De unge foreldrene døde av kullosforgiftning

Tok seg av tre barn da foreldrene omkom under Norway Rock Festival

Da June Kristin ble bedt om å hjelpe, la hun karrieren på is og tok imot guttene med åpne armer.

NY TILVÆRELSE: Livet startet på mange måter på nytt for June Kristin Lima Bru, da hun bestemte seg for å overta foreldreansvaret for de tre barna til nevøen hennes.

NY TILVÆRELSE: Livet startet på mange måter på nytt for June Kristin Lima Bru, da hun bestemte seg for å overta foreldreansvaret for de tre barna til nevøen hennes. Foto: Gunn Gravdal Elton

Publisert Oppdatert
PÅ TUR: June lever et aktivt liv som mor til  fire. Da Hjemmet var på besøk pakket hun for å være med to av barna på håndballcup i Danmark.

PÅ TUR: June lever et aktivt liv som mor til fire. Da Hjemmet var på besøk pakket hun for å være med to av barna på håndballcup i Danmark. Foto: Gunn Gravdal Elton

- Li­vet be­står av å ta van­ske­li­ge valg, og det var slett ikke en­kelt, sier June Kris­tin Lima Bru (43) fra Bryne.

Da ne­vø­en hennes og sam­bo­e­ren hans døde, sa hun ja til å over­ta for­eld­re­an­sva­ret for de tre bar­na deres.

- Det var van­ske­lig å se hvordan vi skul­le kla­re å leve vi­de­re som før - hvordan li­vet kun­ne bli bra igjen. Min opp­ga­ve var å gi bar­na trygg­het, og viss­het om at vi els­ket dem som våre egne. I dag er jeg så usi­ge­lig stolt av alle bar­na våre, sier June som had­de en dat­ter fra før da hun over nat­ten ble fi­re­barns­mor.

I sommer var det syv år si­den Ani­ta Wathne og Ter­je Brue­land fra Ol­te­dal i Gjes­dal kom­mu­ne døde av kull­os­for­gift­ning un­der Norway Rock Festival i Kvi­nes­dal - bare 31 og 32 år gam­le. June Kris­tin var Terjes tan­te, og den skjeb­ne­svang­re hel­gen skul­le hun og ek­te­man­nen pas­se den yng­ste av ne­vø­ens tre søn­ner mens han og sam­bo­e­ren fikk en et­ter­leng­tet helg for seg selv. De to andre gut­te­ne var hos far­mo­ren sin.

Ter­je og Ani­ta gle­det seg vel­dig til å få til­brin­ge en helg sammen, bare de to. Men allerede fre­dags­kvel­den skjed­de den for­fer­de­li­ge ulyk­ken som ska­det åtte per­so­ner og tok li­vet av to.

- Man­nen min og jeg had­de vært på lør­dags­han­del på et ha­ge­sen­ter da vi hør­te om den tra­gis­ke ulyk­ken på bil­ra­dio­en. 10 per­so­ner var in­vol­vert, og det had­de skjedd i en buss. Jeg har aldri kjent en så in­tens og vond fø­lel­se noen gang. Jeg viss­te at noe had­de skjedd med Ani­ta og Ter­je, sier June Kris­tin, som hittil ikke har for­talt så mye til mediene om ti­den etter ulyk­ken. Nå fø­ler hun det er rik­tig å være åpen om det som skjed­de.

Er det mulig å gå videre?

- Vi satt i bi­len og for­søk­te å rin­ge til de to, men ingen svar­te. Vi snak­ket med noen som for­tal­te oss at det var Ani­ta og Ter­je som var de to døde, og jeg hus­ker at jeg gråt hys­te­risk i bi­len. Vi for­søk­te også å rin­ge po­li­ti­et, men fikk ikke noen opp­lys­nin­ger. Vi hå­pet jo at det var feil opp­lys­nin­ger vi had­de fått, og at det ikke var de to som had­de om­kom­met, men vi fryk­tet det vers­te. Det tok mange ti­mer før vi fikk det en­de­li­ge sva­ret, og det var noen helt for­fer­de­li­ge ti­mer.

