Kamilla døde av overdose:

- Var det best at hun døde?

Kamilla ble bare 20 år. Da hun døde av en overdose følte mamma en lettelse midt i den bunnløse sorgen. Er det lov å føle slik, har hun stadig spurt seg selv.

20 år: Kamilla døde fra familien sin av en overdose morfin.

20 år: Kamilla døde fra familien sin av en overdose morfin. Foto: Privat

Publisert Oppdatert
Full kirke: Kamilla ville fylle kirken til sin begravelse.

Full kirke: Kamilla ville fylle kirken til sin begravelse. Foto: Privat

Den første tiden kjente jeg frihet. Nå kjenner jeg savn. Med tiden glemmer jeg det vonde.
Beate Tveten (47)

– Jeg ga aldri opp Kamilla, sier Beate Tveten (47) som var der da datteren Kamilla døde like før 21-årsdagen sin.

– Å se ditt barn døende på et ganggulv er traumatisk. Men jeg har håp om å få et godt liv.

Noen dager før Kamilla lå på det ganggulvet, tok Beate henne med på biltur til familiegården på Høydalsmo. Beate betraktet datteren der hun satt i stuen og så litt tomt ut i luften. Hun ante likegyldighet i datterens blikk. Er det noe?

– Det var noe rart med hele den turen, minnes hun.

Kamilla likte bilturer. På veien spurte hun om ikke moren kunne kjøpe en CD med artisten Rihanna. Beate var lei av stjernens stemme etter å ha hørt den i korridorene på jobben for lenge, men hun ga seg, og kjøpte CD-en. Selvfølgelig gjorde hun det. Når datteren satt der i bilen med henne, rolig og nykter – da fantes knapt den ting hun ikke gjorde for Kamilla.

Snakket om Whitney Houstons overdose

Beate lyttet til Rihannas tekster og merket seg den rare stemningen — trist og tankefull. De snakket om Whitney Houston som døde av en overdose. Om den første i Kamillas gjeng i Skien som gjorde det samme. Så lød teksten til Diamond: "Shine bright like a diamond".

– Mamma, den sangen vil jeg ha i begravelsen min.

– Men Kamilla da…

– Mamma, rusmisbrukere blir ikke gamle.

Beate sa ikke mer. Det var første gang hun ikke argumenterte for at Kamilla skulle leve lenge.

Hva skal jeg gjøre om du dør, hadde Beate spurt datteren mange ganger før.

– Da skal jeg ha mange folk i kirka, hadde Kamilla svart.

En fin dag

Om morgenen den 13. mars i 2013 skalv Beate der hun sto i dusjen. Hun fryktet at hun skulle bryte sammen: Hvordan skal jeg klare denne dagen?

FEM ÅR: - Det er når jeg tenker på Kamilla slik, at det slår meg: Herregud, jeg skal aldri få den lille jenta mi tilbake.

FEM ÅR: - Det er når jeg tenker på Kamilla slik, at det slår meg: Herregud, jeg skal aldri få den lille jenta mi tilbake. Foto: Privat

Men ute av dusjen kom roen, og den bevarte hun gjennom hele denne dagen da Kamilla skulle begraves. Hun bestemte seg for at dagen skulle bli fin. I kirken bevitnet 700 mennesker det fine. Beate bevarte roen gjennom hele Rihanna-sangen. Hun bevarte den mens sola rant gjennom blyglasset og velsignet kirken og dem alle.

Beate tror at Kamilla har funnet fred.

– Jeg er så glad for at jeg var der da hun døde. Så takknemlig for at jeg ble ringt til. Som de fleste tenkte jeg at jeg aldri kom til å overleve noe slikt, men en gjør jo det. Jeg kan til og med se for meg gode år med min andre datter Fanny (26), med barnebarnet Mille (1) og samboeren min Bjørn-Tore. Det er tid for å finne tilbake til meg selv. Å ha et barn i rus går utover selvtilliten, klart det kjennes som et nederlag.

– Jeg har meldt meg inn i Røde Kors, kanskje melder jeg meg på et kurs, finner en hobby…

Uro og rus

Fra Kamilla begynte på ungdomsskolen hadde ikke Beate tid til noen hobby. Det var knapt plass til noe annet enn Kamilla. Datterens uro og rus stjal det meste.

Beate ble skilt da Kamilla var fem år.

– Jeg fikk kjenne hvor tøft det er å være alenemor uten jobb. Så da jeg fikk et arbeid jeg trivdes i, sverget jeg på at jeg skulle beholde jobben uansett.

Det var ikke alltid lett. Hva gjør du når datteren din ringer fra kuldegradene med tingene sine i en søppelpose og sier: Nå kan du hente meg.

– Hun styrte alt. Jeg ble en slave. Mange trodde nok at faren hennes og jeg ikke satte nok grenser. Særlig barnevernet. Men det gjorde vi. Selvfølgelig fikk hun ikke lov til å ruse seg, men hva skal du gjøre når hun ikke vil slutte? La henne sove i en grøft i snøen?

Sofaen ble Beates seng. Telefonen ble hennes vekkerklokke. Hun var alltid klar når Kamilla ringte. "Nå kan du komme og hente meg, mamma." Og Beate kom.

Mammajente

Hun legger en kubbe til på peisen, setter seg i sofaen, som nå bare er sofa, og forteller om Kamilla.

Beate har mange minner fra de gode årene med datteren.

Beate har mange minner fra de gode årene med datteren. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

Blandede følelser

Kari Sundby er generalsekretær i Landsforbundet mot Stoffmisbruk. Hun bekrefter at følelsene til Beate er typiske for foreldre og søsken av rusmisbrukere som dør i overdose.

– Dette er mennesker som lever over tid med en sorg over å ha mistet barnet sitt til rusmisbruk og en konstant angst for overdose. Når barnet dør kan det være vanskelig å ta hele sorgen innover seg på en gang, sier Sundby.

Hun forteller at det dør like mange mennesker i overdose i løpet av et år som det gjør i trafikken. Likevel finnes det ingen krisehjelp til familien når de opplever et overdosedødsfall.

Sundby sitter for tiden i en politisk styringsgruppe som skal jobbe fram retningslinjer for nettopp hvordan pårørende kan få den hjelpen de trenger. Et arbeid som skal være ferdig i 2017.

– Foreldre opplever at barn som er rusmisbrukere er et tabu å snakke om og at det er vanskelig å søke hjelp. Derfor holdes også følelser ofte privat og foreldre kan ofte slite med skyldfølelse, sier Sundby.

– Som liten var hun rolig, elsket å leke for seg selv. Hun likte lego, å kle seg ut, hun hadde «laboratorium» under trappa, med tannpasta og kopper. Men mest av alt likte hun bilturer. «Er det langt igjen», spurte hun fra baksetet. «Ganske», sa vi. «Ok», sa hun, lente seg tilbake, og satte på hodetelefonene.

– Når samboeren og jeg er på bilturer, får jeg dårlig samvittighet: Hun ville kost seg, hun skulle sittet der i baksetet.

Som liten satt Kamilla gjerne på fanget. Hun var en hjemmekjær, sjenert mammajente.

– Om kvelden pleide jeg å kile jentene på ryggen mens jeg sang "Kjære Gud, jeg har det godt…" 

Kamilla hadde det godt. Til uroen satte inn.

Klassens klovn

– Kanskje hadde Kamilla ADHD, hun trodde det selv. Hun slet med uro, ble klassens klovn. På skolen hadde Kamilla et eget rom å gå til når hun ble høylytt og urolig. Lekser var vanskelig, hun klarte ikke å konsentrere seg. Kamilla kjente at hun slet, og ble villig med til PP-tjenesten(pedagogisk-psykologisk tjeneste, red.anm.). Jeg tror rusen kom inn i Kamillas liv uten at noen forsto det.

Det skulle bli stadig flere møter, utredninger, samtaler og eksperter.

Kamilla var rundt 15 år da Beate fant en hasjklump på rommet hennes.

– Jeg følte meg maktesløs. Kamilla sto på badet, fra stuen datt det ut av meg: Kamilla, jeg anmelder deg.

Beate ringte politiet og ble oppfordret til å ta med Kamilla til stasjonen med det samme. Det hørte Kamilla.

– Ops, der smatt hun ut av baderomsvinduet, sa Beate til betjenten.

– Kom på mandag i stedet, da.

De kom på mandag. De vekslet fine ord og underskrev fine avtaler. Men Kamilla ville ikke slutte med rus.

Hasj og politi

– Jeg syntes ikke noe hjalp. Hos PP-tjenesten ble saken hennes glemt i en skuff i halvannet år. Samtaler med psykolog hjalp lite, da hun var 16 år, ble barnevernet koblet inn, og Kamilla flyttet. Vi maktet ikke å holde henne vekk fra rus.

Beate spurte om noe hadde skjedd. Hun prøvde å få datteren til å åpne seg. Kanskje var Kamillas sår over å ikke mestre det som lukket henne.

– Hun var opptatt av samfunnets svake, leste avisen flittig, ville diskutere nyheter. Hun var snill, omsorgsfull, blid og høflig. En sjelden gang kunne hun åpne seg. Jeg tror uroen var et forsvar. Kanskje følte hun svakhet ved å innrømme at hun hadde det vondt. Kamilla var stolt; ingen skulle fortelle henne hva hun skulle gjøre.

Beate var sykmeldt i ett år. Barnevernet var opptatt av familiens kommunikasjon, derfor ble familieterapi den viktigste delen av tilbudet deres. Så mye snakket barnevernet om dette, at Beate til slutt begynte å tro det selv: Kamilla ruser seg fordi vi har kommunikasjonsproblemer i familien. Men i ettertid stusset hun.

– Visst var det kaotisk til tider, mye fordi faren hennes og jeg taklet Kamilla på forskjellig måte. Visst var det høylytte uenigheter, men nå er jeg overbevist om at problemene bunnet i Kamillas uro og rus, ikke i familien vår. Kamilla fant ro i rusen, hun ville ruse seg.

– Selvfølgelig blir kommunikasjonen vanskelig da.

Skrev avisinnlegg

Kamilla sluttet etter noen måneder på videregående. Hun ruset seg mest på hasj og amfetamin, men så grei ut. Hun var høflig, morsom, pen og sminket. Stort sett. Men i rus kan mennesker bli umennesker.

– Da måtte jeg veie hvert ord og bare jatte med, ellers kunne det bli farlig.

– Kamilla var rundt 14 år da hun begynte å ruse seg. Flere i området her i Skien visste om det, men ingen fortalte meg noe. I ettertid har jeg spurt meg selv: Hva ville jeg gjort? Jeg tror vi burde tore å melde fra.

Bare noen uker før hun døde, skrev Kamilla et innlegg i lokalavisen:

«Ting må bli gjort, det går 12-13-åringer rundt i byen her ruset på narkotika. De skulle hatt en hobby… Om du ser en ung person som er ruset, prøv å gjøre noe. Ta kontakt med forebyggende hos politiet, ET ELLER ANNET! Jeg skal bli tante snart, jeg vil ikke se niesen eller nevøen min gå rundt som de barna gjør her nå.»

Kamilla rakk ikke å bli tante.

På båttur: Mellom rusen va det varm latter og gode samtaler.

På båttur: Mellom rusen va det varm latter og gode samtaler. Foto: Privat

På kniveggen

Beate hadde samtaler med seg selv. Hun visste at hun slet seg ut, at hun hoppet ved Kamillas minste vink. Men hva skulle hun gjøre? Når Kamilla rømte fra ungdomshjemmet hun bodde på, og natten var svart og kald, skulle hun ikke lete da? Kamilla fikk så mange sjanser, men ruset seg uansett.

Mistet datteren: Kamilla (5) slik Beate minnes henne.

Mistet datteren: Kamilla (5) slik Beate minnes henne. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen

 – Kamilla sa at hun fant ro i rusen. Ingen skulle tvinge henne til å slutte. Da var jeg bare glad for å få henne hjem om kveldene. Hun kunne være sjarmerende også, innimellom gikk det dager uten rus. Vi lo ofte sammen — av og til når vi ikke burde ... Hun elsket fiskeboller i hvit saus, og kom gjerne hjem til middag når vi hadde det. Vi kunne prate koselig, dele tanker, kjøre en tur. Dypt inne i seg, tror jeg hun så hva jeg gjennomgikk, men hun viste det ikke. Om jeg viste svakhet, ble hun sint. Kalte meg nervevrak… Jeg tror min smerte rørte borti hennes skyldfølelse, og da er angrep beste forsvar. Bare én gang sa hun noe om dette, da var jeg i en sårbar situasjon, og hun ville stille opp. «Du har alltid stilt opp for meg, men jeg har aldri stilt opp for deg», sa hun. Og til andre kunne hun røpe dårlig samvittighet overfor meg.

Beate ble rådet til å glemme datteren. Dagene gikk i kaos. Kamilla surret hit og dit, fant på dumme ting, havnet hos politiet, havnet på psykiatrisk, men kunne ikke holdes der med tvang.

Ringte Beate på jobben: «Hei, jeg har skrevet meg ut, jeg. Kommer du og henter meg?»

– Om jeg sa nei, kunne hun svare: «Ok, da må det gå som det går, kanskje jeg hiver meg utfor broa eller no'.»

– Kamilla var rusmisbruker, men jeg respekterte henne der hun var. Jeg irettesatte meg selv når jeg av og til kunne bli flau: Hun er datteren din, om du skal være flau over eget barn, hva da? Jeg var glad i henne uansett. Av og til tenkte jeg på alderdommen min, hvordan skulle den bli? Eller om jeg døde, hva med Kamilla da? Det var en evig pine.

Beates nag lå der hele tiden: Skulle det aldri ta slutt?

3. mars i fjor tok det slutt.

Slutten

Dagen før kjørte Beate datteren til en venninne. Kamilla hadde mistet enda en venn i overdose, hun gråt og gråt. Beate klappet hånden hennes. Før Kamilla forsvant, sa moren: Kan du ikke komme hjem til middag i kveld? Beates samboer var bortreist.

Arrangerer temakveld

Beate er fremdeles engasjert i arbeidet mot rus i hjembyen Skien. 21. januar hun i samarbeid med Telemark Røde Kors, en temakveld om rus-forebygging i Skien. Blant foredragsholderne i Ibsenhuset er Frode Tafjord fra Camilla Tafjord-stiftelsen.

Mammajente: Kamilla var hjemmekjær og sjenert som liten.

Mammajente: Kamilla var hjemmekjær og sjenert som liten. Foto: Privat

– Jo. Jeg orker ikke å feste nå.

Kamilla visste ikke at Beate hadde laget en annen yndlingsrett; pølsegryte med bacon. Ved åttetiden ringte Beate datteren.

– Jeg tror jeg blir her, sa Kamilla.

– Ok, sa jeg. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke nevnte den gryten.

Morgenen etter var Beate urolig. Hun ringte og ringte, uten å få svar. På kvelden sendte hun en melding: «Er du OK? Glad i deg.»

– Et kvarter senere ringte Kamillas telefon. Det var venninnen som hylte at Kamilla ikke pustet, at hun hadde ringt ambulansen.

Kaos møtte Beate: Ambulanse, politi, skrik, mennesker, en hjertestarter. Kamilla var blitt flyttet fra sengen til gangen, ennå varm. Hun pustet ikke. Beate klarte ikke å gå helt inn, så bare Kamillas fot.

Mens de holdt på, kom dette streifet av en tanke som kjentes ulovlig: «Jeg håper ikke de redder Kamilla.» da dødsbudskapet kom, tenkte Beate også: «Gud, skal jeg slippe nå?»

Beate ville se henne. Hun gikk inn i gangen, der marerittet veltet mot henne. Hun skulle være sterk. Satte seg ned, tok på datteren sin – kjente at hun var varm.

– Den første tiden kjente jeg frihet. Nå kjenner jeg savn. Med tiden glemmer jeg det vonde, og tanken slår meg: Herregud, jeg har mistet den lille jenta mi.

– Men jeg føler ingen uro, sier Beate.

– Jeg tror Kamilla har funnet fred.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning