi si romantiske.

- Hva har vi å tilby i Oslo? Dyr pils og Operaen, spør jeg idet vi presser oss opp gjennom trappa og ut i de nylig nedregnede gatene.

- Du må huske på at Norge var et u-land frem til oljeboringen, mens Praha i stor grad har vært en rik by opp igjennom historien, sier fotografen.

Og med rik menes her mer enn på bare penger. Byen har fostret mange store komponister, forfattere og kunstnere. Ellers er Praha ramme på dukketeater og samtidsteater, og stort sett alle de halvcheesy animerte barne-tv-tegnefilmene du så som liten kommer herfra. Derfor preges turistsjappene av merchandise basert på barneklassikere som «Muldvarpen».

Når det kommer til shopping, er Praha store på krystall, dukker og antikk. Den våkne shopper vil også legge merke til et rikt utvalg av modellfly (for dem som skulle ha interesse for det), og de som er på utkikk etter gamle instrumenter vil kose seg. Ellers finnes det overraskende mange bokbutikker med både nye og brukte engelske bøker. Vestlige merkeklær ligger tett opp til norske priser, og dersom du skulle ønske å ta med deg et minne fra det mest turistifiserte området av den jødiske bydelen, kan du regne med å betale flere hundre norske kroner for en liten masseprodusert statue i sigarettpakke-størrelse. Selv betalte undertegnede 35 kroner for en cortado på en café utenfor den gamle jødiske kirkegården.

Jazzlegenden Jirí Stivín

Jazzlegenden Jirí Stivín © Erlend Haugen

PÅ OPPFORDRING fra en lokalkjent jente betaler vi 30 norske kroner for å komme oss ned i en hotellbar som heter The Golden Tree. Litt for cheesy for min smak, men er man på tur tåler man fake skinnstoler i off-white og techno som minner om Barry White.

- Jeg er imponert over drinkprisene her. Hva om vi bestiller en helflaske vodka med tilbehør til 280 spenn, spør fotografen.

- Det innbyr til stormannsgalskap. Vi blir jo nødt til å dele, sier jeg.

- Det er bare hyggelig, sier fotografen.

Men når klokka nærmer seg fire er «hyggelig» et definisjonsspørsmål. To gutter fra Rogaland, som naturlig nok gikk for en helflaske vodka, har bestemt seg for å være hyggelig mot to estiske jenter som fotografen et øyeblikk er overbevist om er på «jobb». Guttene kan fortelle at de er ivrige lesere av MANN, at de er på guttetur med stor TUR og at horene angivelig blir dyrere jo lengre unna sentrum du kommer.

Jeg for min del oppdager etter en times tid at The Golden Tree i bunn og grunn er en godt forkledd, dog relativt uskyldig, strippebar, og bestemmer meg for å være hyggelig mot ei jente undertegnede har intervjuet tidligere.

Den astronomiske klokken

Den astronomiske klokken © Erlend Haugen

HUN KALLER SEG Carla Cox - den tsjekkiske pornostjernen jeg intervjuet på en strand langs Mosseveien i april i forbindelse med en sak om norsk pornoindustri. Hun sto der naken og nypult, og jeg spurte henne om hvordan hun syntes det var å ha seg på film. I kveld gnir hun seg opp og ned på en strippestang i baren der jeg tilfeldigvis står, og selvfølgelig kjenner hun meg igjen idet jeg stapper en hundrings i trusa hennes og håper på blikkontakt. Men nei. Etter flere iherdige forsøk på å oppdrive en slags oppmerksomhet får jeg bartenderen til å skrive en lapp til henne på tsjekkisk. Hva han skrev og hva jeg dikterte, skjønner jeg i ettertid at antageligvis ikke stemmer overens, men når festen er over står jeg i hvert fall parat i gangen og venter på at Carla skal komme opp trappa. Selvfølgelig kjenner hun meg igjen, og selvfølgelig er hun mer enn villig til å guide to norske journalister rundt om i Praha på nattetid. Selvfølgelig.

Men Carla snur seg vekk, sier høyt og tydelig: «Not speaking English», før hun forsvinner ut i morgengryet. Jeg står dumpet igjen. Var det noe jeg sa?

The Goden Tree

The Golden Tree © Erlend Haugen

ET PAR DAGER senere forsvinner fotografen tilbake til Frankrike, og jeg tusler rundt i påvente av en konsert med Tom Waits. Jeg tilbringer relativt mye tid på en bokkafé som heter Globe, og ser konsertvideoer fra 80-tallet på en halvdårlig, dog døgnåpen, rockeklubb som heter Batalion (Slagordet «In Batalion, I'm no pussy, but a lion» sier det meste). Jeg besøker en og annen nattklubb (en av dem hvor det plutselig sitter en naken jente på bardisken uten noen opplagt agenda) og på et tidspunkt tar jeg med meg en sixpack ut på en padlebåt på Moldau for å se Karlsbroa fra en annen vinkel.

Vel hjemme i Oslo går jeg igjennom bilder fra tidligere reportasjer og stopper opp ved et fotografi av Carla Cox og undertegnede. La meg være den første til å introdusere ordet «prahagmatisk». Det er følelsen du sitter med etter å ha tilbragt en uke i Praha og brukt alle pengene på stort sett ingenting. Det er følelsen av å være den triste, patetiske, desperate turisten. Jeg er prahagmatisk. Carla Cox bar ingen likhet overhodet med stripperen på The Golden Tree.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!