Da po­li­ti­et kom samme kveld, var det en knust fa­mi­lie som tok imot døds­bud­ska­pet. Ol­te­dal er et lite sted med bare 800–900 inn­byg­ge­re, og alle kjen­ner hverandre. Fa­mi­lie­med­lem­me­ne bor tett. Bar­na had­de i alle år løpt inn og ut av hu­set til June Kris­tin, ek­te­man­nen og dat­te­ren.

MORSKJÆRLIGHET: Min oppgave var å gi barna trygghet, og visshet om at vi elsket dem som våre egne. I dag er jeg så usigelig stolt av alle barna våre, sier June.

MORSKJÆRLIGHET: Min oppgave var å gi barna trygghet, og visshet om at vi elsket dem som våre egne. I dag er jeg så usigelig stolt av alle barna våre, sier June. Foto: Gunn Gravdal Elton

- Du tror ikke det er mu­lig å gå vi­de­re etter at noe sånt skjer. Og det var for­fer­de­lig vondt å være sammen med bar­na de før­s­te da­ge­ne, og se hvor tungt de tok det. Men sak­te går li­vet vi­de­re. Det vet vi i dag.

To uker etter ulyk­ken ble June Kris­tin spurt om hun vil­le ta de tre bar­na til seg som sine. Om hun vil­le være mor for gut­te­ne.

- Jeg had­de en dat­ter på seks år fra før. Hun had­de levd som en li­ten prin­ses­se, og stort sett fått det hun vil­le ha. Å si ja til gut­te­ne vil­le in­ne­bæ­re et helt nytt liv også for henne, sier June Kris­tin, som likevel aldri var i tvil. Hun måt­te si ja. Det var det enes­te rik­ti­ge.

Sa fra seg millionlønn

38 år gam­mel slut­tet June Kris­tin i job­ben som vi­se­ad­mi­ni­stre­ren­de di­rek­tør i et fir­ma, og sa fra seg mil­li­on­lønn og am­bi­sjo­ner. To må­ne­der etter ulyk­ken flyt­tet bar­na inn til henne, ek­te­man­nen og dat­te­ren. Hun ble fullt og helt mor, og tok på seg opp­ga­ven med å få gut­te­ne til å smi­le igjen.

OMGITT AV BARN: June Kristin hadde én datter, som gikk fra å være enebarn til å være del av en søskenflokk på fire.

OMGITT AV BARN: June Kristin hadde én datter, som gikk fra å være enebarn til å være del av en søskenflokk på fire. Foto: Gunn Gravdal Elton

- Det var en for­ut­set­ning for oss at gut­te­ne vil­le det­te selv, og det var aldri snakk om at de skul­le bo for­skjel­li­ge ste­der. Det aller vik­tig­ste var tvert imot at de tre gut­te­ne fikk være sammen. Vi var også opp­tatt av at de skul­le kjen­ne seg tryg­ge på at jeg og min mann var like glad i dem som vi var i vår egen dat­ter.

Gut­te­ne måt­te ta fatt på et nytt liv. In­gen­ting var gjort over nat­ten, og June Kris­tin leg­ger ikke skjul på at det var mye ar­beid. Det var en stor om­velt­ning i alles liv.

- Å få tre ak­ti­ve gut­ter inn i fa­mi­li­en er ikke bare en­kelt. I star­ten hand­let det først og fremst om å gi gut­te­ne trøst og var­me. De had­de det på mange må­ter så vondt at det var en ut­ford­ring å kom­me vi­de­re. Vi inn­så at vi måt­te få gut­te­ne til å smi­le, og at vi måt­te fin­ne en fel­les ak­ti­vi­tet. Derfor be­gyn­te vi blant annet å kjø­re go­kart sammen, smi­ler June Kris­tin, men inn­røm­mer at det tok fire år etter ulyk­ken før hun igjen kun­ne kjen­ne opp­rik­tig gle­de.

