Med ansiktet trykket ned mot mosen må jeg bare erkjenne at det er umulig å krype nærmere. Da jeg begynte å stille hadde det sett så greit ut, men dyra har forflyttet seg. Avstandsmåleren viser 224 meter i stedet for 150 meter. Knutshøreinen vet hvordan den skal stille seg for unngå farer. Når det i tillegg er jegere både til høyre og venstre, er det heller ingen grunn til å prøve seg fra en annen kant. Den eneste muligheten er å vente.

Spørsmålet er bare hvor lenge dyra vil ligge. Med en knapp time igjen til kl. 20.00 og jaktstopp, kan det fort skje at også denne dagen renner ut uten én eneste skuddsjanse. Det går en halv time uten at noe skjer. Plutselig begynner dyra til venstre i flokken å reise og trekke oppover, nærmere meg. Det er tydelig at det er et eller annet på siden av dem de ikke liker.

Flere og flere dyr reiser seg og trekker noen meter i min retning, men bare noen meter. Fem minutter går. Så løsner det. Først en stor bukk, så en mindre bukk, så resten av flokken. De kommer rett imot meg. Alt går helt etter oppskriften. Bukken gir bort sjefsplassen til ei simle og en kalv. Hundre meter unna stopper de opp og ser seg tilbake med hele bredsiden til. Fristende, men i avgjørende øyeblikk vrir den litt på seg slik at den står rett imot meg. Så sklir en liten bukk fram - helt perfekt for mitt fridyrskort under femti kilo. Etter 20 meter i tet stopper bukken opp. Skuddet går på direkten, og bukken går rett ned.

Reinsjakt

VENTING: Tålmodig venting er stikkordet under reinsjakt. © Foto: Bjørn Brendbakken

Tur og utur

Flokken snur og drar nå mer rett på vinden. Da det brått åpenbarer seg en skygge i krattet foran dem, klumper de seg på nytt og blir stående. Endelig er det min tur til å være heldig, for denne høsten har jakten gått utrolig trått takket være steil nordavind og altfor mange jaktkåte jegere. For det er på ingen måte min dyktighet som jeger som har skapt denne sjansen. Det er takket være en jeger som nok har holdt hodet litt for høyt hevet over bakken - en jeger jeg faktisk kjenner.

Noen dager senere treffet jeg jegeren og kan ikke la være mobbe litt.

- Jaså, du støkket dyr til meg. Veldig bra at noen tenker på meg iblant, sier jeg.

Det flammer litt i to kvasse øyne da jeg tar opp temaet.

- Vet du hva? Det var slettes ikke slik det skjedde. Sammen med en kamerat så vi deg gå oppover, men vi trodde dyra sto lengre ned. Til tross for at vi kom litt i bakleksa, klarte vi å krype innpå på en avstand av 150 meter. Der lå vi i grunn bare og ventet på å få dyr fri, sier han, og fortsetter:

- Brått hørte jeg det tasle i lyngen rett ved siden av meg. Tenkte det var et reinsdyr som kom gående, og turte nesten ikke vri på hodet. Men der kom det en gubbe gåendes bort til oss og ga seg til å prate høyt. Jeg ble så sint at jeg kunne ikke se opp. Han hadde skutt dyret sitt og var fornøyd, men skjønte fort at han hadde tråkket over streken, sier kameraten min, som ikke kan annet enn å le av sin opplevelse - vel vitende om at vi alle har tur og utur iblant.

Reinsjakt

GÅR MOT DYRA: Med kikkerten ser vi jegerne nedenfor reise seg og gå helt åpent mot dyra. © Foto: Bjørn Brendbakken

Få skuddsjanser

I store deler av jakten blåste vinden mer eller mindre konstant fra nord. Dyra fikk hardt jaktpress; de klumpet seg sammen og trakk kilometervis unna med vinden, uten at jegerne fikk noen skuddsjanse. Fridyrskortet jeg fikk tildelt i Rondane skulle derfor bli mye vanskeligere og lykkes med enn jeg hadde trodd.

Når dyra trekker over store avstander mot vinden, blir de veldig uberegnelige. Jeg har ved flere anledninger opplevd å finne dem på helt andre steder enn der jeg hadde forventet. Det hele kunne imidlertid vært unnagjort første jaktdag om jeg bare hadde hatt øynene med meg. Gode tipsere hadde fortalt at det sto dyr ved Foksådalen, men på en eller annen måte klarer jeg å gå forbi dyra på tur innover uten å oppdage dem. De står på vestsiden, det vil si på min side, noe jeg oppdager først to kilometer senere. Ikke lite frustrert snur jeg på hælen. Jeg vet at her må det settes fart, ellers vil andre komme meg i forkjøpet. Jeg vet nøyaktig hvor dyra står og kommer perfekt opp i vinden mot dem. I det jeg sniker meg opp mot den siste bakken, blir jeg var en bevegelse til venstre og foran meg.

"Så var jeg ikke alene", tenker jeg.

Reinsjakt

PÅ BAKKEN: Hold deg lavt under åling og annen framrykking - da ødelegger du ikke for andre jegere. © Foto: Bjørn Brendbakken

Måten gubben går med børsa på, forteller meg at han er fullt klar over dyra, og jeg skjønner at det kun er et tidsspørsmål før dyra blir var gubben. Derfor legger jeg om kursen, i håp om å få dem i fanget lenger oppe. Ganske riktig. Før jeg rekker å komme i god nok posisjon, kommer dyra løpende i full fart langs dalen. De passerer i full fart 200 meter unna.

