Vibekes kreft ble oppdaget for sent

Vibeke ser ikke syk ut denne junidagen da vi treffes, selv om hun er blitt tynn. Hun har fin ansiktsfarge og virrer opplagt. Nøkternt forteller hun sin lange sykdomshistorie. For lang er den. Det er seks år med økende fortvilelse og desperasjon. Hun har skrapt og banket på døren til helsevesenet, og følt seg avvist gang på gang.

- Svulsten er for stor til at den kan opereres, sier hun nærmest liketil. Da forstår jeg det som Vibeke har visst under hele vårt møte. Hun er døende.

- Jeg har jo visst at det ikke har sett bra ut, men jeg har også håpet. Nå er det ikke noe håp lenger. Jeg spurte ikke hvor lang tid det kan ta. Det ville jeg ikke høre. Jeg tar én dag av gangen.

Plutselig er det kreft

Sykdommen kom ikke fort, og hun overså den heller ikke. Da Vibeke oppdaget en kul i venstre armhule sommeren 2005, ble hun bekymret og gikk til legen med én gang. Fasslegen sendte henne videre til Ullevål universitetssykehus.

På Ullevål fikk hun mammografi, ultralyd og finnålsbiopsi, og til hennes store lettelse ble det ikke funnet brystkreft. Kulen fikk bare være. "Dette gjør vi ingenting med", sa legen på sykehuset.

Vibeke tenkte ikke mer på det. Hun kjente seg frisk, hun hadde mye å gjøre og mye å glede seg over. Ved siden av jobben som salgsmedarbeider hadde hun begynt å studere, og hun skulle på en lang ferie til Arizona i USA. Men selv om alt føltes bra, var kreften så smått i gang med å ta livet hen­nes.

Året etter var Vibeke hjemme i Arendal på ferie. Søsteren la merke til at noe ikke var som det burde være.

- Vi solte oss og jeg hadde på meg bikini og så med en gang at mitt venstre bryst så mye større ut enn det høyre. Jeg hadde ikke lagt merke til det før.

Nok en gang gikk Vibeke til legen med kulen. Den ble undersøkt, og resultatet var det samme som sist. Ingenting ble funnet, og man så ingen grunn til å gjøre noe med kulen.

Det gikk enda et år. Så brøt det løs. Sommeren 2007 eksploderte kulen i størrelse, og i løpet av kort tid var den like stor som en appelsin.

- Om jeg nå var engstelig? Nei, jeg følte stor ro. Etter alle testene de to siste årene, hadde jeg ingen grunn til å tro annet enn at alt var bra. Jeg trodde kulen bare var en forstørret lymfeknute, sier Vibeke.

Men så fikk hun en telefon fra Kreftsenteret på Ullevål sykehus og ble bedt om å møte.

- "Det er brystkreft", sa legen da jeg kom. "Vi må begynne behandlingen umiddelbart."

Vibeke var i sjokk.

- Det kan ikke stemme, forsøkte jeg å innvende. For på Brystdiagnostisk senter hadde de i to år på rad sagt at det ikke var kreft. Men legen kunne ikke gi meg noen forklaring. I to år hadde jeg gått med kreft i kroppen. Hvordan skulle dette gå? Og hvorfor hadde ikke testene jeg hadde tatt i 2005 og 2006 vist at jeg hadde kreft? Jeg spurte, men jeg syntes ikke jeg fikk noen god forklaring, sier Vibeke.

Hele venstre bryst måtte opereres bort, noe hun tok veldig hardt. Hun følte seg skamfert, og i årene som fulgte brukte Vibeke mye tid på bearbeide operasjonen og å få en rekonstruksjon av det tapte brystet.

Endelig et svar

En morgen sommeren 2009 står Vibeke på badet. Hun stryker seg over kroppen og kjenner med ett en liten kul under huden på høyre side av magen. Dette er ikke bra, tenker hun. Redd ringer hun Kreftsenteret på Ullevål og får fremskyndet den halvårlige kontrolltimen.

Tester blir tatt. De finner ingenting. Vibeke blir fortalt at dette ikke var farlig.

- Hverken jeg eller fastlegen hadde noen grunn til å tvile på dette. Fastlegen sendte meg til en privat klinikk for å få kulen operert bort, forteller Vibeke.

Det var i november 2009. I januar 2010 vokste kulen ut igjen. På nytt ble den fjernet på en privat klinikk, og heller ikke de fant kreftceller i kulen.

I mars 2010 var kulen på full fart ut igjen, og nå ble den stor, og den var vond. Vibekes fastlege ba Ullevål se nærmere på dette. Sykehuset på sin side oppfattet dette som et lite plastikkirurgisk problem som de ikke hadde kapasitet til å gjøre noe med.

Men Vibeke var urolig. Hun følte at noe var galt, og fikk utført en undersøkelse på et privat sykehus. Der syntes de at kulen var svært mistenkelig, og med deres hjelp fikk Vibeke komme tilbake til Ullevål.

I kulen ble det funnet kreftceller. Men man klarte ikke å påvise hvilken kreft det var, og prøvene ble sendt til Radiumhospitalet. Samtidig oppdager Vibeke en kul i høyre bryst.