- Det har vært mye sorg i li­vet mitt, men nå kjen­ner jeg at jeg kan leve godt også med sor­gen. Det går an å bli glad igjen. Opp­rik­tig glad. Og i dag er jeg så utro­lig stolt av alle de fire bar­na mine. Jeg tror de ten­ker på meg som mor i dag, og jeg ten­ker i alle fall på dem som bar­na mine.

Mer utadvendt i dag

I sam­råd med bar­na har June Kris­tin valgt å stå frem uten at de blir eks­po­nert. To av bar­na er til ste­de un­der in­ter­vju­et, og er åpne, tryg­ge og hyg­ge­li­ge. Sammen med June Kris­tin skal de på hånd­ball­cup i Dan­mark, og er i ferd med å pak­ke. Eld­ste­søn­nen har fylt 18 år og er flyt­tet hjemmefra. Den nesteldste gut­ten er ennå på sko­len. I stu­en i det ny­de­li­ge rek­ke­hu­set på Bry­ne står fire ny­de­li­ge bil­der av fire flot­te barn på gul­vet og ven­ter på hver sin spi­ker. De er per­let av June Kris­tin og skal hen­ges opp på veg­gen.

- At gut­te­ne kom inn i fa­mi­li­en vår, har vært vel­dig bra for meg. Jeg var ikke så vel­dig åpen som per­son før. I dag er jeg mye mer ut­ad­vendt. Jeg har også lært meg å set­te gren­ser for meg selv. Det var vik­tig med kla­re ret­nings­lin­jer da gut­te­ne kom til oss. Dis­se ret­nings­lin­je­ne måt­te også gjel­de for meg, og jeg har hatt godt av det. Jeg var nok en type som var lett å ut­nyt­te tid­li­ge­re. Jeg sa alltid ja og for­søk­te å stil­le opp for alle.

I dag er June Kris­tin for­fat­ter, kon­su­lent og fore­drags­hol­der. Hun har mange års er­fa­ring fra le­del­se i fle­re be­drif­ter og har blant annet skre­vet bo­ken «Den nors­ke Le­del­ses­mo­del­len». At hun og ek­te­man­nen valg­te å gå hver sin vei, ser hun ikke på som noe stør­re pro­blem enn at andre for­eld­re vel­ger å skil­le seg.

- Han er like mye bar­nas far i dag som før, og han tar et like stort an­svar for bar­na som jeg gjør. Vi har et vel­dig godt sam­ar­beid.

De tre gut­te­ne som mis­tet sine for­eld­re så bru­talt for syv år si­den, har fått et godt liv i en ny fa­mi­lie. Men selv om de ser på June Kristin som sin mor, skal de alltid få hus­ke sine bio­lo­gis­ke for­eld­re, og leve vi­de­re med min­ner om en mor og far som var glad i dem.

- Det har vært tøft i pe­ri­oder, men barn har en egen evne til å leve i nuet. De kom­mer seg vi­de­re. Og selv om sor­gen til ti­der har vært tung også for meg, hand­ler det om å kla­re å set­te seg selv til side en stund og være der for noen som tren­ger deg. Jeg had­de gjort alt om igjen, når som helst, sier June Kris­tin - Mine fire barn har be­ri­ket li­vet mitt.

Les også:

Posen på magen gjør meg lykkelig

Helene ble slått av kjæresten

Jeg hadde maksimum to år igjen å leve

UTFORDRINGER: Det har vært tøft i perioder, men barn har en egen evne til å leve i nuet, påpeker June Kristin.

UTFORDRINGER: Det har vært tøft i perioder, men barn har en egen evne til å leve i nuet, påpeker June Kristin. Foto: Gunn Gravdal Elton

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning