Redd Barnas kampanje «Skoleaksjonen»

- Norske barn er overbeskyttet, overstimulert og overelsket

Det sier Oslo-rektor Ellen Lûhr fra Redd Barnas beredskapsgruppe, som mener det skal lite til for å gjøre andre barns liv bedre.

PRIVILEGERT: - Barn som vokser opp i Norge, er ekstremt heldige, sier rektor Ellen Lühr på Grünerløkka skole i Oslo. Her med andreklassingene Benjamin, Marcus, Matilde, Leah og Ida.

PRIVILEGERT: - Barn som vokser opp i Norge, er ekstremt heldige, sier rektor Ellen Lühr på Grünerløkka skole i Oslo. Her med andreklassingene Benjamin, Marcus, Matilde, Leah og Ida. Foto: Siri Walen Simensen

Publisert Oppdatert
VIL HJELPE: - Jeg er glad jeg har fått muligheten til å bidra, sier Ellen Lühr. Her møter hun en jente på en av sine mange reiser for Redd Barna.

VIL HJELPE: - Jeg er glad jeg har fått muligheten til å bidra, sier Ellen Lühr. Her møter hun en jente på en av sine mange reiser for Redd Barna. Foto: Privat

Rett­fer­dig­het fin­nes ikke i ver­den. Det me­ner El­len Lühr. - Nors­ke barn er over­be­skyt­tet, over­sti­mu­lert og overelsket, sier hun også. El­len Lühr er rek­tor på Grü­ner­løk­ka sko­le i Oslo, men i tyve år har hun reist jor­den rundt for å hjel­pe barn i kri­ser. På rei­se­ne til krigs­ram­me­de og fat­ti­ge land, har hun møtt barn i for­fer­de­li­ge si­tua­sjo­ner og stor nød.

El­len er med­lem av Redd Bar­nas be­red­skaps­grup­pe, som ble etab­lert i 1996. Det­te er en grup­pe som be­står av høyt kva­li­fi­sert per­so­nell med høy kom­pe­tan­se på barn, og de job­ber med be­skyt­tel­se av barn og ut­dan­ning i hu­ma­ni­tæ­re kri­ser. Grup­pens 20 med­lem­mer er til­gjen­ge­li­ge for opp­drag både i umid­del­ba­re og mer lang­sik­ti­ge kri­ser, og i de pe­ri­ode­ne de er til­gjen­ge­li­ge, skal de kun­ne rei­se ut innen 72 ti­mer. Før­s­te gang El­len reis­te ut på opp­drag, gikk tu­ren til Kir­gi­si­stan. En tid­li­ge­re del av Sov­jet, på gren­sen mot Kina.  

- Jeg had­de bare vært ute og reist som tu­rist før, og viss­te ikke hva som ven­tet meg da jeg dro dit for å job­be med funk­sjons­hem­me­de barn. Bar­na med funk­sjons­hem­ning bod­de stort sett på in­sti­tu­sjon og for­hol­de­ne var for­fer­de­li­ge, for­tel­ler hun.  

Sko­le er av­gjø­ren­de 

El­len for­tel­ler at hun sær­lig hus­ker en li­ten jen­te som lå i sen­gen med tvangs­trøye på. Hun had­de sår i an­sik­tet etter å ha klo­rt seg selv, og det gjor­de El­len vondt å se. Da hun bøy­de seg over henne, smil­te jen­ta, og El­len fikk et nytt vondt sjokk. Alle ten­ne­ne i jen­tas munn var råt­net bort.  

USIKKER FREMTID: Ellen Lühr er opptatt av at alle barn skal få mulighet til å gå på skolen, slik som denne lille gutten som hun møtte på en av sine reiser.

USIKKER FREMTID: Ellen Lühr er opptatt av at alle barn skal få mulighet til å gå på skolen, slik som denne lille gutten som hun møtte på en av sine reiser. Foto: Privat

I krig og katastrofer er barn den mest utsatte gruppen.
Ellen Lühr

- Hva gjør slike ting med deg? 

- Jeg had­de ikke dratt på dis­se opp­dra­ge­ne hvis jeg ikke bryd­de meg og øns­ket å gjø­re en for­skjell, men jeg har heldigvis en evne til å ta et pro­fe­sjo­nelt skritt tilbake. Had­de jeg in­vol­vert meg fø­lel­ses­mes­sig i hvert en­kelt barn, vil­le jeg ikke klart å gjø­re job­ben min, for­kla­rer hun.  