Jeg setter meg ned og nyter synet av dem i kikkerten der de i full fart stryker rett opp Storhøi. Også her er det jegere som prøver å komme seg i posisjon, men bukkene har slik fart at de kommer seg greit over uten at noen jegere kommer på skuddhold.

"Dette er for dumt", tenker jeg, og legger heller ikke skjul på dette da jeg treffer jegeren litt senere. Han hadde oppdaget dyra fra motsatt side, og sett at jeg passerte like ovenfor dem på tur innover. Selv hadde han bommet på hvor dyra sto. Han forteller meg at han var sikker på at de sto lenger ned, og at han ble overrasket da de ikke sto der han hadde forventet.

Skadeskyting

Noen dager senere treffer jeg en annen jeger. Vi blir sittende og prate litt, og han forteller meg at han en dag hadde stilt helt innpå dyr som intetanende lå og hvilte 100 meter unna. Plutselig kom en annen jeger krypende opp på siden av ham og lurte på om han ikke skulle skyte.

- Jo da, forteller min jeger. Det skulle han, men han ville vente til dyra reisete seg.

Den nyankommede jegeren lurer på om han kunne krype litt fram og kikke på dyra. De blir enige om at han får lov, dersom han ikke skyter. Jegeren kryper fram to meter. Og 20 sekunder seinere smeller det.

Min jeger skvetter til.

- Hva driver du med? Dyra ligger jo! Han får ikke noe svar.

Borte på moseranden humper ei simle av sted med avskutt bein. Flere skudd følger. Dyret gjør en lang runde med jegeren på slep, som nå selvfølgelig er langt bak. Utrolig nok kommer simla tilbake til utgangspunktet, der den frustrerte jegeren sitter og bivåner hele episoden. Så forbannet er han, at han nesten vurderer å la være å skyte dyret, men besinner seg og feller dyret med et velplassert skudd. Noen minutter senere er oppsynet på plass.

- Om ikke annet ble det da en oppstrammer for dårlig jaktmoral, forteller han.

Reinsjakt

SUKSESS: Noen er flinkere enn andre til å legge seg i bakhold. © Foto: Bjørn Brendbakken

Går mot dyra

Litt lenger ut i jakta ligger jeg på nytt og venter på at dyra skal komme trekkende ved vannskillet innerst i Foksådalen. Denne gangen går de lenger vest enn det jeg har sett tidligere. Det virker som om de vet at jeg ligger her. Dessuten går de tett, så noen skuddsjanse får jeg ikke. Men med en flokk til i anmarsj legger jeg meg litt lenger fram, i håp om at denne følger i den første flokkens fotefar. Noe de også gjør. Jeg blir sittende og følge med dyra i kikkerten.

500 meter lenger fremme ligger også to jegere. Det smeller, men ingen dyr blir liggende. De to jegerne gir seg så til å gå oppreist etter dyra og driver de foran seg som om de skulle vært tamdyr. I et lite sekund lurer jeg på om jeg har kommet inn i tidsklokka og ført tilbake til steinalderen. For det virker som om de to prøver å drive dyra inn i ei massegrav eller et slags fangstsystem.

Reinsjakt

FRUSTRERT: Artikkelforfatteren gikk rundt og spraket i grusen halve høsten - og inntil siste jaktdag, var dette det nærmeste han kom en død rein. © Foto: Bjørn Brendbakken

Situasjonen er så merkelig at jeg bestemmer meg for å følge etter høyt oppe i fjellsiden. Dyra roer seg omsider litt og jeg aner at det kanskje er en mulighet til å komme foran dyra. En halv time senere er dyra 60 til 70 meter unna. Ei simle står på nytt fri, men noen bukk vil ikke ut. I sidesynet ser jeg snart to hoder stikke opp over noen steiner.

- Enda godt de ikke reiser seg og kommer gående, tenker jeg. Fem minutter går. Dyra står for det meste rolig eller går sakte litt i ring. Plutselig stikker ei simle ut i full fart og gir seg til å nistirre mot de to jegerne. Der oppe på steinryggen 300 meter unna, står de to jegerne i silhuett mot himmelen. I neste er hele flokken i bevegelse og forsvinner i full fart, vekk fra der jeg står.

De to jegerne snur og går tilbake i samme retning som de kom fra. En blir litt matt og rådløs når en kommer i slike situasjoner gang etter gang. Jeg trøstet meg med at jeg sjelden har hatt så mange fine naturopplevelser som sist høst. Og ikke bare det: Formen ble bare bedre og bedre utover i jakta.

Reinsjakt

MIDT I FLOKKEN: Reinsdyr tett i tett - legg merke til bukkene. De er eksperter i å skjule seg midt i flokken. © Foto: Bjørn Brendbakken

Faste plasser

Litt senere på kvelden treffer jeg en erfaren jeger som sitter og venter på skyss. Dovringen rister på hodet da jeg forteller ham historien.

- Det var annerledes før. Da hadde folk tid. Vi satt i fjellet og ventet på faste plasser. Selv om vi ikke kjente jegerne når vi så dem i fjellet, visste vi hvem de var da vi så hvor de satt. Vi kjente hverandre og respekterte hverandre. Dyra gikk rundt og vi fikk skutt våre dyr. Det er helt annerledes nå for tiden. I dag har folk det stort sett for travelt, mener han.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!