Stjernekar

Morten Gamst Pedersen er irriterende hyggelig. Er dette fordi mannen ikke har møtt et eneste gram motgang i hele sitt liv, og at han derfor ikke skjønner at livet ikke er så flott hele tiden? At mennesker som regel ikke er unike, vakre snøfnugg? Personer som har gjort det stort, er ofte blitt fucket opp i hodet på grunn av statusen sin - det er både fotballhistorien og øvrig historie stinn av eksempler på (George Best, anyone?). Men ikke Morten. Å neida.

Og det er ikke fordi han ikke har hatt mulighet til det. Landslagskollega John Carew hadde utvilsomt et poeng da han som jyplingmillionær sa at det å ringe kontofonen som 20-åring og høre at det sto 10 millioner på konto, kunne gjøre noen og enhver «gæern i huet».

Men tross årlige massemillioninntekter, blendende spill for Blackburn (dog ikke riktig så bra for landslaget) og superstramme babes som kaster seg for Gamstens føtter, har altså ikke hodene (sic) hans nådd stratosfæren riktig ennå. De nevnte damene kommer vi for øvrig sterkt tilbake til, ... i novemberutgaven av MANN hvor du kan lese mer om Gamstens forhold til fotballsupportere, biler og morrabrød.

Denne saken ble første gang publisert 29/10 2008, og sist oppdatert 05/05 2017.