MANN-portrettet: Plateklare Kristopher Schau og The Dogs

Anti-Kris

Det må være tøft for en kronisk misantrop som Kristopher Schau å innrømme at livet smiler. Men det gjør det altså.

LAST MAN STANDING: MANN-helten Kristopher Schau er aktuell både på podcast og plate. Dette er det aller siste portrettet som blir publisert av magasinet MANN før vi legger ned sjappa. Les det spennende intervjuet og se de ekstremt fete bildene fra fotoshooten her! (Og takk for oss, for pokker!)
LAST MAN STANDING: MANN-helten Kristopher Schau er aktuell både på podcast og plate. Dette er det aller siste portrettet som blir publisert av magasinet MANN før vi legger ned sjappa. Les det spennende intervjuet og se de ekstremt fete bildene fra fotoshooten her! (Og takk for oss, for pokker!)
Sist oppdatert
DEBUTEN: Gartnerlosjens «Krem Fjes» kom i 1994 og ble umiddelbart en kultklassiker.
DEBUTEN: Gartnerlosjens «Krem Fjes» kom i 1994 og ble umiddelbart en kultklassiker.

- 2016 er tilbake til fremtiden for meg: Radio og rock, som var alt jeg drev med på nittitallet. De to tingene jeg trives best med. Det tok bare lang tid før jeg fant det ut, jeg er jo så jævla treig av meg.

Et karbonadesmørbrød ramler inn i gapet til herr Schau, etterfulgt av en kokosbolle, en dobbel espresso og så en kokosbolle til. Det er det samme som alltid serveres til intervjuer jeg foretar hjemme. Kan ikke gå feil med kærbis og kokosbolle.

Jeg var 19 år i 1994 og hadde nettopp startet som sportsjournalist i Moss Avis, der jeg jobbet med en erfaren ringrev som var musikk-anmelder på si’. Hver uke fikk han tilsendt kilovis med cd-er. De aller fleste, særlig av typen glattpolert, grusom vestkystrock, ble med hjem i platesamlingen hans som allerede talte over ti tusen skiver. Noen få ble liggende igjen og støve ned i vinduskarmen på jobben. Albumet som lå øverst var debutskiva til et norsk band som kalte seg Gartnerlosjen. I over et halvt år gikk jeg og stirret på det etter hvert så solblekede coveret, av fem karer med hvite overtrekksdresser, bordtennisballøyne og krem i fjeset, derav albumets navn Krem Fjes. Jeg kunne ikke tro at det fantes fem sånne gærninger i bedrøvelige Norge.

Jeg elsket plata allerede før jeg hadde hørt på den. Inni omslaget var det bilder av alle bandmedlemmene. En het Lars Lønning. En annen het Egil Hegerberg. Og han som pekte seg mest ut, en jævlig lang og jævlig tynn type med langt, bustete hår, var han som sto foran og sang. Han het Kristopher Schau.

«Fuck it, nå har den skiva ligget her lenge nok i vinduskarmen. Nå er den min!» forsvarte jeg overfor meg selv idet jeg snek cd-en ned i treningsbagen sent en søndag kveld etter deadline. Jeg tok bussen hjem med hodetelefonene på ørene. Og verden ble aldri den samme igjen. Det var det særeste, morsomste, mest forfriskende og bisarre jeg hadde hørt. Jeg ble umiddelbart en fan. Og jeg har siden holdt det ganske dårlig skjult at Kristopher Schau er et av de mest fremragende flinke menneskene jeg vet om.

Jeg intervjuet Kris i denne blekka første gang for litt over fem år siden. Vennlig og morsom, som alltid. Men kanskje ikke med hodet skrudd helt riktig på plass. Er det lov å si «litt ute»? Kris var litt ute. Så kan du legge hva faen du vil i det. Noen uker senere røska han tak i livet sitt. Han runda 40 år og ble mildere i kantene, selv om det å begynne å omtale ham som en menneskevenn er å trekke det for langt.

Nytt album i dag

Kristopher innehar den sjeldne egenskapen av å være ekstremt kreativ på mange ulike plattformer og samtidig ha en nærmest sykelig struktur på det han driver med. Alt hans gjøren og laden skrives opp i syvende-sans-boka han til enhver tid bærer på innerlomma. Der finner du hele livet hans.

