Uskyldig fengslet i 25 år

Husker du filmen «Jaget», der Dr. Richard Kimble, i Harrison Fords skikkelse, blir ettersøkt for det groteske drapet på sin egen kone og legger på rømmen for å bevise sin uskyld? Michael Morton rakk aldri å flykte, men jobbet hardnakket bak murene for å bli satt fri. 25 år etter arresten lyktes han endelig, da en DNA-test gjorde utslag på en annen mann.

 

12. april 1987 skriver Michael Morton et brev. «Ærede dommer»,  åpner han. «Jeg regner med du husker meg. I februar ble jeg dømt i din rettssal for drap. Jeg er blitt fortalt at du er den som avgjør om jeg får se min sønn, Eric, igjen. Jeg har ikke sett ham siden den dagen jeg ble arrestert. Jeg savner ham forferdelig og vet at han har spurt etter meg. Jeg er nok en gang nødt til å understreke følgende: Jeg drepte ikke min kone. Du kan ikke fatte hvordan det er å miste min kone på denne måten, for deretter å bli anklaget og uskyldig dømt for denne grusomme ugjerningen. Og nå ser det ut til at jeg også mister sønnen min. Før eller senere vil sannheten komme for en dag, morderen vil bli tatt og dette marerittet vil være over. Jeg ber til Gud om at politiet har et åpent sinn og innser at det ikke er noen synd å innrømme feil. Ingen er perfekte i jobben sin. Jeg vet ikke hva mer jeg skal si, bortsett fra at jeg sverger på at jeg ikke drepte min kone. Vær så snill, ikke ta sønnen min fra meg også.»

 

Michael Morton gjorde seg flid med brevet og tenkte seg godt om før hvert ord han skrev, der han satt på toppen av køyesenga i Wynne-fengselet i Huntsville, Texas. Om han strakk ut armene, kunne han berøre begge celleveggene samtidig. I en liten metallboks boltet fast i veggen oppbevarte han det eneste fra sitt forrige liv; et fotografi av Eric da han var tre år gammel, tatt rett før drapet, og et bilde av kona Christine, med et smil om munnen. Bildene fra åstedet satt fortsatt fastbrent på netthinnen, men om han fokuserte på fotografiet av henne forsvant de barbariske bildene. Christine med vått hår, smilende. Det var slik han ville huske henne.

Siste gang Morton så henne var morgenen 13. august 1986, dagen etter hans 32-årsdag. Han tittet på henne før han snek seg ut døra for ikke å vekke henne da han reiste til jobb, før soloppgang ved halv seks-tiden. Da han kom hjem igjen på ettermiddagen, var huset sperret av gul polititape. Michael ble arrestert for drapet. Han hadde rent rulleblad, ingen voldsepisoder bak seg, og ikke noe åpenbart motiv. Det var ingen øyenvitner, ei heller noe drapsvåpen Men Williamson County Sheriff’s Office hadde ingen andre ledetråder og hadde pekt ut Morton som den skyldige fra begynnelsen av. Selv om det ikke var noen fysiske bevis, ble han anklaget for forsettlig drap på sin kone. Aktorene hevdet at Michael hadde blitt så rasende fordi Christine hadde nektet ham sex på sin egen bursdag at han hadde slått henne i hjel og deretter brukt hennes livløse hånd til å onanere med. Da dommen ble lest opp, knakk beina til Michael Morton sammen under ham. Aktor Ken Anderson sa til journalistene utenfor rettssalen: «Et liv i fengsel er bedre enn hva han fortjener».

I dag sier Morton til Daily Mail:

– Uskyldige mennesker tenker at hvis de bare forteller sannheten, har man ingenting å frykte fra politiet. Hvis du holder deg til sannheten, vil systemet virke, alt kommer for en dag, alt vil bli bra.

Men aktor Ken Anderson, i samråd med sin bestevenn, sheriff Jim Boutwell, ville det annerledes. Etter at Morton hadde mistet sin kone, blitt frarøvet sin sønn og kastet i fengsel, startet Anderson en brennende påtalevirksomhet, der han fremstilte Morton som en sinnssyk, sexgal morder som tok livet av sin egen kone. Anderson slo knyttnevene i bordet og gråt av sinne mens han beskrev psykopaten som satt anklaget i retten. Og det til tross for at det ikke fantes bevis, siden dette var i årene før DNA-testing. Og sex-sadist-teorien fra aktoratet var bare nettopp det, en teori. Fri fantasi. Men det funket.

– Jeg kunne ikke fatte hvordan et rasjonelt tenkende menneske kunne si at ingen bevis er bevis godt nok, sier Morton til CNN. En noe angrende juryformann Mark Landrum forklarer:

– Vi følte sterkt at dette var rettferd for Christine og at vi tok en riktig avgjørelse.

