Vi kunne ikke hatt det bedre

Fra dekket på hurtigbåten «Frøyfart» kommer en gruppe småøyer mot oss i full fart. Det er en vakker og nesten vindstille dag. På en av øyene som speiler seg i havet, ser vi at det er ganske mange hus og en kirke. Vi skimter også et skogholt og et steinete jorde. En kjerrevei slynger seg mellom husene, og det står en liten bil på kaia. Vi er fremme på Sauøy og blir ønsket velkommen av Tommy Rodahl (46).

- Bilen bruker vi bare til å frakte ting de 150 meterne opp til huset, og litt rundt her ved kirken, det er ikke andre steder å kjøre. På den andre siden av øya er det sandstrand og flott natur.

Familien Rodahl har det godt og trygt på øya, og er skjermet mot det meste.

- Sjelden skjer det noe som gjør oss urolige. Bare én gang har vi vært virkelig redde. Det var en natt da en vinterstorm fikk hele huset til å riste og knake. Huset har vært sterkt og solid siden 1914, nå fryktet vi å bli slengt på havet. Bølgene slo langt inn på land, det var bare å holde seg inne, forteller Tommy, og tilføyer: - Når dobbeltsengen rister, er det vanligvis bare liten storm, og det er vi vant til.

Vinter og storm føles fjernt på en deilig, stille høstdag da det fortsatt er en og annen gjest som kommer seilende forbi Sauøy. Noen stikker innom Tommys pub på kaia for å slukke tørsten og slå av en prat. Tommy ønsker velkommen til sitt kongerike. Her på øya er han både pubvert, familiefar, sauebonde, kirketjener, postmann, havnemannskap og skoleskyssansvarlig. Kona Heidi (45) er mor og kokk, og jobber som butikkdame på naboøya. Datteren Monica (14) er hesteeier, og glad i å sove lenge, som ungdommer flest. Sønnen Jostein (10) er langt over middels interessert i fotball, og trener ivrig for den dagen han endelig skal få spille på et lag.

I 2002 var det denne familien som var først ut i den senere så populære TV-serien «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Det var ikke uten grunn, de bor langt til havs og er helt alene på sin øy. Sauøy er en del av øyriket Froan i Frøya kommune. Da programmet ble sendt, hadde de allerede bodd her i 12 år, og barna var små. I dag bor de her fortsatt.

Flere dusin hus, fergekai og kirke forteller om en tid da Sauøy var et blomstrende og lønnsomt fiskevær med 85 fastboende. Kirken ble bygd i 1904. Takket være Tommy og en skikkelig dugnadsinnsats, er den nyoppusset og fin. Fisk, dun, til og med jordbruk og dyrehold var det her på øya ytterst mot havet. Den gangen for 100 år siden tok reisen minst en dag. Nå går det hurtigbåt som bruker en time inn til kommunesentret Sistranda på Frøya.

(Teksten fortsetter nedenfor bildet.)

Var innlandsmennesker

Både Heidi og Tommy er vokst opp på Østlandet langt fra havet. Tommy kommer fra Lier og Heidi fra Strømmen. De møttes i Lier i 1985 og ble kjærester. Tommy jobbet med trelast og Heidi på kontor.

- Vi følte allerede da at vi ville noe mer med livet vårt, sier ekteparet.

- Vi ville oppleve noe sammen, og skulle i alle fall ikke ende opp i et rekkehus med stasjonsvogn.

Muligheten kom fortere enn de hadde trodd. Tommys tante ringte og spurte om de ikke kunne tenke seg å drive et fiskebruk på Trøndelagskysten. Det var ledig og til salgs på Sauøy.

- Jeg hadde knapt hørt om stedet, langt mindre vært der, sier Heidi.

Det var slik at en gren av familien til Tommy hadde utvandret fra Alvdal da sult og uår herjet i 1815. På Sunnmøre fikk de bli vinteren over. Da våren kom, dro familien videre til Hitra. Men etter en tid flyttet de videre ut i havet til en husmannsplass på Sauøy. Der hadde de mulighet til å livnære familien med både fiske og jordbruk ved siden av pliktarbeidet for væreieren. Sanking av egg og dun var viktig. Det ble et hardt, men godt liv.