Se bare på merittlista hans de siste fem årene: Han har selv skrevet, spilt inn og utgitt 75 låter fordelt på fire album med The Dogs («Swamp Gospel Promises» kommer idag, 4. januar) og tre med The Terrifieds, samt en syvtommer med Texas Jerusalem.  Alt er utgitt på hans eget selskap, Astma Records.

PODCAST-SUKSESS: «Krisemøte» er suksesspodcasten Kristopher har med Kyrre Holm Tønne Johannessen. Nå kan du snart SE podcasten også på TV 2 Humor.
PODCAST-SUKSESS: «Krisemøte» er suksesspodcasten Kristopher har med Kyrre Holm Tønne Johannessen. Nå kan du snart SE podcasten også på TV 2 Humor.

Han har skrevet fire sesonger av suksesserien «Dag», har utviklet 14 (!) manusideer til nye tv−serier, hvorav ni av dem ligger til vurdering hos tv−selskapene, han kommer med bok der han har intervjuet Ingvar Ambjørnsen, han skrev sine egne refleksjoner i en spalte i Morgenbladet under Anders Behring Breivik−rettssaken (som ble bok), han har vært radioprogramleder i «Middagshøyden», «Verdensherredømme» og «Kvegpels» (som snart nærmer seg 25−årsjubileum), han har spilt flere hundre konserter med The Dogs, og er med på podcastene «Alt du sier er feil, Espen» og «Krisemøte».

Begge ligger på topplistene på Wimp, og «Krisemøte» blir straks sendt på tv. I tillegg børster han, Egil Hegerberg og Aslag Guttormsgaard liv i hvitevarebandet Hurra Torpedo igjen.

Puh!

− Jeg burde kanskje ha blitt rik av dette, men sannheten er at jeg har tatt ut 25 000 kroner i lønn i år fra eget firma, sier Kris.

− Men jeg har bygget opp en buffer. Jeg har levd spartansk de siste fem årene for å slippe å måtte ta de aller verste horejobbene på tv. Jeg gikk på en liten smell og gjorde en episode av «Brille», men akkurat det programmet er ikke helt katastrofe, synes jeg. Men jeg savner virkelig ikke å ha trynet mitt på tv.

I tillegg til den ekstreme produktiviteten, har Schau giftet seg med sin Malin, fått seg kaniner, sluttet med «fest og moro» og begynt å trene fire ganger i uka.

Ja, og i den nevnte «Krisemøte»−podcasten han har med Kyrre Holm Johannessen høres jo Kristopher både lystig og utleverende ut.

Byr på seg sjøl

− Ja, det er noe nytt jeg har begynt med. En aldersgreie. Jeg er blitt oppdratt hjemme til å beskytte privatlivet, og jeg synes det er noe schtøgt med folk som lever av å brette ut livet sitt. Jeg ser jo ironien i det, at jeg nå øser ut. Men når jeg sitter der og babler med Kyrre, tenker jeg ikke på at andre folk hører det. Og jeg kan jo ikke late som at kona mi ikke finnes. Hun synes det er hyggelig å bli nevnt. Og det har det tatt meg lang tid å innse. Jeg har måttet lære meg at det ikke er så farlig. Men så har jeg alltid trodd at ingen har satt pris på å bli dratt inn i min verden. Jeg har tatt det for gitt at man ikke vil assosieres med meg. Men alt dette er Kyrre sin skyld, for øvrig. Det er han som presser meg over i den private sfæren. Som en liten hevn håper jeg Kyrre blir singel. Da skulle jeg gjort mye gøy med ham.

− Er ikke han godt etablert tobarnspappa og gift med Lisa Tønne?

− Jo, men det er lov å drømme. Blant annet har jeg lyst til å gi ham en blindtest. Av blowjobs. Hvem er flinkest? Kvinner eller menn? Det hadde vært en ny verden som hadde åpnet seg da, altså. Det der har jeg tenkt overraskende mye på − hvor mye jeg håper at Kyrre blir singel.

Hjemme hos Kristopher og Malin på Grünerløkka i Oslo løper fire kaniner rundt i leiligheten. Margit og Roar, de eldste, bor på kjøkkenet. De kan absolutt ikke komme i kontakt med Lill−Babs og Magne, som bor i stua. Da blir det basketak. Kris og Malin har derfor satt opp barrikader inn mot kjøkkenet og stua, med gangen imellom som en no-go-zone, som en slags demilitarisert sone mellom Vestbredden og Gaza.

− De kaninene er ikke min ide, ass. De driter over alt, gnager på alt. Vi kunne like gjerne hatt kakerlakker. De bråker noe jævlig når sola går opp. Da går de løs på leiligheten. Og bare Lill−Babs er kosete. Men det er ikke fullt så hyggelig når hun biter deg i akillesen for å få kjærlighet.

Kris = Papsen

Han liker kaninene mye bedre enn han vil gi uttrykk for. Men det ligger ikke i hans natur å øse ut av seg med hjertevarme overfor hele verden. Bak kåkens fire vegger er han likevel en kosete type som kona kaller for Bobbi, eller Papsen når han pleier kaninene sine.

−Jeg vet det er mange som har mast om deg på dette her, og det er muligens ufint av meg å messe om det, men – uavhengig av om du ønsker unger eller ei − du vet du hadde blitt en bra far? Du er omsorgsfull, gavmild, leken, systematisk og glad i å snakke om bæsj. Mange gode pappapoeng der. 

Kris svarer ikke. Men han puster ekstra tungt og antyder med et diskré blikk at han ikke har tenkt å begi seg inn på det området. Ungetemaet, det er han lei. Det kan vi skjønne.

− Det selvhatet ditt er ikke så fremtredende lenger?

− Ja, nei, jeg er vel blitt lettere lobotomert. Det er en ulempe med å bli eldre. Man blir filt ned på alle bauger og kanter, sier han på typisk selvnedlatende vis.

Plenty med issues

Han er et ekstremt ordensmenneske. Liker helst at ting går opp i tallet fem. Er på sitt mest harmoniske når han får sitte og klippe og lime med sin egen buttonmaskin på stuebordet. Da er verden harmløs. Det går derimot i ball for ham om han ikke har en vei ut. Derfor hater han å være på sjøen, for det gir ingen raske retrettmuligheter. Når vi sitter og prater, er tryggheten at han er nødt til å stikke klokka tolv, for da må kaninene få høy og vann. I tillegg er det mange ting han avskyr.

JÆVLA BRA BYLINE: Det var aldri en kjedelig dag på fotoopptak for MANN. Her er Kristopher Schau på Røed gård i Moss med MANN-journalist Martin Blekkerud.
JÆVLA BRA BYLINE: Det var aldri en kjedelig dag på fotoopptak for MANN. Her er Kristopher Schau på Røed gård i Moss med MANN-journalist Martin Blekkerud.

Herreføtter, for eksempel. Det er det ekleste han kan tenke seg. Han ser ned på menn i ankelsokker, har tilnærmet vannskrekk, synes det er kjempeflaut å stemme (men gjør det alltid), frykter å gå på besøk til folk, og takler dårlig at noen skreller en appelsin i hans nærvær.

− Har du mange issues, som det heter på godt norsk?

− Jeg skjønner at jeg ikke har det som alle andre, men mine metoder funker for meg. Så fuck you. De neste fem årene kommer til å være jævla like, dersom jeg får viljen min. Det er digg. Orden og kontroll er essensielt. Finner jeg et par sko jeg liker, kjøper jeg ti av dem. Samma med sokker. Jeg har åtte par svarte Converse i kjelleren. Nye, klare til bruk. Og tre versjoner av konsertbuksene. Sånne ting. Og jeg aksepterer også at folk er forskjellige fra meg. Jeg plager ikke meg selv med det. Det er et par ting jeg vet jeg er dårlig på. Jeg er veldig konfliktsky. Alle ting der andre mennesker kan bli såret, er jeg ræva på å takle, sier han.

− Men jeg har innsett at min løsning ikke alltid er den beste, og er blitt litt flinkere til ikke å brenne så mange broer. Jeg har vært ganske ivrig på det området, og det er mye gammalt gruff jeg holder liv i. Jeg glemmer ikke. Og det synes jeg er riktig av meg. Det er bare det at hukommelsen min er blitt så dårlig. Av og til frykter jeg at jeg har fått Alzheimers, og da tar panikken meg. Jeg har mange folk jeg misliker sterkt, men husker ikke alltid hvorfor. Så da må jeg ringe folk og spørre. Og det er blitt noen drapstrusler.

