Transpersonen John Jeanette:

- Trangen til å kle seg i kvinneklær lot seg ikke kue.

Fram til 2010 var transvesittisme klassifisert som en mental lidelse. John Jeanette Solstad Remø (66) er født mann, men føler seg som kvinne. Her er hennes historie.

SJØULK: Transpersoner finner du i alle yrker sier John Jeanette. Som 27 åring gjorde hun karriere innen sjøforsvaret og ble ubåtkaptein.
SJØULK: Transpersoner finner du i alle yrker sier John Jeanette. Som 27 åring gjorde hun karriere innen sjøforsvaret og ble ubåtkaptein. Foto: Jørn Grønlund
Sist oppdatert
LITEN GUTT: Her er Jeanette kledd og klippet som en ordentlig gutt. Helst ville han hatt på seg en kjole.
LITEN GUTT: Her er Jeanette kledd og klippet som en ordentlig gutt. Helst ville han hatt på seg en kjole. Foto: Privat
INGEN VISSTE: Her er kapteinsløytnant John på broen i 1980. Om bord kunne han ikke kle seg om, men i land tok han på seg kvinneklær. Det var en ensomt liv.
INGEN VISSTE: Her er kapteinsløytnant John på broen i 1980. Om bord kunne han ikke kle seg om, men i land tok han på seg kvinneklær. Det var en ensomt liv. Foto: Scanpix

–Jeg lærte fort å spille tøffe gutteroller. Og da jeg dro til Bergen for å begynne på sjøkrigsskolen, var det vel for å bevise at jeg var mann, ikke minst ovenfor meg selv.

John Jeanette har hun alltid visst at hun følte seg som kvinne, selv om hun var født mann, men veien til å fortelle verden hvem hun egentlig er, har vært lang. Først i 2010, som 60-åring, sto hun frem offentlig som transperson.

Les også: Var det best at Kamilla døde?

 

Lærte leksen

–Jeg kommer fra Ulsteinvik, en liten bygd, som i alle fall da jeg var liten, i hovedsak ble preget av tre ting: indremisjon, skipsverft og fotball. Jeg vokste opp med en hjemmeværende mor, mens far var kaptein i handelsflåten og lite hjemme. Jeg har to yngre søstre.

En dag da John var rundt fire år tok han på seg noen jenteklær han hadde funnet. Han likte det. Det føltes godt. Han sprang ut til moren for å vise hvor fin han var.

– Men jeg kan love deg det ble dårlig mottatt. Mor likte det ikke. Jentefjas skulle man ikke ha noe av. Det var det jeg fikk høre, sier Jeanette.

John følte seg ikke så bra lenger. Et strengt ansiktsuttrykk og noen setninger fikk John til å skjønne at å kle seg i jenteklær var forbudt og skambelagt.

Som voksen forstår han morens reaksjon.

– Hun ble kanskje mest skremt. Det var mye bygdesladder. Den som skilte seg ut, ble det snakket om, og var det noe negativt ble det en stor belastning for alle i familien. Jeg forsto med en gang at det var opp til meg å sørge for familiens velferd, og ikke bringe skam over dem, noe denne "uvanen" helt klart ville gjøre, forklarer Jeanette.

– Men jeg fortsatte selvfølgelig kle meg i jenteklær i skjul. Det lar seg ikke stoppe, for det fyller livet med glede – og dét er vel meningen med livet?

Avslørt på veien

Men en dag skjedde det John fryktet – han ble tatt på fersken.

– Det som skjer med transepersoner, er at de ofte ikke har noen å prate med. Og slik er det vondt å ha det. Resultatet er ikke sjelden rusmisbruk og selvmord. Livet blir så vanskelig på grunn av ensomheten og angsten for avsløring.
John Jeanette Solstad Remø (66)

– På beynnelsen av 1960-tallet, jeg var vel femten år, var jeg en sen kveld alene i huset. Jeg hadde tatt på meg min mors klær, og greide ikke å motstå fristelsen til å gå ut for å kjenne litt på den friheten jeg lengtet sånn etter ved å være meg selv.

Plutselig hørte John stemmer. Fire unge menn kom gående, på vei hjem fra en privat fest. John ble redd. De kunne ikke se ham slik, i morens kjole og sko.

– Jeg kunne ikke komme meg tilbake til huset uten at de så ansiktet mitt. Derfor gikk jeg så fort jeg kunne i mammas pumps, for at de ikke skulle nå meg igjen. I et veikryss tok jeg den veien jeg visste noen av dem ikke skulle. Men én var det selvfølgelig som skulle i samme retning. Jeg gikk fort, men hørte at skrittene bak meg nærmet seg.

"Hallo unge dame. Så hastverk du har da", sa han i det han tok meg igjen. Så ble det stille, og kanskje var det et gisp: "Men det er jo John, jo", utbrøt han.

"Dra til helvete", hveste jeg, og la på sprang hjemover.

– Nå kom alle til å få vite det! Jeg ville bare dø. Jeg ville henge meg, og fant til og med frem et tau. Men jeg ville jo ikke det heller. Jeg bestemte meg i alle fall for å prøve litt til, og tenkte jeg måtte være tøff i trynet og ta tyren ved hornene.

Neste dag var det kino, og jeg gikk dit. Som det ante meg, gikk sladderen allerede. Folk begynte å hånflire da jeg kom. "Jaså, du liker å gå i kjole John", var det noen som sa.

"Hæ? Dere må ikke tro på fulle folk", svarte jeg. Og så la det seg, faktisk. Det ble ikke noe mer, sier John Jeanette.

 

Les også: Sekunder fra å dø av hjerneblødning i utlandet.

 

Jeanette står på sitt

Da John fylte 16 flyttet han til Ålesund for å gå på skole. Da kunne han endelig skape seg sin egen garderobe.

FORKJEMPER: Ved Euro Pride-paraden i juni i fjor var Jeanette flaggbærer.
FORKJEMPER: Ved Euro Pride-paraden i juni i fjor var Jeanette flaggbærer. Foto: Privat

– Jeg lot som jeg skulle kjøpe gaver til en søster eller noe slikt. Jeg kledde meg i kvinneklær daglig hvis jeg kunne. Jeg bodde på hybel, og så fort jeg kom hjem fra skolen kledde jeg meg om. Om noen ringte på, så åpnet jeg ikke, forteller Jeanette. Angsten for å bli avslørt var sterk, men trangen til å kle seg i kvinneklær lot seg heller ikke kue. Den indre spenningen ble tyngende.

Idag fremstår ikke Jeanette i dag som noen redd eller sjenert person, nærmere litt lekent utfordrende. Hun argumenterer godt, åpenbart vant til å bli spurt om det meste. Så har hun da hatt mange år på seg til å takle andre menneskers reaksjoner.

– En gang jeg skulle dra fra Frankfurt til Gardermoen ble jeg stoppet i passkontrollen. Mannen bak skranken så på meg, på passet og på meg igjen. Navnet mitt John og meg som kvinne ble for mye for ham. 

– Nei, dette går ikke, sa mannen i kontrollen.

–Jo, dette går fint. Dette har gått fint i alle år, det går helt fint i dag også. Kein problem, svarte jeg.

Han ble helt satt ut.

– Ok, sa han, siden du er norsk så. Det var vel det beste han kom på i farten. John Jeanette ler høyt.

Ingen morder

Mens John gikk på sjøkrigsskolen giftet han seg, uten å fortelle sin kone om at han kledde seg i kvinnetøy.

SEG SELV: Jeanette på Tenerife i januar 2014, "jubler" over ny norsk likestillingslov som forbyr diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.
SEG SELV: Jeanette på Tenerife i januar 2014, "jubler" over ny norsk likestillingslov som forbyr diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Foto: Kristin Skorpen

– Jeg håpet på et vis at det ville gå over, men ønsket det innerst inne ikke. Jeg laget meg en slags teori om at nå ville jeg komme tettere på et kvinneliv, og at det ville være nok for meg. Men det var det jo ikke. Og det tok ikke lang tid før jeg var i gang igjen.

Dermed hadde John det verre enn noensinne. Å holde kvinnelivet sitt hemmelig for henne han levde sammen med, var ikke til å holde ut. Han måtte fortelle, men hvordan? John klekket ut en plan

– Jeg la en skipssekk med dameklær et sted i kjelleren, hvor jeg visste hun ville finne den. Så fikk jeg ta det derfra.

Da konen fant sekken med klærne, var den eneste forklaringen hun kunne tenke seg, at John hadde drept noen og skjult klærne. John som jobbet i Sjøforsvaret var langt hjemmefra.

– Hun ringte meg om sekken kvelden før vi skulle legge ut på et tre ukers tokt i Barentshavet. Jeg skrev et brev til henne om hvordan det var fatt med meg, og regnet med at jeg ville miste både kone og jobb når jeg kom tilbake.

Johns kone var nok lettet over at forklaringen ikke var at John var morder, men transvestitt. Men hun kunne likevel ikke aksepterte at John kledde seg om i kvinneklær.

– Vi forsøkte, men det eneste som gjaldt var at dette måtte vi få til å gå over, sier John Jeanette.

Den eneste løsningen var å avslutte ekteskapet. De ble skilt i 1985. Da hadde de vært gift siden 1972, og hadde fått en sønn sammen.

Les også: De ville ikke bestemme om datteren skulle leve eller dø.

John var ubåtsjef midt under den kalde krigen.

MED ERNA: Her er Jeanette sammen med statsministeren i anledning Europride i Oslo i fjor.
MED ERNA: Her er Jeanette sammen med statsministeren i anledning Europride i Oslo i fjor. Foto: Privat

– Det var tøffe tider, vi patruljerte langs norskekysten og i Barentshavet med full krigslast. Og Jeanette var med meg hele tiden. Klærne hadde jeg i safen om bord i ubåten sammen med Nato Cosmic Top Secret-dokumenter. De lå veldig trygt, forklarer Jeanette. Det er morsomt å tenke på i dag, men den gangen var det bare leit.

Om bord i ubåten var det ikke mulig å ha et privatliv, men i helgene bodde mannskapet på hotell og da fikk Jeanette komme frem.

– Men det var sårt å sitte der alene. Jeg levde et fryktelig dobbeltliv. Jeg hadde fått sparken om det var blitt oppdaget. Jeg kunne jo vært en sikkerhetsrisiko, og enda verre: I Norge var transvestittisme klassifisert som en mental lidelse frem til 2010.

Opp på barrikadene

– Min kjønnsidentitet er kvinne. Det er mitt uttrykk, mitt vesen. Det er slik det er i mitt hode. Det er ikke lett å forstå, jeg ser det. For de fleste stemmer kropp med hode, og man tenker ikke over det. Men for noen stemmer det ikke. Det er glidende overganger. Du har de som av og til kler seg om, og de som vil skifte kjønn. Transpersoner er ikke en homogen gruppe. De er forskjellige seg imellom, som alle andre mennesker, forklarer Jeanette.

Da det i 2014 kom en ny likestillingslov som gjør det ulovlig å diskriminere på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, grep Jeanette sjansen: Tillot loven transpersoner å endre sitt juridiske kjønn uten operasjon?

STATISTIKK: Jeanette hjemme i stuen. Hun forteller at undersøkelser antyder at minst 150 000 norske kvinner og menn ikke er helt komfortable med det kjønnet de ble født med. – Kjenner du 30 mennesker så kjenner du trolig en transeperson, sier Jeanette.
STATISTIKK: Jeanette hjemme i stuen. Hun forteller at undersøkelser antyder at minst 150 000 norske kvinner og menn ikke er helt komfortable med det kjønnet de ble født med. – Kjenner du 30 mennesker så kjenner du trolig en transeperson, sier Jeanette. Foto: Jørn Grønlund

I Norge er det slik at alle som blir født gutter, får en M i passet, og det tredje siste sifferet i personnummeret er et oddetall. Skal det endres, må man ha gjennomgått det som kalles en "kjønnsbekreftende behandling".

– Det betyr psykiatrisk utredning, hormonbehandling og kirurgisk inngrep inkludert irreversibel sterilisering. Det er uaktuelt for meg. Det innebærer at jeg kastrerer meg, og må avslutte mitt seksualliv, sier hun.

I fjor spurte Amnesty International Jeanette om hun ville fronte en intensjonal kampanje for mennesker som ønsket å endre juridisk kjønn uten operasjon. Jeanette tok utfordringen, og søkte Helse- og omsorgsdepartementet om å få endre juridisk kjønn. Det vil i praksis si å endre personnummeret på de offentlig IDpapirer – og M'en i passet. Som ventet, fikk hun avslag. Men vi må ikke lenger enn til Danmark for å se at slike spørsmål kan håndteres smidigere. Der kan en myndig person søke via internett om å få endre juridisk kjønn. Deretter er det seks måneders betenkningstid før hun/han eventuelt bekrefter at søknaden står ved lag. Nytt juridisk kjønn blir så tildelt uten flere spørsmål fra myndighetene.

– Den norske regjeringen har foreløpig ikke gjort kjent hvordan prosedyren skal bli i her i landet, men jeg ser for meg at det innen kort tid blir fremlagt et lovforslag med utgangspunkt i den danske modellen. Jeg håper imidlertid at den norske regjeringen ikke legger inn de seks månedene med betenkningstid. Mennesker som vil endre kjønnsstatus, har tenkt grundig igjennom saken i årevis før søknaden ble sendt.

Lykkelig gift

I dag er John Jeanette gift med Kristin.

– Jeg traff henne gjennom en kontaktannonse et halvt år etter skilsmissen. Denne gangen hadde jeg det helt klart for meg at jeg ville være åpen fra begynnelsen. Jeg forklarte henne at jeg var transperson.

Transpersoner

I Regjeringens handlingsplan brukes betegnelsen «transpersoner» om en gruppe av personer som på en eller flere måter bryter med den rådende to-kjønnsmodellen i samfunnet. Transpersoner er et paraplybegrep som innbefatter blant annet transvestitter, transkjønnede, crossdressere, drag kings/queens mv. En typisk definisjon er individer hvis kjønnsidentitet og/eller kjønnsuttrykk, tidvis eller alltid, skiller seg fra samfunnets normer for kjønn. I internasjonale fagmiljøer benyttes ofte begrepet «the transgender specter» for å beskrive mangfoldigheten blant mennesker som definerer seg som transpersoner.

Wikipedia

– Kristin tok det pent, men visste nok ikke helt hva hun bega seg ut på. Og jeg skal ikke si at det har vært helt smertefritt. Men vi har sammen stått på for å få ekteskapet til å fungere, og har vært sammen i 28 år. Nærhet, og en god og åpen dialog har vært løsningen vår, sier John Jeanette.

Sønnen fra det første ekteskapet hadde ikke fått vite grunnen til at foreldrene skilte seg. Men etter hvert mente John Jeanette det var på tide å fortelle at faren hans var transperson.

 – Han var 21 år da han fikk vite det. Først ble han paff. Så sa han: Pappa du er fantastisk tøff som har greid alt dette. Det var stort, og vi har et veldig godt forhold. Jeg har også fått to barnebarn, som ikke syns det er rart at farfar er en dame.

I 1986 meldte John Jeanette seg inn i Forbundet for Transpersoner, og var leder der i flere år. I dag er hun leder for Menneskerettsalliansen. Kampen for å gjøre livet lettere for dem som definerer seg som transpersoner, er på ingen måte over.

– Men jeg syns det må være opp til hver enkelt å definere seg selv, eventuelt ikke å definere seg som noe annet enn et menneske. Jeg holder foredrag og da omtaler jeg meg selv konsekvent som et menneske som ønsker å endre juridisk kjønn uten psykiatrisk utredning». Og de transseksuelle som "mennesker som ønsker kjønnsbekreftende behandling". Dette gjør jeg for at ingen skal føle seg støtt av begrepsbruken min. Det å bruke uttrykket "menneske", gjør også at transpersoner ikke blir skilt ut som en egen gruppe, men inkluderes som en del av det menneskelige mangfoldet.

– Jeg forstår egentlig ikke selv hvorfor jeg er som jeg er, og andre behøver ikke å forstå. Men jeg vil bli akseptert for den jeg er. Det er veldig dumt å kaste vekk livet ved å gå rundt å være redd for å bli avslørt, sier John Jeanette.

– Det er befriende godt å kunne være fullt og helt menneske.

Denne saken ble første gang publisert 10/04 2015, og sist oppdatert 03/05 2017.

Les også