Familien ble værende i mange generasjoner, men spredte seg senere rundt i landet. Tommys mormor og morfar bodde på Sauøy. Hans tante var en av de siste som ble igjen.

Et kort fiskeeventyr

-Vi dro på helgetur i august 1988, og ble bergtatt av hav og natur. Vi skjønte at det ville bli mye hardt arbeid, men bestemte oss for å satse, sier Tommy.

De fikk kjøpt både fiskebruket og all jorden og kunne flytte rett inn i væreierens store, flotte hus. Selv da var det ikke mange andre fastboende. Det var de to og to eldre ektepar. Fiskebruket de overtok, var lite, men lønnsomt. Den gangen kunne man fint leve av det, og få et overskudd også, hvis man var villig til å stå på og jobbe. Selv om hverken Tommy eller Heidi ante noe om fiske, var de unge og sterke, og ikke redde hverken for å jobbe mye eller for å lære seg noe fra bunnen av. Det var gøy å komme i gang.

(Teksten fortsetter nedenfor bildet.)

- Vi fant oss til rette, lærte oss mye om å klare både å være kjærester og samarbeidspartnere, og det gikk greit med fisken. Vi utsatte å få barn, det var mye jobbing døgnet rundt. Men etter fire-fem år møtte vi staten i døra, sier Tommy.

Det kom et nytt EU-regelverk som krevde at selv små fiskebruk måtte være utstyrt med mange nye maskiner og driftsutstyr. De hadde ingen mulighet til slike investeringer og måtte legge ned driften.

Men Tommy og Heidi hadde hjemmet sitt på Sauøy. Alt de eide, var investert der. De hadde slett ikke lyst til å dra derfra. Noe måtte de finne på.

Mange ben å stå på

Oppfinnsomhet, initiativ og pågangsmot ble de viktigste egenskapene de kunne ha i årene som fulgte. Nå driver de med sauehold, har gjestehavn, leier ut rom og har pub og servering,

i tillegg til skoletransport og post om sommeren.

Tommy og Heidi hadde en ny kamp med seg selv da Monica og senere Jostein meldte sin ankomst. Var det riktig overfor barna å la deres egen drøm fortsette, og bli på øya?

- Vi var veldig i tvil den gangen, men nå ser vi at vi valgte riktig. De er begge to blitt utrolig sosiale, trygge og veltilpassede barn, og de er flinke til å hjelpe til, sier Heidi, og forteller at det ikke skjer ofte, men en gang ville Jostein flytte. Det var en vinterdag han hadde planlagt en skitur og snøen lå fin utenfor.

- Vi skulle spise middag først, og mens vi satt ved bordet, blåste det opp. Da Jostein kom ut igjen, var hele skiføret blåst på havet av et eneste vindpust. Det er sånn som kan skje.

- Ellers synes jeg det er fint å bo her, og best om sommeren når det er kamerater jeg kan spille fotball med, sier Jostein.

Om sommeren har de en del sommergjester på Sauøy. Barna er aldri sene om å ta kontakt når det kommer nye lekekamerater, og er ellers som ungdommer flest.

(Teksten fortsetter nedenfor bildet.)

Usikker fremtid

Helt alene i havgapet er de ikke. På naboøya Sørburøy er det 31 voksne fastboende, fem barn, og butikk og skole. I år er det syv elever. Bare Monica går siste året på ungdomsskolen. Skoleveien tar bare 10 minutter, men i åpen båt til alle årstider er det ikke alltid så stas. Mamma Heidi jobber i Coop-butikken to dager i uken.

- Her tar vi vare på alt som kan brukes, og kaster ikke noe. Det koster masse å få fraktet for eksempel en ny vaskemaskin ut hit. For ikke å snakke om det å få tak i en reparatør hvis noe går i stykker. Det lønner seg ikke, og da må jeg fikse selv, og mye oppfinnsomhet må til. Deler fra en maskin kan bli reservedeler i noe helt annet, sier Tommy.

- Selv om øylivet kan virke strevsomt, er vi stadig på utkikk etter noen som vil investere og satse på Norges flotteste øy, og det er god plass her, reklamerer han.

Denne saken ble første gang publisert 28/10 2009, og sist oppdatert 06/05 2017.