Hestene trøstet meg da mor ble syk
Nå hjelper Christina barn med kreftsyke foreldre
Christina Kastes (34) barndom var full av sykdom og angst. Hun var ni år da moren fikk kreft, og 22 da moren døde. Kontakten med hester ble Christinas beste trøst når verden ble for vanskelig. Nå hjelper hun selv barn med syke foreldre.
- Jeg fikk vite at mamma hadde brystkreft rett før jeg fylte ni år, og begynte med én gang å vente på at hun skulle dø. Tanten min var nettopp død av kreft, bare to dager tidligere. Jeg visste ikke at det gikk an å overleve kreft eller bli frisk igjen.
Christina Kaste visste svært lite om morens sykdom, og gjettet seg til det meste. Det var ikke alltid de hjemme fortalte noe.
- Nå vet jeg at det kanskje var for å skåne meg, men det hadde motsatt virkning. Jeg ble livredd, sier Christina.
- Men da mamma døde 13 år senere, følte jeg ikke samme redselen. Hun hadde vært døden nær tre ganger før, men kommet seg igjen. Det tok lang tid før det gikk opp for oss søsken at denne gangen nærmet det seg faktisk slutten på livet hennes.
Nå er det gått 13 år siden Christinas mor døde. Det skjedde en vakker høstdag.
- Vi skjønte at hun ikke kunne leve stort lenger, for hun var så full av kreftkuler og så avmagret at det ikke var mer å gjøre. Først var jeg lettet, hun hadde kjempet så hardt. Likevel ble det tøft. Minnene jeg hadde fra barndomsårene var ikke bare hyggelige. Men i de siste årene før mamma døde fikk vi pratet ut om alt, og det var utrolig godt. Mamma var et svært levende menneske med mye hjertevarme, men det var fortsatt mange vonde ting som skulle bearbeides.
Gråt hos hestene
Da moren døde var Christina gravid i fjerde måned med datteren Victoria, som i dag er 13 år. Senere kom sønnen Magnus (7). Christina har fått et godt liv og en egen familie som hun er glad i. Samboeren Truls og familien bor i sitt nybygde hus med utsikt over havet, landlig og fint i Melsomvik i Vestfold.
- Jeg var ikke gamle jenta da jeg bestemte meg for at når jeg ble voksen skulle jeg gjøre alt jeg kunne for å hjelpe barn som får beskjeden om at en i familien har fått kreft og kanskje kommer til å dø. Mange barn mister foreldre, og mange må oppleve usikkerheten om mor eller far kan bli friske igjen.
Christina har alltid elsket dyr, og hestene ble hennes beste venner. Dem kunne hun betro seg til og søke trøst hos når verden ble for vanskelig.
- Jeg var en fast gjest i stallen på gårdene i nærheten helt fra jeg var liten jente. Jeg fikk være sammen med hestene så mye jeg ville, for jeg tok gjerne et tak i stallen også. Det er en stor del av sjarmen med å være rundt og sammen hestene. Da følte jeg meg viktig og nyttig. Jeg elsket å ri eller bare stelle med de store vakre dyrene. De stilte aldri vanskelige spørsmål eller var uforutsigbare. De avviste meg aldri. De var bare seg selv og tok imot min fortvilelse, eller - av og til - min glede.
Det ble mange år med mye fortvilelse i Christinas liv. Morens sykdom kom tilbake med jevne mellomrom og det ble nye operasjoner og kurer. Foreldrene hadde skilt seg før sykdommen rammet, og Christina er den yngste i søskenflokken. De to eldre søsknene ble voksne og flyttet snart hjemmefra. Moren fortalte henne ikke mye om sykdommen sin de første årene, men Christina ble mester i å lytte og snuse og få med seg det hun kunne likevel.
En gang ble hun sendt til en psykolog - med taxi. Det var skummelt, for det var da ikke hun som var syk, og taxi hadde de aldri råd til ellers. Da det gikk opp for Christina at psykologen var en mann som ville at hun skulle snakke om sine egne følelser, ble hun redd. Kanskje han ville fortelle det til moren hvis hun sa hun var lei seg eller redd. Da ville jo moren kanskje bli enda sykere, så det bestemte hun seg for å la være. Hun var snill jente og prøvde å gjøre det som ble forventet av henne både hjemme og på skolen. Men det gikk bare ikke. Da søkte hun trøst i stallen og gråt hos hestene der.
- Jeg vet at det var kontakten med dyr som reddet meg. Jeg ville ikke snakke med andre om alle tankene mine, sier Christina.
Redd for barna
Moren ble friskmeldt flere ganger, men kunne de stole på det? Alle høytider og merkedager ble behørig feiret med alle familiemedlemmer til stede. De visste jo ikke - det kunne være den siste.
Foreldre får kreft
Én av tre nordmenn får kreft i løpet av livet. 80 prosent rammes først etter fylte 55 år. Det betyr likevel at 5200 mennesker i "foreldrealder" får kreft hvert år, og at mange mindreårige opplever at søsken og foresatte blir alvorlig syke og kanskje dør av sykdommen.
Kreftforeningen sto for det pedagogiske opplegget og betalte oppholdet for deltagerne på rideleiren på Lefdals ridesenter i år. Kreftforeningen arrangerer også treff annenhver uke for barn mellom 7 og 16 år som har eller har hatt noen i familien med kreft. Men ifølge foreningen er det behov for flere tilsvarende tiltak for denne gruppen. Kilde: www.kreftforeningen.no
Hester og ridning var fortsatt en viktig del av livet gjennom hele tenåringstiden, helt til Christina ble utsatt for en basketballulykke og brakk ryggen. Tiden etterpå var vanskelig, for det så ikke ut til at ryggen ville bli helt bra igjen noen gang.
- Da hesten jeg hadde betrodd alt til gjennom mange år, ble solgt fra meg, føltes det som om noen rev ut hjertet mitt. Hun var det eneste jeg hadde. Mitt alt. Dét og ryggen gjorde at jeg holdt meg borte fra hester av frykt for å elske en hest igjen, som kunne bli tatt fra meg.
Så fikk jeg mine herlige små barn isteden. I flere år var jeg opptatt med hjem og familieliv, og det tok langt tid før jeg skjønte hvor viktig hestene hadde vært for meg. Jeg ble en hønemor som passet godt på barna mine, og helst ville jeg at alt i livet deres skulle være perfekt. Ikke fordi jeg fryktet at de eller jeg selv skulle få kreft, det har jeg merkelig nok aldri fryktet. Men det var jo mye annet fælt som kunne skje, sier Christina.
Hesteleir for barn
En gang skjedde det noe. Da Magnus var halvannet år satte han noe i halsen og sluttet å puste. Christina gjorde instinktivt det rette og reddet ham, men ble veldig engstelig etterpå.
- Det var da min gode venninne Monica skjønte hva som manglet i livet mitt. Vi kjørte en tur en dag og kom til Lefdals rideskole, som ligger mellom Larvik og Horten. Selv om jeg ikke kunne ri, kunne jeg i hvert fall være nær hester og stelle med dem, mente hun. Da jeg kom dit skjedde det noe. Vips så var jeg på hesteryggen. Jeg red og red i halvannen time mens tårene rant. Da kjente jeg hvilken viktig del av livet mitt dette var. Det er ingen overdrivelse å si at etter at jeg fant tilbake til hestene, har barna mine fått en mye gladere og roligere mamma, forteller Christina.
Tobarnsmoren er på rideskolen så mye hun kan, og har fått i stand et samarbeid med Kreftforeningen som gjør at de om sommeren kan arrangere ride- og terapileir for barn og ungdom med kreftsyke foreldre.
- Da kommer cirka 60 barn fra hele landet hit, treffer hverandre og lærer seg å ri og stelle hest. Vi har samtalegrupper og alle får møte andre som er i samme situasjon. Jeg vet at samvær med hester og dyr skaper mer åpne barn og voksne. Det er lettere å få tillit i naturlige omgivelser hvor man er sammen for hverandre. Alle er like viktige i et stallmiljø, sier Christina.
Denne saken ble første gang publisert 17/11 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.