Fikk stor eiendom gratis
Nå flytter vi inn på gården vi vant
Monica Hømanberg Åsli (37) er glad, opprømt og kjempetravel. Hun og familien er i ferd med å flytte inn på gården i Hedalen i Sør-Aurdal, som hun vant i en loddtrekning. Men det kan koste både blodslit og penger å få noe gratis også...
Gunnar ville gi bort gården til noen i bygda
Da den nesten 90 år gamle gårdbrukeren Gunnar Bergsrud døde i april 2005, skapte han avisoverskrifter for første gang i sitt enkle, stillferdige liv. Han hadde aldri funnet seg noen kone og fikk aldri barn, men hans ønske var at en ung familie fra Hedalen skulle overta livsverket hans, Bjørke gård. Valdres tingrett fikk i oppgave å trekke en arving blant de 27 som søkte. (Foto: Arne Heimestøl).
Monica svinger malerkosten. Den rosalilla fargen på veggene har datteren Elise (8) valgt helt selv. Hun skal få prinsesseseng fra Ikea og velge gardiner i samme fargen også, forklarer hun ivrig.
Nå legger mor og datter siste hånd på verket. Helt til mor må stikke ned på kjøkkenet og hjelpe ektemannen Henning (35) med å få et skap opp på veggen. Siste innspurt i ferdiggjøringen av huset er i gang. Når dette leses, er det der de bor, hele familien Åsli, som i tillegg består av Dennis (3) og storebror Kent (17).
Monica synes hun fortjener en liten pause og setter frem kaffe og kjeks.
- Det er to og et halvt år siden jeg fikk denne gården, og samtidig ble førstesidestoff i nyheter og aviser nesten over hele verden, sier hun lattermildt.
Først kunne vi lese om henne i norske aviser - om jenta som hadde vunnet en hel gård, og så kom jammen internasjonal presse på besøk og TV også.
- Jeg hadde knapt fått oversikt over hva som hadde skjedd. Jeg visste bare at jeg hadde sett en annonse om at gårdbruker Gunnar Bergsrud ville at en fra bygda skulle arve gården hans, og at jeg oppfylte kravene. Jeg la inn en søknad, og så var jeg så heldig at jeg vant loddtrekningen, forteller Monica.
Da sirkuset braket løs, var hun i ferd med å henge opp julegardinene i det gamle huset deres. - Det var litt av en julepresang å få!
Alt måtte gjøres
Monica ante knapt selv hva hun hadde arvet, bare at det var en fint beliggende gård med både hus, uthus og stabbur. Det var nesten to meter snø og 14 kuldegrader både ute og inne, i hennes nye hus. Men hun kunne jo se at det var en del som måtte gjøres før hun kunne flytte inn. Hvor mye, ante hun ikke da.
Da oppstyret hadde lagt seg og snøen var borte, skjønte Monica og Henning fort at det kom til å bli et stort prosjekt å få det beboelig der.
- Henning var veldig skeptisk ganske lenge. Han syntes vi hadde det bra i det gamle huset vårt. Det måtte mye overtalelse til. Én av betingelsene for arven var at jeg bosatte meg der. Da måtte vi jo være enige, sier Monica.
Huset sto der og ventet på sine nye eiere, men uten vei, strøm eller innlagt vann. Inne i huset var det hverken kjøkken eller bad.
Men det er det nå. Henning og Monica har gjort mye selv og noe har de fått hjelp til. En del av materialene de har brukt til panel og gulv, fant de på låven. Annet har de måttet kjøpe.
- Hittil har det kostet oss minst 500 000, og mer blir det, for alle regningene er ikke kommet. Men nå har vi solgt det gamle huset, kan nedbetale gamle lån og kan få orden på økonomien, sier Monica.
For etter en tid med diskusjoner ble hun og Henning enige om å satse. De ville oppgradere våningshuset med alt som trengtes, og bosette seg på gården.
- Utover våren la jeg planer for hvordan jeg ville ha det. Dette skulle bli huset jeg alltid hadde drømt om. Vi skulle sette i gang så snart våren kom. Hele familien gledet seg og alt var klart, sier Monica.
Drømmen er oppfylt
Det Monica ikke hadde regnet med, var at det rett og slett kunne bli for mye for henne. Hun hadde to småbarn og en tenåringssønn, og hun jobbet alt hun kunne, ofte syv dager i uken, for å tjene penger til huset. Samtidig hadde de begynt på et omfattende renoveringsprosjekt. Planen var å flytte inn til jul.
Men slik gikk det ikke. Monica hadde satset på for mye på en gang. Hun ble utbrent og sykmeldt, og husdrømmen ble satt på vent.
- Det har vært mye frem og tilbake disse to årene. Men nå er vi i havn, og gjett om jeg er glad for det! sier Monica.
De utbedret veien, boret etter vann og la inn elektrisitet. De laget kjøkken og bad, isolerte og la panel og nye gulv. Alle rommene ble malt. Prinsessefargen til Elise er siste innspurt.
- Huset er blitt akkurat slik jeg drømte om. Akkurat passe stort til oss fem. Nå gleder jeg meg til å lage hage med busker og trær, og egen kjøkkenhage. Jeg skal ha vakre blomster og egne grønnsaker, og bærbusker.
Monica titter opp fra kaffekoppen og utover den flotte eiendommen sin. Gården ligger i en skråning med et jorde foran og skog og fjell bortenfor. Ingen naboer å se, bare flott natur.
- Men det er ikke langt til folk likevel. Det er bare en kort rusletur opp til riksveien og bygda. Barna har under ti minutter skolevei. Ofte tenker jeg på Gunnar, som var et godt menneske og ga meg denne muligheten, selv om han ikke kjente meg. Jeg har blitt kjent med broren hans, Anders (93), og har fått høre om hvordan Gunnar jobbet her på gården med bare nevene og hest til hjelp. Tross alt har det vært lettere for oss, sier Monica.
Hedalen er en fin bygd og et fantastisk sted å bo, synes hun.
- Her tar vi vare på tradisjoner og hverandre. Jeg gleder meg til å fortsette å bo her, smiler hun.
Denne saken ble første gang publisert 15/08 2008, og sist oppdatert 04/05 2017.