Nå er det nes­ten tyve år si­den El­len var i Kir­gi­si­stan, og hun hå­per og tror at den mer lo­kal­ba­ser­te re­ha­bi­li­te­rin­gen de job­bet for å få til den gan­gen, er satt i et sy­stem. Hun hå­per også at fle­re av de funk­sjons­hem­me­de bar­na der etter hvert har fått mu­lig­he­ten til å bo hjemme hos fa­mi­li­e­ne sine.  

- Når vi rei­ser ut på slike opp­­drag, er det for å bi­dra til po­si­tiv end­ring. Jeg har sett og er­fart at det skal lite til for å gjø­re barns liv bed­re. Det skal også vel­dig små sum­mer til for at et barn skal få mu­lig­he­ten til å lære å lese og skri­ve. Å gi dem sko­le­gang er noe av det aller vik­tig­ste vi kan bi­dra til. Ut­dan­ning for det en­kel­te barn er nød­ven­dig både for å gi men­nes­ke­ne der en fremtid, og for å byg­ge opp et land. Når et barn læ­rer å lese, læ­rer det sam­ti­dig å skaf­fe seg kva­li­fi­sert in­for­ma­sjon. Det kan føre til mer kri­tisk tenking. Det trengs både til­gang på sko­le og gode sko­ler som læ­rer bar­na å re­flek­te­re og å stil­le spørs­mål. I en flykt­ning­leir gir dessuten sko­le­gang en struk­tur i da­gen, og brin­ger tan­ke­ne mot en ly­se­re fremtid. 

- Noen his­to­ri­er bæ­rer jeg med meg, sier hun. - Noen spe­si­el­le mø­ter har brent seg fast. Jeg møt­te en jen­te i Nord-­Ke­nya, som bod­de sammen med mo­ren sin i en flykt­ning­leir. Fa­ren og bro­ren var drept. Mor og dat­ter had­de flyk­tet fra So­ma­lia og kom bort fra hverandre un­der fluk­ten. Jen­ta på 14-15 år ble vold­tatt av gren­se­­vak­ter og var øde­lagt nedentil etter den sek­su­el­le mis­hand­lin­gen. Heldigvis fant hun og mo­ren tilbake til hverandre, og jeg kom inn i til­væ­rel­sen deres etter at de had­de etab­lert seg i lei­ren. Da had­de jen­ta vært gjennom et nytt trau­me. For å kom­me seg til sko­len måt­te hun pas­se­re en vann­post, som var et mø­te­sted for kvin­ner og menn. Hen­nes mor var valgt til le­der for det kvar­ta­let, men en mann øns­ket å over­ta hennes po­si­sjon. Han tok med seg noen hjel­pe­re og ban­ket opp den unge jen­ta, i håp om å skrem­me mo­ren fra le­der­rol­len, for­tel­ler El­len.  

BESTEMOR: - Norske barn vet ikke hvor heldige de er, sier Ellen, her med barnebarnet Sigurd.

BESTEMOR: - Norske barn vet ikke hvor heldige de er, sier Ellen, her med barnebarnet Sigurd. Foto: Privat

Da hun møt­te mor og dat­ter, tor­de ikke jen­ta å gå på sko­len. Hun var redd for å bli ban­ket opp igjen, og mor og dat­ter var satt på en lis­te over men­nes­ker som had­de et akutt be­hov for bo­set­ting i et annet land.  

- Jeg vet ikke hvordan det har gått med dem, men har tenkt på jen­ta si­den, sier El­len.

El­len er rek­tor på Grü­ner­løk­ka bar­ne­sko­le i Oslo og har dag­lig, tett kon­takt med nors­ke barn. Hun ser hvor eks­tremt hel­di­ge de er.  

- Men jeg ser også at barn her hjemme er vel­dig so­li­da­ris­ke og om­tenk­som­me. De øns­ker å gi. Her på sko­len har vi år­lig en kam­pan­je i for­bin­del­se med FN-da­gen. Da fo­ku­se­rer vi på barns ret­tig­he­ter og snak­ker om barn i krig og kon­flikt. Alle teg­ner en teg­ning, som hen­ges opp på sko­le­gjer­det. Etter en uke tar de teg­nin­gen med hjem og sel­ger den til for­eld­re­ne. Pen­ge­ne vi får inn, går til funk­sjons­hem­me­de barn i Mol­do­va. Jen­ter og gut­ter på alle klas­se­trinn vi­ser in­ter­es­se og en­ga­sje­ment, sier hun.    

