«Hei, kompis, dette blir ikke din dag. For nå er jeg ustoppelig»

Emil Hegle Svendsen

Skiskytter-VM er endelig i gang, og i morgen går Emil Hegle Svendsen for gull på 10 km sprint.

Selv etter et langvarig sykdomsopphold har trønderen troen på å hente hjem medaljer for Norge. Men skiskytteresset med 11 VM-gull og tre OL-gull vet også hvordan det føles å lagkameratene og nasjonen. For ett år siden sto han på siste stående og skulle bare sikre OL-gullet for Norge på stafetten i Sotsji. Men Emil sviktet totalt på siste stående. Vi dypdykker i hodet på Emil Hegle Svendsen, som her forteller med egne ord om hvordan akkurat det føltes.

Sotsji, 22. februar 2014

– Faen! Faen! Faen!

Jeg våkner opp om morgenen og kjenner jeg har lyst til å bli ferdig med OL. Det har vært en følelsesmessig berg-og-dal-bane. Hodet og kroppen har jobbet på høygir i mange uker nå, jeg er i helspenn. OL startet elendig for min del. Vi smurte oss bort. Men jeg visste jeg var i form. Så kom oppturene. Gull på fellesstarten. Gull på mix-stafetten. I dag er siste øvelse, og stafett er ekstra moro og samtidig tøft. Vanskelig skytemessig, mer syre i beina, høyere puls. Og mer stress, for du går for de tre andre på laget. Ja, for hele Norge. Jeg har en indre dialog. Føler jeg har stålkontroll. Jeg er i flytsonen. De andre frykter meg. Jeg er best i feltet. Jeg ser på de andre som har sisteetappe og tenker «Hei, kompis, dette blir ikke din dag. For nå er jeg ustoppelig».

Tarjei og Johannes Bø skaffer oss tjue sekunders ledelse på de to første etappene.

Når jeg ser Ole Einar Bjørndalen på oppløpet, fire sekunder foran Tyskland, gnistrer det inni meg. I starten av etappen vurderer jeg å dra ifra tyske Schempp. Jeg vet jeg er sterkere enn ham i løypa. Men jeg stoler på sisterunden min. Der er det få som tar meg. På gode dager; ingen i verden. Skiene er supre. Jeg gjentar mantraet mitt for hvert skudd. «Press jevnt, Emil. Press jevnt.»

Jeg er i kjempeform på standplass, kanskje har jeg aldri skutt så bra som jeg har gjort den siste måneden.

Bang-bang-bang-bang-bang. Fem skudd midt i blinken på liggende. Schempp også. Vi går og lurer litt på hverandre. Østerrike med Landertinger og Russland med Sjipulin innhenter oss, og jeg frykter vanligvis aldri å komme i en spurtduell. Men de er alle gode avsluttere. Særlig Landertinger. Jeg irriterer meg litt på mellomrunden. Tankene kverner rundt i hodet. «Burde jeg dratt ifra tyskeren da jeg hadde sjansen?» Jeg var kanskje ikke tøff nok i starten. Har jeg vært for arrogant? Jeg begynner å få en litt defensiv holdning. En holdning jeg tar med meg inn på standplass. Kanskje jeg er på hæla. Stresset tar litt overhånd. Jeg kjenner jeg mister fokus. Tenker for mye på spurten. På hvordan jeg skal slå de andre.

LES OM VÅR ANDRE OL-HELT KJETIL JANSRUD OG FRYKTEN HANS.

VERDEN RASTE SAMMEN: - Det var forferdelig å gjøre sin dårligste skyteserie da det gjaldt som mest, sier Emil Hegle Svendsen til MANN (foto: Glenn Meling).

«Med hodet i hendene sitter jeg der en hel time for meg selv og gråter.»

Emil Hegle Svendsen

SUPER-SVENDSENS NEDTUR: - Da jeg brøt målstreken var det som å få et knyttneveslag i trynet, sier Emil Hegle Svendsen (foto: Glenn Meling).