− Hvordan er det å være på tur med fem andre festglade bandmedlemmer i The Dogs når du ikke drikker lenger selv?

− Jeg stikker med en gang etter konserten er ferdig, da er det tilbake til hotellet for å få mine åtte timer med søvn. Fordelen er at det blir bedre konserter for min del, for jeg er pigg. Og jeg liker stillheten på hotellrommet, forteller Kristopher.

− Litt bry er det i bandbussen på vei hjem med fem påseila karer, der festen er gått så langt at ingen forstår hva den andre sier. Da kan man bli litt lei. Men det er prisen å betale. Jeg har vært en plage for andre så lenge at det er karma som biter meg i ræva. Nå kan noen andre plage meg.

Kuttet ut partylivet

− Hvordan har du vært en plage?

− Jeg har vært et mareritt å ha med å gjøre. Det kan nok andre bekrefte. Jeg tror de fleste er glad for at jeg ikke drikker lenger.

− Men er det på noen måte fristende å ta seg en fest igjen?

− Aldri på eller etter konserter. For det er veldig forløsende, så mye altoppslukende energi. Og jeg nyter jo kostelig dagen derpå. Men det er selvsagt litt kjipt når de har vært på et gøyalt nachspiel som jeg går glipp av. Samtidig hadde jeg jo ikke orket å være der. Det vet jeg. Jeg er nemlig nødt til å ha mine åtte timer med søvn. Det trumfer det meste. Og det er billig ikke å være med på festen.

− Det må være andre situasjoner som ikke lenger er fullt så gøyale?

− Ja, jeg orker ikke gå på konserter lenger. Det å se på konsert uten å drikke er jo dørgende kjedelig. Og det å takle fulle folk når du ikke er det sjøl, er slitsomt. Liveband stinker om du ikke har et slør av rus å gjemme det bak. Fire låter kan jeg se før jeg må gå. Tru’kke jeg har sett en konsert på mer enn fire låter de siste fem åra. Det går ikke i edru tilstand. Det er for masete i salen og for dårlig på scenen, mener Kris.

− Når det er sagt, savner jeg masse av det, særlig i sosiale settinger. Det ikke å «være med» i et middagsselskap etter desserten, når de andre begynner å komme i farta, den følelsen er grusom.

− Er det noen som tar hensyn til det?

− Nei, og det orker jeg ikke heller. Jeg vil ikke være et slags center of attention. Jeg vet ikke hvor lenge jeg skal betale for gamle synder, men jeg er nok ikke ferdig ennå. Så jeg får tåle det i ti år til.

Kompisene hans mener han burde vært mangemillionær for lengst, med tanke på alle de suksessrike prosjektene han har gjennomført. Men Schau er ikke spesielt opptatt av penger. Og som tidligere nevnt har det ikke akkurat rent over i pengebingen de siste årene. Hans eget plateselskap, Astma Records, har en klønete businessprofil, der 100 prosent av inntektene går tilbake til artistene.

Og radioprogrammet «Kvegpels» har han gjort gratis i 25 år, fordi han elsker det. Trynet hans er ettertraktet på tv og han kunne greit tjent en million i året på å hore seg ut til ulike realitykonsepter. Men du får ikke Kris til å danse, bevege seg mot 71 grader nord eller lage firestjerners middag på tv. Da sulter han heller i hjel.

− Jeg har innsett at jeg aldri vil kunne leve av musikken. Det toget er gått. Og det er greit. Jeg kommer aldri til å slutte med det likevel. Og det er en stor frihet å vite at de alltid trenger folk på 7−Eleven.

Trass allerede som tiåring

Kompromissløsheten ble født tidlig. Da Kristopher flyttet fra Bergen og startet på Abildsø skole i fjerdeklasse, hadde han aldri hatt ski på beina. Så startet tiåringen også underskriftskampanje mot «Ski-uka», som han mente var diskriminerende («tvinge unger til å gå på ski i én uke? Galskap!»). Han ga seg ikke med det. Gymlæreren hadde fått det for seg at eurytmi var supert for kidsa i fjerde. Vesle Kris nektet. Ny underskriftskampanje. Telefon hjem til mor og far. Læreren rikket seg ikke. Men da han fikk hovedrollen som Balder i «Balders død» på skoleavslutningen, tok Kris sin hevn.

− Jeg døde såpass eurytmisk og bråkete – og lenge! Det ville ingen ende ta. Balder døde til slutt, og det gjorde eurytmitimene også.

Mannevond

Han var lite tess om sommeren. Da satt han stort sett innendørs og leste tegneserier, for han var så fryktelig allergisk.

− Ramla jeg, ble jeg rød i øya. Så jeg måtte sørge for å være i oppreist posisjon utendørs fra mai til oktober. Men jeg ble aldri mobbet. For jeg var så jævlig sta og hadde masse leker. Det var gøy å komme på besøk til meg. Dessuten var jeg ganske mannevond. Det kom ikke noe godt ut av å plage meg.

− Når sendte du sist en drapstrussel på mail?

− Haha, det er ikke så lenge siden, ass!

− Fortell!

− Noen litt over oss i musikkhierarkiet oppførte seg ræva. Sånt liker jeg ikke. Man skal holde seg inne med dem som er under deg. Det synes jeg. Det var dog ingen direkte drapstrussel, men jeg informerte alle mine bandkompiser om at jeg kommer til å holde meg innendørs den neste måneden, for hvis jeg ser denne personen på gata, kommer jeg til å slå ham i hjel. Men det er jo forebyggende arbeid, så der var jeg flink. Jeg la e-postadressene til alle i firmaet inn som søppelpost, så alt går i spamfilteret. Og jeg blokkerte alle telefonnummerne deres fra telefonen min. De eksisterer dermed ikke for meg. De er vekk. Sånt synes jeg er veldig bra. Sånt driver jeg med to ganger i måneden.

− Man kødder ikke med deg?

− Folk som prøver å lure meg, det finner jeg meg ikke i. Jeg kan legge ut i mails form hva jeg kunne tenke meg å gjøre med dem med båndsag og strips. Men samtidig er jeg så mottagelig for unnskyldninger at jeg faller sammen som et korthus. Det er ganske komisk. Jeg skammer meg. Da blir jeg from som et lam.

NYTT ALBUM: The Dogs slipper sitt nye album, «Swamp Gospel Promises», i dag, 4. januar.
NYTT ALBUM: The Dogs slipper sitt nye album, «Swamp Gospel Promises», i dag, 4. januar.

Venter på unnskyldning

En gammel og mye omtalt NRK−konflikt er fortsatt en het potet. Sammen med Øystein Karlsen og Morten Ståle Nilsen ble han tatt av lufta da de laget det mørke radioprogrammet «Et Norge i krig». Daværende kringkastingssjef John G. Bernander sto selv for avgjørelsen, sammen med et par andre Kris nå ikke tåler trynet på.

− Det eneste jeg venter på fra et par gitte folk i NRK, er en unnskyldning. Jeg har til og med vært så elskverdig at jeg har skrevet brevet som jeg vil at de skal signere. Det er ett sekunds arbeid for dem. Men de gidder ikke. Og de har ikke gått ut med pensjon eller dødd ennå. Dessverre.

− Deler du ut juling?

− Jeg har ennå til gode å grisebanke noen. Det har aldri vært status å slåss. Men jeg er god på hevn. Jeg har fått pc-er til å kollapse, og sperret alle bankkort og telefonnummer til folk. Mesteparten ligger i folks frykt over hva jeg kan finne på. Min favoritt er sms-er med nedtelling. Jeg sender «5». Dagen etter «4». Så «3». Og da begynner folk å bli stressa, vet du. «Du, drit i detta her, da!». Og det skjer alltid noe på null. Et eller annet. En fysisk hendelse. Alltid. Du vil ikke tro hvor enkelt det er å komme seg inn i bilen til folk og legge igjen noe som lukter under setet. Eller skru inn ei reke i ei lyspære, legge en kotelett bak bokhylla eller putte litt blåmuggost i radiatoren.

− Er hevnlista di lang?

− Den lista VAR lang. Jeg tror det bare er en to−tre personer utenom NRK-gjengen som jeg ikke er kommet ajour med. Det er jeg fornøyd med. Det er godt å vite at man vinner til slutt.

Sjekk den siste musikkvideoen til The Dogs - «Mortal Tragedy» her:

The Dogs

Denne saken ble første gang publisert 04/01 2016, og sist oppdatert 02/05 2017.

Les også