ALTERNATIVE YRKER

MANN prøver seg på stuntmannskole

Kunne vi klare å bli stuntMANN på en dag? Uten sikkerhets-nett satte vi oss i bilen retning International Stunt Academy. Få timer senere var vi i fyr og flamme…

MANNs utskremte kjenner maskuliniteten syde mens John Smith Kabashi suser ned mot - madrassen.
MANNs utskremte kjenner maskuliniteten syde mens John Smith Kabashi suser ned mot - madrassen.
Sist oppdatert
Jeg fikk litt hard medfart en gang jeg hoppet ut fra en bil i 70 km/t.
John Smith Kabashi, stuntmann

Presser han ikke litt ekstra på gasspedalen denne morgenen, fotografen?

Vi er på vei til ISA – International Stunt Academy. Nei, ikke i Hollywood, men i nedlagte fabrikklokaler i Moss, midt i hjertet av den berømte og beryktede Mosselukta, som forsvant med nedleggelsen. Det koker lett i topplokket, mens regnet peprer frontruta med tunge regndråper. Eller er det skuddsalver?

Utad er jeg rolig som skjæra på tunet. Jeg hadde trolig ikke vært like rolig dersom jeg hadde visst at jeg noen timer senere skulle stirre rett inn i det innbitte blikket til en muskuløs skurk på toppen av et fabrikktak – seks meter over bakken – mens vi begge står i brann. Få sekunder senere skal en av oss miste balansen etter å ha blitt truffet av en rett høyre og falle ned mot marka …

Muskelbunt

Vi tas imot av skolens grunnlegger og stuntmann gjennom åtte år, John Smith Kabashi. Han er nesten like bred som skrivebordet han setter seg ned ved. Rett bak der igjen en Oscar-statuett. Ekte fake.

– Det finnes Oscar for nesten alt, men ikke for beste stunt. Skjønner du? Det jobbes for å få det til, men filmbransjen er redd for at vi skal stjele all oppmerksomheten. Hva hadde Supermann og alle de andre heltene vært uten oss? Du skal ikke se bort fra at ISA kommer med en egen Stunt Awards etter hvert.

– Ingenting i veien med selvtillit og ambisjoner, med andre ord?

– Nei da, men de var større før. Jeg har jekket meg litt ned, sier John og ler dagens første, rå latter. Mye mer skal komme.

– Hva slags stunt ønsker du forresten å gjennomføre? Spør han.

– Tja, har du noe forslag? Tyter det rolig fra nebbet til skjæra.

– Hva med å rappellere opp-ned fra fabrikktaket der ute – 40 meter over bakken? Sier han og peker ut. Dit hvor høststormen river og herjer.

– Eh, vi kunne ikke for eksempel tatt noe med flammer i stedet?

Jeg skifter lett stilling. Som i en omvendt Supermannprosess går jeg fra Tøffe-Tommy til Tøffel-Tommy på 1-2-3. Passer på ikke å legge bena i kryss.

– Jo, det kan vi. Vi fikser en scene borte på et av fabrikktakene der borte. Risikoen ved flammestunt er dog at den som tennes på kan gå i sjokktilstand og begynne å veive med kroppen når han merker varmen fra flammene. Da er det lett at ilden går mot ansikt og hode.

Okay, sier jeg og folder hendene stille. Nesten umerkelig. Ber om at jeg slipper å starte en bi-karriere som brannskadet foredragsholder og motivator fra neste uke.

Men har man sagt A, B, C, D og E får man si FIRE! Det er heldigvis ennå litt tid igjen…

Nå gjelder det å hente ut den infoen jeg kan om min motstander på taket.

Saken fortsetter under bildet.

En helt vanlig dag på jobben etter endt utdannelse. John Smith Kabashi driver ISA – International Stunt Academy. Foto: Egil Nordlien
En helt vanlig dag på jobben etter endt utdannelse. John Smith Kabashi driver ISA – International Stunt Academy. Foto: Egil Nordlien

John kom til Norge fra Kosovo da han var ni år gammel. Trådte ungdomsskoene i Ålesund. Høyt og lavt, i både trær og bygninger. Over middels energisk…

14 år gammel begynner han med kampsport. Snart er han også aktiv innen klatring og parkour, men Ålesund blir likevel for kjedelig. Han søker seg til folkehøyskole med idrettslinje. Deretter flytter han til Stavanger hvor han blant annet er kampsport-instruktør. Det er fortsatt ikke nok. Adrenalinjunkien trenger mer spenning!

Måtte ta et valg.

– Jeg ga meg selv to valg. Enten måtte jeg satse på en proffkarriere innen UFC (Ultimate Fighting Championship), eller gå for en stuntmannkarriere. Jeg meldte meg på ulike stuntkurs i Sverige og Tyskland, og da jeg var rundt 19, tok jeg valget.

Som en sulten hund, reiser John over til USA, for å få en smak av det virkelige stuntmannlivet. Her tar han kontakt med ulike folk i bransjen og knytter mange, gode kontakter i Los Angeles. Blant annet blir han kompis med Sven-Ole Thorsen, hyppig brukt i Arnold Schwarzenegger sine filmer.

I Los Angeles fikk John også sin første, egne følelse av «fame» da han plutselig satt i gjestestolen til selveste Jay Leno under «The Tonight Show».

– Jeg var nok ganske giret der jeg satt i salen, noe han tydeligvis la merke til. Plutselig sa Leno: «Where are you from?». Norway. «Come up here!». Sekunder senere satt jeg i stolen og ble intervjuet om planene mine. «It took Brad Pitt eight years to sit here. I’m gonna give you special treatment», sa han. John drar frem stjernegliset.

Saken fortsetter under bildet.

Den ivrige 19-åringen fikk en del småjobber, men samtidig begynte turistvisumet å nærme seg slutten. Enten måtte han søke permanent oppholdstillatelse, eller reise hjem. Han valgte det siste. Først og fremst på grunn av en liten datter.

Det seks måneder lange studiet koster 50 000 kroner. Du kan lese mer på www.istuntacademy.com. Foto: Egil Nordlien
Det seks måneder lange studiet koster 50 000 kroner. Du kan lese mer på www.istuntacademy.com. Foto: Egil Nordlien

Tilbake i Norge oppsøker John det som er av produsenter og filmselskap i Norge og Sverige. Ideen om en stuntmannskole har festet seg i hjernebarken, og han er fast bestemt på å følge drømmen. Andre har jo lykkes i å skape sin egen business, tenker han. Til tider er det tøft. Veldig tøft, men John hopper over alle hindre han møter. Gir en lang faen i janteloven som titt og ofte truer med å spenne bena under ham. Når han ikke bruker tiden sin på skoleideen, jobber han i barnevernet. Blant annet jobber han med et prosjekt rettet mot ungdom med adferdsproblemer. Han legger av alle pengene han klarer for å ha mulighet til å kunne finansiere drømmen.

Går hardt for seg.

Etter hvert dukket et egnet sted opp i et nedlagt fabrikklandskap ved Moss Verk, og i september i fjor høst begynte de tre første studentene ved ISA.

– Jeg har gjort enkelte endringer før dette andre året tok til. Blant annet er studietiden redusert fra ett til et halvt år for de ni studentene på dette kullet.

En av disse ni er Jørgen Småbrekke fra Tromsø. To dager før vi kom brakk 19-åringen et ben i leggen:

– Det var under parkour-trening. Jeg skulle hoppe fra en kasse opp på en ny kasse via en trampett. Jeg så meg ikke ordentlig for og landet feil på trampetten. Hørte bare et knekk. Så gjorde det jævlig vondt. Jørgen smiler.

– Han gjorde en feil. Heldigvis så han det raskt selv, sier læremesteren.

– Han kommer ikke til å gjøre den samme feilen igjen. Jørgen er en veldig god elev.

John har selv opplevd uhell i en bransje med åpenbare risikotillegg.