I etterkant er det lett å se at juryavgjørelsen er tatt mer på grunnlag av følelser enn bevis. Morton fikk livstid i fengsel. Det tok 25 år før han skulle slippe fri.

Morton traff sønnen sin, Eric, et par ganger i året da han kom på besøk i fengselet. I en lang og bitter rettsstrid mellom familiene, hadde Christines yngre søster Marylee overtatt foreldreansvaret for Eric med sin mann.

– Jeg elsket det hver gang han kom på besøk i fengselet. Han snakket om dinosaurer og tegneserier, sier Michael til Texas Monthly.

Marylee var alltid til stede, hun satt og bladde i magasiner mens hun prøvde alt hun kunne å late som om alt var helt naturlig. I månedene mellom hvert besøk skrev Michael lange brev til Eric, men Marylee syntes ikke noe om det, og det ble aldri noe annet enn en enveiskommunikasjon. Ettersom årene gikk og Eric ble eldre, gikk det lengre tid mellom hvert besøk. Da han kom opp i tenårene, ble han mer og mer distansert, som om Michael ikke levde. Og det var kanskje ikke så unaturlig. Faren eksisterte knapt i sønnens liv, og brevene han skrev ble bare et vindu inn i et liv som ikke fantes. Eric hadde ingen minner av faren utenfor fengselet. Etter hvert sluttet han å besøke faren, siden han syntes det var flaut å dra til et fengsel for å besøke sin egen pappa. «Ta vare på sønnen min», sa Michael til Marylee da. Eric forandret også etternavnet sitt til Olson, etter sine nye adoptivforeldre.

Den lille familien på tre hadde vært ute og feiret Michaels 32-årsdag på en trendy restaurant i Austin, Texas. Vesle Eric hadde fått spise så mye is han ville, og på vei hjem sovnet guttungen i bilen. Michael bar ham til sengs og bredte dyna over ham. Da ekteparet endelig var alene, satte Michael på en voksenfilm i håp om å tenne en romantisk gnist mellom de to. Men ikke lenge etter sovnet Christine på gulvet. Michael gikk en smule fornærmet til sengs alene, og da Christine kom og la seg utpå natten, hvisket hun «I morgen, kjære, jeg lover».

Blant venner var ekteparet kjent for å være flinke til å snakke om alt, og bringe alle konflikter til torgs, slik at ingenting skulle være usagt mellom de to. Slik fungerte deres ekteskap, og det hadde de begge gitt uttrykk for at de satte pris på. Etter at Michael hadde spist frokost dagen etter, skrev han derfor en liten lapp til kona:

«Chris, jeg vet at du ikke mente noe med det, men du fikk meg til å føle meg uønsket i går kveld. Etter et deilig måltid kom vi hjem, og du spiste opp resten av småkakene. Du satt der i bare nattkjolen mens jeg masserte hendene og føttene dine, så prompet du og sovnet. Jeg er ikke sint eller forventer noe svært opplegg, jeg ville bare fortelle deg hvordan jeg føler meg uten at vi skal ha en opphetet krangel om sex. Bare tenk deg hvordan du hadde følt det om du var i mine sko, om det var din bursdag.»

Til slutt skrev han «I.L.Y.» – «jeg elsker deg» – og signerte med «M».

Brevet skulle vise seg å være bevismateriale nok for aktor Ken Anderson.

Vesle Eric ble oppdaget av naboen, vandrende ute på gresset i bare bleia på ettermiddagen. Naboen hadde gått inn i huset og fant Christines kropp liggende på vannsenga, med en dyne over ansiktet. En koffert og en skittentøyskurv var plassert oppå henne. Vegger og tak var nedsølt av blod. Hodet hennes var gjentatte ganger blitt slått med en stump gjenstand. Det var ingen tegn til innbrudd. Riktignok var Christines veske borte, men verdisaker som smykker og kamera lå fortsatt på nattbordet. Politiet ringte Michael, som hastet hjem fra jobben. Ifølge sheriff Jim Boutwell viste Michael Morton ingen særlige følelser da han ble konfrontert med sin kones dødsfall. Dette styrket sheriffens mistanke om at ektemannen sto bak. 

– Du vet ikke hvordan du reagerer på en slik situasjon før du står oppe i den. Det føltes som om jeg falt, falt, falt, men inni meg selv. Jeg klarte ikke vise andre følelser, forklarer Morton.

 

I 2008 begynte et knippe advokater fra det New York-baserte Innocence Project å jobbe gratis for å få gjenopptatt saken til Morton, som da hadde sittet over tyve år i fengsel. Ikke bare var Morton uskyldig, men aktor Ken Anderson ble anklaget for å ha holdt tilbake bevis. Som for eksempel at Christines kredittkort var blitt brukt i San Antonio etter drapet, og at den da tre år gamle Eric, som var til stede da moren ble drept, hadde sagt til slektninger at pappa ikke var hjemme, men at et monster slo mamma.

Erics samtale med bestemoren – Christines mamma – en uke etter drapet på moren, ble unndratt retten. Den gikk slik:

– Mamma gråter. Hun er … stopp! Gå vekk!

– Hvorfor gråter mamma?

– Fordi monsteret er der! Han slo mamma. Han ødela sengen.

– Gråter mamma fortsatt?

– Nei, mamma stoppet.

– Var pappa der?

– Nei. Mamma og Eric var der.

Naboer hadde fortalt at en mann hadde parkert en grønn bil bak Mortons hus og vandret inn i skogen. Et blodstenkt hodetørkle ble funnet like ved. Intet av dette bevismaterialet var en del av rettssaken. Etter år med kamp mot politimyndighetene fikk Mortons advokater lov til å teste hodetørkleet for DNA. Det inneholdt Christine Mortons blod og hår, og DNA-et til en annen mann – en tidligere dømt kriminell mann ved navn Mark Norwood. Han drepte Christine Morton. Og siden ingen røpet ham som drapsmann, gikk han fri. To år senere drepte han igjen i det samme området nær Austin, denne gang en dame ved navn Debra Baker. Det skjedde under lignende omstendigheter som drapet på Christine; damene ble slått til døde i sengene sine. Norwood er nå dømt for begge drapene og sitter inne på livstid.

 

Det hadde gått 14 år siden far og sønn møttes sist gang. Eric hadde sluttet å besøke faren i fengselet, sikker som han var på at han hadde drept moren hans. Nå føltes det som en film der han satt, noe ukomfortabel, med sin høygravide kone ved siden av seg og så sin egen far som en uskyldig mann for første gang.

– Bare måneder i forveien hatet jeg ham, som det var forventet av meg, sier Eric til Texas Tribune.

Selv da de tydelige bevisene som talte for Mortons uskyld kom for en dag, ønsket ikke amerikanske justismyndigheter å gi etter. De prøvde først å få til en avtale der Morton gikk fri, mot at han sa seg skyldig i drapet.

– Alt jeg hadde igjen her i livet var min uskyld. De skulle ikke få ta den fra meg, sier Michael i dag.

Morton ble endelig frikjent i desember 2011. Han var da 57 år gammel og hadde sittet i fengsel siden han var 32.

Rettssaken mot Michael Morton gjorde at aktor Ken Anderson skapte seg et stort navn i advokatbransjen i Texas. Han ble kåret til «Årets aktor», og skrev bøker om kjente texanere som George W. Bush. I 2001 ble han forfremmet til dommer. Da det i 2011 kom for en dag at han hadde holdt tilbake flere bevis i Morton-saken, måtte han trekke seg som dommer og mistet advokatbevillingen. Han ble dømt til ti – 10 – dagers fengsel for å ha holdt tilbake bevis som førte til at en uskyldig mann fikk livstidsstraff og tilbragte et kvart århundre i fengsel. Anderson fikk i tillegg 3000 kroner i bot og 500 timers samfunnstjeneste. Da han hadde sonet fem av ti dager i fengsel, ble han satt fri grunnet god oppførsel.

– Jeg er lei meg for at systemet har feilet, men jeg vet i hjertet mitt at jeg ikke har gjort noe galt, sier Anderson.

Michael Morton fikk 12 millioner kroner i erstatning for å ha sittet uskyldig dømt. Men han er opptatt av å komme seg videre i livet, og prøver derfor å tilgi. Han har skrevet bok og deltatt i en rekke tv-dokumentarer. Og, viktigst: han er blitt 60 år og bestefar.

– Jeg har fått igjen Eric, fått en ny familie i hans kone og deres datter. Og jeg har fått meg samboer. Jeg ser lyst på livet mitt. Jeg elsker barnebarnet mitt over alt i verden. Jeg bare gruer meg til den dagen hun oppdager at bestefar har kredittkort. Jeg kommer nemlig ikke til å klare å si nei, haha, ler den frikjente mannen til CNN.

– At folk blir uskyldig dømt har skjedd tidligere, og det kommer til å skje igjen. Fremover vil jeg jobbe for å hjelpe de som har havnet i samme situasjon som meg, sier en overraskende lite bitter Michael Morton.

 

Kilder: Texas Monthly, Daily Mail,

Texas Tribune, Huffington Post, CNN

Denne saken ble første gang publisert 06/01 2015, og sist oppdatert 03/05 2017.