Jeansjunkien

Han lever denim og drømmer denim, Jens Olav Dankertsen (27). Gründeren fra Volda skulle egentlig bli heismontør, men gjorde helomvending. Med to tomme bukselommer og null erfaring startet han reisen i 2010. Fire år og tusenvis av arbeidstimer senere er han mannen bak Norges eneste jeansfabrikk og har i tillegg produksjonslinje i Portugal. La oss ta det fra begynnelsen.

 

Etter videregående flytter Jens Olav fra hjemplassen til Trondheim. For å finansiere børst og brød begynner han å jobbe i klesbutikk. Tidligere har han hatt helt middels interesse for tekstiler, men blant gamle ringrever som Levi’s, Lee og Wrangler våkner en ny lidenskap til live.

– Jeg begynte å lese meg opp på historien og faget og ble mer og mer fascinert av prosessen med å fremstille en jeans, forteller 27-åringen.

Sammen med tre kompiser får han ideen om å lage et eget jeansmerke. Fulle av ungdommelig iver drar guttene til verdens største tekstilmesse i Paris.

– Ikke hadde vi ordnet visittkort, og ikke visste vi helt hva vi så etter. Å si at vi ble tatt veldig seriøst ville være å juge …

Om ikke annet blir turen en virkelighetsvekker. Tilbake i Norge spør de seg selv om det er noe poeng i å gå videre. Skal de fortsette, er det all in. Alt eller ingenting. To av kompisene faller fra. Et par måneder senere skjer det samme med den tredje. Unge Dankertsen er den eneste som fortsatt står.

Snart sitter han. Foran sin første symaskin. Og der sitter han lenge.

– På dagtid jobbet jeg hos klesmerket JohnnyLove og hadde kunnskapsdøra på vidt gap. Selv om salg var mitt felt, lærte jeg vanvittig mye om faget! Når jeg kom hjem om ettermiddagen, satte jeg meg ned ved maskinen, og der ble jeg sittende i timevis. Noen ganger til klokka elleve, andre ganger til fire om natten.

 

Jens Olav mener alvor nå. For å stå bedre rustet til en fremtid med forretninger begynner han på BI påfølgende høst. Så leier han et eget lokale. En gammel symaskin, trådsneller, målebånd, saks og kritt flytter inn – sammen med en     stå-på-vilje Nidaros knapt har sett maken til siden domen ble reist.

Samtidig som han leser økonomi og utvikler markedsplanen, fortsetter han å sy. Fortsetter å prøve. Og feile. 8-9 timer i døgnet. Rundt 70 bukser forkastes. Så kommer forløsningen. Symbolsk nok etter ni måneder. Verdens første Livid Jeans er født og får navnet Kris (senere omdøpt til Jakob) etter kompisen Kristoffer som har vært tålmodig prøvekanin og «kleshenger» underveis i prosessen. 

– Husleia var på 2500 kroner, så om jeg kunne klare å selge én jeans i måneden ville den være dekket, sier den standhaftige sunnmøringen.

Via sosiale medier og munner sprer imidlertid ordet seg. Etterspørselen øker, men det er først i andre halvdel av 2012 at denimdrømmen virkelig skyter fart, takket være følgende hendelser:

Tilskudd fra Innovasjon Norge gjør at bankgarantien kommer på plass. I oktober slippes en egenprodusert film om Livid – The one man made brand, og omtrent samtidig entrer The one and only Jens Olav podiet som «Folkets vinner» under en designprisutdeling i Trondheim.

– Dette ble den virkelige starten, forteller hovedpersonen.

Nå går det søm i søm frem til januar 2013 da den første kolleksjonen håndlagde Livid Jeans presenteres. Ikke nok med det. Samtidig lanseres nemlig en ready to wear-kolleksjon produsert i Portugal. Virksomheten som startet i en liten sy-stue på 12 kvadratmeter hjemme i leiligheten har altså ekspandert til jeansfabrikk og butikk, samt egen produksjonslinje i utlandet.

Den håndlagde produksjonen flyttet i sensommer inn i nytt og selvoppusset lokale i Olav Tryggvasons gate i sentrum av Trondheim. I første etasje finner man både butikken og Norges eneste jeansfabrikk, bestående av 16 industrisymaskiner.   

– Faktisk er vi den eneste jeansfabrikken med daglig produksjon i hele Skandinavia, skyter Jens Olav inn, sånn helt greit stolt.

Tanken bak den synlige fabrikken er å la kunden oppleve prosessen fra start til mål.

– Tilbakemeldingene viser at folk synes det er kult å se fabrikken og hvordan en jeans blir til. At den faktisk blir lagd av mennesker. Da skjønner de samtidig at det ikke er naturlig at en bukse skal kunne koste 299 kroner …

Det er nemlig ikke gull alt som glimrer indigoblått. Kvalitet koster, som kjent, og er det noe Jens Olav er opptatt av, er det kvalitet.

– Vi benytter kun denim av beste kvalitet, produsert ved hjelp av gammeldagse vevemaskiner. Så følger alle de individuelle delene frem til det hele blir en jeans. Det er noe vanvittig vakkert over denne produksjonsprosessen, sier han.

Og aldri har sunnmørsdialekten fremstått i mykere fasong. Jens Olav doserer dongeri. Jeans er noe langt mer enn mote for 27-åringen.

– Jeg er veldig glad i håndverket. Vi bør ta vare på det. Det handler om tradisjoner, verdier og en bærekraftig utvikling, sier han.

Kjevepartiet beveger seg som en god, gammeldags Singer-symaskin nå.

– Arbeidet er tungt og krever fokus, men samtidig gir det meg stor glede og tilfredsstillelse. At vi klarer å ha en håndlagd produksjon i Norge, et av verdens dyreste land å produsere i, er jeg faktisk ganske stolt av.

Dankertsen er del av en ny og større designbølge som er i ferd med å skylle over landet vårt. Ikke minst skjer det mye på herresiden.

– Det har lenge vært en allmenn oppfatning at vi henger etter våre skandinaviske designbrødre og søstre. Hva sier en av stemmene fra innsiden til dette?

– Vi er definitivt på vei oppover. Det har skjedd mye bra i Norge de siste par årene, både hva gjelder nye merker og designere. Dette blir lagt merke til også utenfor landegrensene. På de store messene skjer det stadig oftere at folk kommer med kommentarer og lurer på hva det er som skjer i Norge for tiden.

– Hva er ambisjonene for Livid fremover?

– Målet er å utvide fabrikken i Trondheim og åpne en flaggskipbutikk et annet sted i Norge, samtidig som vi har lyst til å komme inn på distribusjonssiden i USA og Japan.

– Ingen fare for at det blir mindre jobb på deg fremover, med andre ord?

– Døgnet har ikke alltid nok timer. Det er vanvittig krevende, og du må investere mye tid i starten dersom du skal komme noen vei. Jeg vil heller jobbe fem timer ekstra i døgnet, enn å stå der om fem år og konstatere at jeg ikke lyktes.

– Hvor stor del av livet er Livid?

– 95 prosent.

Jens Olav tenker seg om i noen sekunder, før han justerer ned til 90. Så juger han i alle fall ikke.

– Venner, familie og frøkna er selvsagt også utrolig viktige for meg, men du vet, jeg elsker å holde på med buksene. Det har blitt livet mitt, dette.

Avslutningen er nær. Jens Olav må jobbe. Kjenner abstinensene herjer gjennom kroppen. Det er som de sier:  

En gang jeans-junkie, alltid jeans-junkie.

Denne saken ble første gang publisert 20/11 2014, og sist oppdatert 02/05 2017.