– En gang hoppet jeg fra seks meter rett ned på asfalten. Eller, hoppet og hoppet. Det var ikke meningen. Jeg skled. Hahaha. Hælene fikk seg en god brist, men jeg kastet krykkene etter en uke. Jeg hatet å humpe rundt på dem!

– Jeg fikk også litt hard medfart en gang jeg hoppet ut fra en bil i 70 km/t. Men det har, bank i bordet, alltid gått greit med meg. Jeg er som katten, lander alltid på bena. Eller forresten, skriv heller tiger! Haha. Men vi er klar over risikoen ved dette. Derfor har vi stort fokus på sikkerhet. Det inngår som en viktig og selvsagt del av studiet.

Saken fortsetter under bildet.

Jørgen bekrefter utsagnet sammen med medstudent Dan Jørgen Eide, som endelig har klart å ta en pause fra trening, triks og lek på mattene rett bortenfor.

– Jeg er overrasket over hvor stor plass den mentale treningen har. De fysiske utfordringene var vi jo forberedt på, men minst like viktig er teorien og de mentale hindrene vi klatrer over. Jeg føler vi utvikler oss som mennesker hver dag her, sier Dan Jørgen.

Gründer John Smith Kabashi (midten, i svart) elsker yrket sitt, og ivrer etter å utdanne flere velkvalifiserte stuntmenn. – Planen er å gjøre ISA til et anerkjent selskap og bygge et sted der vi har alt. Jeg ser for meg 
et opplevelsessenter tilknyttet skolen. Etter hvert vil det også være aktuelt å rette seg mot studenter fra 
utlandet. Vi skal ha god nok kapasitet til å ta imot 100 studenter, sier John. Foto: Egil Nordlien
Gründer John Smith Kabashi (midten, i svart) elsker yrket sitt, og ivrer etter å utdanne flere velkvalifiserte stuntmenn. – Planen er å gjøre ISA til et anerkjent selskap og bygge et sted der vi har alt. Jeg ser for meg et opplevelsessenter tilknyttet skolen. Etter hvert vil det også være aktuelt å rette seg mot studenter fra utlandet. Vi skal ha god nok kapasitet til å ta imot 100 studenter, sier John. Foto: Egil Nordlien

– Vi stoler hundre prosent på John! Når han sier at vi kan få til noe, tror vi på det. Det er et sinnssykt gøy og spennende studium. Sier guttene i kor.

Ikke sykepleier. Ikke bussjåfør. Kanskje stuntmann? Utdannelsen kan du få i Moss.
Ikke sykepleier. Ikke bussjåfør. Kanskje stuntmann? Utdannelsen kan du få i Moss.
En gang hoppet jeg fra seks meter rett ned på asfalten. Eller, hoppet og hoppet. Det var ikke meningen. Jeg skled. Hahaha.
John Smith Kabashi, stuntmann

Uansett hvilken bransje de havner i, mener de at dette halvåret gir dem verdifull kunnskap og mestringsfølelse. Når det er sagt, er det ingen av dem som har planer om å bli noe annet enn stuntmenn:

– Hollywood er selve drømmen!

Guttene flerrer opp de største glisa.

– Tenk å kunne leve av dette. Da hadde vi gått på jobb og vært lykkelige hver eneste dag.

Begge har derfor planer om å bli en del av Team ISA etter fullført studium. Med Team ISA vil John tilby kvalifiserte stuntmenn til jobber i film og tv-produksjon, samt eventbransjen.

– Hvordan ser arbeidsmarkedet ut for studentene dine?

– Etterspørselen er god og økende! Jeg gleder meg til neste år, når jeg faktisk har nok dyktige folk i stallen til å kunne møte etterspørselen.

Ingen lesehest.

Guttene har sittet lenge nok på stolen nå. Selv Jørgen med krykkene er all over the place… På gipsen står det skrevet stuntmann med store bokstaver. Den skal egentlig sitte på i 4-6 uker. Hans egen prognose er maks tre.

Mens sjefen selv begynner å finne frem utstyr til flammestuntet som snart skal finne sted, fortsetter guttene sin smidige og akrobatiske lek på matta.

– Vi tilhørte nok ikke dem som satt lengst fremme i timen på skolen, sier Boye; en av stuntklassens mest munnrappe.

Etterspørselen er god og økende! Jeg gleder meg til neste år, når jeg faktisk har nok dyktige folk i stallen til å kunne møte etterspørselen.
John Smith Kabashi, stuntmann

– Selv ble jeg kalt «ukas gjest» av læreren min de gangene jeg dukket opp…

 

Dagens gjest, altså undertegnede, kjenner spenningen begynner å bygge seg opp idet vi beveger oss bort mot fabrikktaket. Fortsatt tøff utenpå. Under jakka hopper harehjertet over ett slag. Å klatre opp den seks meter høye og regnglatte murveggen ved hjelp av en smal, ustødig stige, føles som et stunt i seg selv. Jeg kjenner meg ikke spesielt tøff på toppen heller, der jeg står og skuer ned. På fotografen vår, på Jørgen, på krykkene. Så går alt veldig fort.

En geléaktig masse som skal få det til å brenne på genser og kappe påføres. «Nei, nå har du smurt på altfor mye», sier John til eleven som har fått meg som sitt ansvarsområde. «Dette er studentenes første leksjon i flammer, skjønner du. Det er vel beroligende?» Regnværet har ikke en sjanse til å slukke smilet som flerrer opp i ansiktet hans.

 

I fyr og flamme.

Jeg hører ordene, men det er som om de kommer fra et sted langt borte. Rekker å tenke at her står jeg på kanten av et fabrikktak og skal snart være midt i en flammende slåsskamp på tørre nevene mot en som sannsynligvis er dobbelt så sterk som meg, mens kollegene mine kontorrotter seg rundt i varme kontorlandskap, med den eneste spenningen knyttet til hvem som skal stikke av gårde med rødvinsflaska i fredagslotteriet… 

Så vender jeg tilbake til øyeblikket. Kjenner regndråpene piske mot ansiktet mitt. Uten at jeg egentlig enser det. Fullt fokus. Jeg ser John bli påtent. Først den ene siden av kappa. Så stopper det opp noen sekunder. «Helvetes lighter»!

«Kom igjen! Jeg begynner å merke flammene her!» Johns stemme skjærer vinden.

Du skal holde hodet kaldt selv om omgivelsene er varme om du skal klare deg som stuntmann. Foto: Filmweb.
Du skal holde hodet kaldt selv om omgivelsene er varme om du skal klare deg som stuntmann. Foto: Filmweb.

Endelig blusser flammene opp på den andre siden også. Så er det min tur. Med brennende venstrearm, langer jeg ut den høyre. Rett frem. Et slag som liksom skal slå ut skurken. Og han faller. Over kanten. Seks meter rett ned mot avgrunnen.

Heldigvis ikke rett på asfalten denne gangen. Blå tjukkaser tar imot for fallet, før to av studentene iler til med innøvd slukningsdrill. Og jeg? Still on fire, titter jeg over kanten for å se hvordan det har gått.

«Du må komme hit! Vi må slukke deg», hører jeg bak meg, før en hånd drar meg tilbake og et vått pledd kjapt legges rundt det brennende området. Da først blir jeg klar over varmen.

I løpet av få sekunder er det over. En av brannslukkerne mine tar sats og hopper de seks meterne ned. «Det er mye enklere enn å ta stigen», jubler han, før han forsvinner over kanten. Selv anser jeg den lett skjelvende stigen som et tryggere alternativ. Tross alt.

 

Med fast grunn under bena er det tid for å takke for en annerledes og adrenalinfylt arbeidsdag. Ti faste håndtrykk venter, før vi runder hjørnet og setter oss i bilen. Mens vi legger det nedlagte fabrikkområdet bak oss, virvler guttenes ord fortsatt rundt i vinden utenfor:

– Dette er en lekeplass for voksne. Vi lever selve guttedrømmen!

Denne saken ble første gang publisert 02/02 2015, og sist oppdatert 03/05 2017.

Les også