- Verden raser sammen

Vi er fire som går i samlet flokk inn mot siste skyting, og de siste hundre meterne fokuserer jeg på å puste rolig, få ned pulsen til rundt 160 slag. Det er vindstille. Bra. Da jeg drar børsa av skuldrene, ser jeg at jeg ikke har åpnet den ene sikteklaffen ordentlig – den som beskytter siktet mot snø. Jeg mister litt tid. Kommer litt bakpå. Og de andre kommer veldig fort i gang.

Før jeg har begynt å skyte, har tyskeren skutt ned tre strake, mens Østerrike og Russland har to blinker nede. Jeg har ingen.

Jeg bommer på første. Så henter jeg meg inn. Får to treff på rappen. Schempp er ferdig. Jeg treffer én til. Der er Sjipulin også ferdig, jeg ser ham forsvinne ut av synsvinkelen. Jeg bommer på siste. Faen! Men jeg har tre ekstra-skudd, og Østerrike må også ta et ekstraskudd. Jeg prøver å holde roen. Dette har jeg gjort før. Mange tusen ganger. Ta det med ro. Treffer! Yes! Der er Østerrike ferdig. Bare den siste blinken nå. Jeg har fortsatt god sjanse på gullet. Jeg er bare sekunder bak. Bom. Faen! Ok, aller siste skuddet. Nå gjelder det. Bom igjen. Faen, faen, faen!

Plutselig raser verden sammen i hodet mitt. 150 meter med strafferunde.

Dette er den dårligste skyteserien jeg har gjort på flere måneder. Og den måtte komme nå? Jeg innser allerede at gullet er tapt. Jeg blir fylt av fortvilelse. «Hei, det er jeg som er favoritten. Det er vi som skal vinne!»

Jeg bestemmer meg for å gå til jeg svartner. Underveis i løypa står det nordmenn og heier meg frem. «Du kan fortsatt klare bronsen. Landertinger er sliten!» Jeg gir alt jeg har. Det er ikke fort nok. Selv om jeg tar innpå ti sekunder, er jeg fortsatt ti sekunder bak. I stedet begynner jeg å grue meg til å treffe de andre. Johannes og Tarjei har ingen medaljer fra OL. De gikk to kjempeetapper. Sendte Norge ut med en solid ledelse. Og her kommer jeg og føkker opp alt.

Da jeg bryter målstreken, er det som et digert knyttneveslag i trynet.

Jeg har aldri vært så skuffet over meg selv. Og mest av alt føles det så jævla unødvendig. Russland vinner foran Tyskland og Østerrike. Tolv glade mann blir tatt bilder av og her kommer jeg, som en annen taper. «Dette her kommer til å ta lang tid å komme over», tenker jeg. Så kommer Tarjei, Johannes og Ole Einar bort til meg. Jeg klarer ikke se på dem. Jeg har mest lyst til å rømme, men det er ikke noe sted å flykte, bortsett fra skifteteltet. Med hodet i hendene sitter jeg der en hel time for meg selv og gråter.

Gutta må hjelpe meg med å få av meg den klissvåte skidressen og få på meg tørre klær. Akkurat nå gir jeg faen i om jeg blir sjuk. Jeg må manne meg opp for å gå ut. Jeg stotrer frem noen ord til pressen, men føler de blir kvalt i gråten. Jeg klarer ikke gjøre noe annet enn å ligge på senga. Der ligger jeg i mange timer. Med bobledressen på. Jeg griner. Det kommer folk inn og muntrer meg opp, men det hjelper ikke så mye. Jeg må få lov til å være lei meg. Dette har vært fokuset i fire år. Jeg er ikke i seng før i tretiden på natta, etter at Tarjei har hjulpet meg inn i dusjen.

Laget er veldig støttende. Tarjei sier: «Du har jo gull, Emil, det her går bra». Jeg klarer ikke si noe. Tenker bare at jeg har sviktet kompisen min. «Men Tarjei, du har jo ikke noe gull». Og så står han der og trøster meg. For en mann!

Tra

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!