Sjelden krefttype

På Radiumhospitalet begynte man å ane at den opprinnelige diagnosen ikke kunne være korrekt. Vev fra svulsten fra 2007 var tatt vare på, og ved nærmere undersøkelse forsto man hva som var skjedd. Vibeke hadde ikke hatt brystkreft, men bløtvevskreft. Det en svært sjelden type kreft som er vanskelig å oppdage. For Vibeke var dette et nytt sjokk.

- Mitt inntrykk av kreftbehandlingen er at den er en samlebåndsfabrikk. Én sko som skal passe alle. En kvinne med kuler i brystet får en trippeltest, det vil si legeundersøkelse, mammografi (røntgen) og vevsprøve. Finner de ikke vanlige brystkreftceller, er det ikke noe. I mitt tilfelle gjettet de på at kulen var godartet. Jeg visste ikke at det fantes andre typer kreft enn brystkreft som kunne sette seg i brystet. Ukjent for meg, men det burde kanskje legene ha kjent til, sier hun opprørt.

Svulstene ble operert ut av høyre bryst i fjor høst, men denne gangen slapp Vibeke å fjerne selve brystet. Nå som hun hadde fått korrekt diagnose, måtte hun vel få rett behandling, tenkte hun.

Men ved juletider begynte det å verke fryktelig i det nyopererte brystet. Vibeke hadde så vondt at hun måtte ha morfin. Med et rødt, hovent og verkende bryst oppsøkte hun en kreftekspert på Radiumhospitalet. Det ble gjort ultralyd og mammografi, men heller ikke denne gangen ble det funnet noe galt.

Vibeke følte at hun levde det samme marerittet om igjen og om igjen. Hun forsøkte å si at svulstene hennes hadde forblitt uoppdaget før, så det var ingen garanti for at det ikke var noe der.

Det var over

Nye undersøkelser ble gjort, og kreften ble funnet. Svulsten i det opererte brystet hadde spredd seg. Den hadde gått gjennom brystmuskelen mot benet, og nedover mot magen, og var blitt for stor til å opereres. Vibeke kunne ikke tro det. Det var over.

- Jeg spør meg selv hva jeg kunne ha gjort annerledes. For eksempel kunne jeg i 2006 ha krevd å få en biopsi av kulen når den vokste. Jeg har vært altfor godtroende. Den sterke tilliten til at legene har rett, har ført til at jeg har uhelbredelig kreft og snart kommer til å dø.

- Hva tenker du om det?

- Det er vanskelig. Av og til er jeg sint på alle, på meg som selv som ikke sto på og krevde at noe ble gjort, men jeg er også fortvilet og sint på dem som ikke klarte å gi meg den riktige diagnosen og behandlingen. De har frarøvet meg mitt liv. I dag er det ingenting jeg kan gjøre noe med. Det som er leit er jeg ikke får være med på det som skjer videre med familie og venner. Jeg får ikke se tantebarna vokse opp, jeg kommer ikke til å være der for å hjelpe dem eller fortsatt være den kule tanta, sier Vibeke Nielsen.

(Saken fortsetter under bildet)

 

STÅ PÅ: - Mitt råd til alle er: Kjenner du at noe er galt, må du stå på. Sett deg inn i sykdommen og la deg ikke avspise med at noe ikke er farlig hvis helsepersonellet ikke kan forklare hvorfor, sa Vibeke Nielsen til Hjemmets journalist Monica Aafløy Hansen, tre måneder før hun døde.

Sykehuset svarer:

Professor Kjell Magne Tveit ved Avdeling for kreftbehandling ved Oslo universitetssykehus har ikke behandlet Vibeke Nilsen, men svarer som leder for avdelingen som behandlet henne:

- Hva er din kommentar til Vibeke Nilsens raseri overfor sykehuset som ikke var i stand til å gi henne riktig diagnose i tide, noe som hun mente førte til at hun døde?

- Denne saken er fortsatt til behandling hos Helsetilsynet, så jeg kan ikke kommentere detaljer i saken. Det er trist at hun hadde en slik opplevelse. For det første hadde hun en svært sjelden kreftsykdom, og for det andre ble det gjort en feil i tolkningen av prøvene som var tatt på sykehuset. Jeg forstår hennes frustrasjon og at dette var en stor belastning for henne.

- Vibeke Nielsen fikk medhold i sin klage til Pasientskadenemnda om for sen diagnose i perioden 2005-2007. I dette ligger det vel en indirekte kritikk av måten dere har håndtert denne saken?

- Man har tatt svært alvorlig her på sykehuset at man ikke påviste sykdommen før. Man kan dessverre ikke alltid stole på svarene etter prøvene, og må med alle midler forsøke å komme til bunns når det er mistanke om kreft. Sykehuset har tatt inn over seg at kreften ikke ble oppdaget på et tidspunkt da den burde vært oppdaget.

Erstatning

Vibeke Nielsen fikk medhold i sin klage til Pasientskadenemnda om for sen diagnose i perioden 2005-2007. Vibeke gikk til erstatningssak gjennom Pasientskadenemnda og fikk medhold i at hun burde ha fått en vevsprøve i 2005. Da ville kreften sannsynligvis blitt oppdaget, og operasjonen ville trolig vært brystbevarende. Hun fikk endelig erstatningsoppgjør fra Norsk pasienskadeerstatning, tre uker før hun døde. Beløpet hun fikk var betydelig.