Av og til må vi jegere klare oss med smuler. Hele dagen hadde jeg brukt for å nærme meg elgoksen som sto innunder fjellskråningen, akkurat noen meter nedenfor der vegetasjonen sluttet. Jeg hadde fått øye på den om morgenen i 10x40 kikkerten. Det er snart seks timer siden. På den tiden hadde jeg forflyttet meg sakte halvannen kilometer i det karrige fjellterrenget. Hele tiden sjekket referansene med kikkerten. Elgen forsvant ut av optikken og synsvidden med en gang jeg slapp meg noen meter ned fra utkikkspunktet. Men elgen skal stå på linje mellom den hvite steinen i ura og den illgule bjørka litt til høyre sånn omtrentlig.

Kryper fram mot elgen

Vinden har vært stabil, det er ingen grunn til å tro at elgen skal ha fått været av meg. Jeg beveger meg på knærne langs et uttørket elveleie. Forsenkningen er fin å bevege seg langs. Svett setter jeg meg med ryggen mot kanten, og tørker dugg av brillene og panna. Så snur jeg meg uhyre forsiktig, og reiser meg sakte opp med rifla i anlegg. Herfra bør det være mulig å se fram til området der elgen etter alle beregninger skal befinne seg.

Må avgjøres på tre sekunder

Enkelte ganger fungerer hodet rart. Mekanisk lar jeg blikket gli over terrenget foran meg - blindt! Det går kanskje et par sekunder før jeg innser at jeg har oversett noe jeg burde fått øye på. En slags forsinket reaksjon om at der til venstre var det noe jeg gikk litt for raskt over. Raskt flytter jeg blikket tilbake, og ser rett på elgoksen. Den er delvis dekket av bjørk og vegetasjon, men jeg ser hodet dens med et kraftig stanggevir og deler av bogen. Oksen står skrått mot meg. Den har tydeligvis hørt eller sett meg, og bare ventet på å få den avgjørende bekreftelsen på at jeg er en trussel. Jeg løfter instinktivt rifla, og finner dyret i kikkertsiktet. Avstanden er ikke mer enn 70 - 80 meter. Overkommelig skuddhold, selv med lang arm. Mens jeg finner roen, merker jeg hvordan tiden tikker av gårde. En, to, tre sekunder. Jeg får meg ikke til å skyte. Det er for usikkert, og så kaster elgoksen seg rundt og avslutter enhver usikkerhet. Sjansen jeg har jobbet for hele dagen, er spolert. Borte. Kun minnet er igjen. Og jeg blir sittende der med den pussige og numne følelsen en har når en har tapt alt på et øyeblikk.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!