Redd Barnas kampanje «Skoleaksjonen»

Redd Bar­na ar­ran­ge­rer Sko­le­ak­sjo­nen den samme uken som sko­le­ne star­ter opp etter som­mer­fe­ri­en i au­gust. Må­let er å syn­lig­gjø­re kon­tras­te­ne mellom nors­ke barn, som får gå på sko­le, og de bar­na i andre de­ler av ver­den som ikke har samme mu­lig­het. I lø­pet av au­gust er må­let å sam­le inn pen­ger til å gi 20 000 barn sko­le­gang. 150 kro­ner er nok til å sen­de et barn på sko­le i ett år. Redd Bar­na hå­per at barn over hele Norge sam­les til dug­nad, enten gjennom å hol­de ba­sar, eller andre ak­ti­vi­te­ter. I fjor sam­let nors­ke barn inn 2,4 mil­li­o­ner kro­ner for å hjel­pe andre barn.  

De som vil støt­te ak­sjo­nen gjennom å hol­de ba­sar, kan gå inn på nett­si­de­ne: www.reddbarna.no/127. Det er også mu­lig å gi gjennom en SMS: Send «SKO­LE­START» til num­mer 2434. Da gir du au­to­ma­tisk 150 kro­ner. Eller du kan gi et bi­drag på web: www.reddbarna.no/skoleaksjonen.

I krig og ka­ta­stro­fer er barn den mest sår­ba­re og ut­sat­te grup­pen. Fat­ti­ge barn har eks­tremt dår­li­ge liv, og ofte har de ingen om­sorgs­per­so­ner til å ta vare på seg.  

– Her hjemme kjø­per en av ti jen­ter seg dyre de­sign­ves­ker og mange tror at alt kan lø­ses med ting. Men å ha alt, be­tyr ikke au­to­ma­tisk at du er lyk­ke­lig. Er det noe jeg blir min­net om på mine rei­ser, så er det at det skal lite til for å bi­dra til gle­de og økt livs­kva­li­tet. Og her hand­ler det ikke om ma­te­ri­el­le go­der, un­der­stre­ker El­len.

Vik­ti­ge end­rin­ger

Heldigvis har El­len også mange hyg­ge­li­ge his­to­ri­er å for­tel­le fra flykt­ning­lei­re. – Mange barn har bodd på av­si­des­lig­gen­de går­der med dår­lig til­gang til mat, vann og sko­le, og opp­le­ver lei­ren som et sted med lek og ven­ner, po­eng­te­rer hun.  

Over­ras­kel­ser har hun også fått, og hun er blitt min­net om at mye er likt over lan­de­gren­se­ne. - Da jeg var i Af­gha­ni­stan for be­red­skaps­grup­pen, vil­le jeg lære bar­na noen nors­ke le­ker med tråd. Det vis­te seg at de kun­ne det fra før. De had­de de samme klap­pe­le­ke­ne også.  

Når El­len ten­ker seg om, kjen­ner hun at hun fø­ler seg pri­vi­le­gert som får lov til å gjø­re en po­si­tiv for­skjell for barn

– Å gi barn sko­le­gang og ut­dan­nel­se set­ter vik­ti­ge spor og ska­per va­ri­ge end­rin­ger. Jeg sy­nes det er fan­tas­tisk å bli kjent med men­nes­ker i andre land, og ha kol­le­g­er i alle ver­dens­hjør­ner. Når jeg ser 20-år­in­ger, som set­ter seg i klas­se­rom­met for å lære å lese og skri­ve, blir jeg rørt. Ar­bei­det ute har lært meg en mas­se som jeg har tatt med meg inn i li­vet mitt i Norge, for­tel­ler hun.  

El­len vet aldri hvor hun blir sendt nes­te gang hun skal ut på opp­drag, og det har hendt at hun har følt seg både en­som og redd i møte med et frem­med sted der det rå­der uro og pro­ble­mer. Likevel kla­rer 62-år­in­gen å ikke fo­ku­se­re på det hun for­sa­ker og ri­si­ke­rer.  

– Jeg har valgt det­te selv, og jeg vet at jeg kan rei­se fra ste­det igjen. Det kan ikke bar­na jeg mø­ter, eller de inn­fød­te jeg job­ber sammen med, av­slut­ter hun. 

Les også:

STERKE MØTER: - Det gjør inntrykk når barn har det vanskelig, men også når de er glade på tross av en vanskelig situasjon, sier Ellen.

STERKE MØTER: - Det gjør inntrykk når barn har det vanskelig, men også når de er glade på tross av en vanskelig situasjon, sier Ellen. Foto: Siri Walen Simensen

Jeg prøver å gjøre en forskjell

Lille Josef inspirerte meg til å hjelpe

Endelig ser jeg igjen

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning