Møt mammaen til Norges Grand Prix-håp
Lily flyktet fra hjemlandet med sin lille sønn. Nå er han Norges Grand Prix-håp.
PÅ FLUKT: - Vi flyktet fra Iran. I dag kan jeg ikke reise tilbake fordi jeg er svartelistet, sier Lily Bandehy, aktuell med romanen "En slette av valmuer".
Lily flyktet fra hjemlandet med Norges Grand Prix-håp
Tooji er en salve på alle mine sår
Med melodien "Stay" er Tooji Keshtkar (24) Norges håp i Melodi Grand Prix. Moren, Lily Bandehy (62), tror sønnen vinner. - Etter mye motgang i barndommen fortjener han det som skjer nå, sier hun.
Hun er en liten, nett og vakker dame med et levende blikk og et godt og varmt smil. Lily Bandehy fra landsbygda i Iran, har bodd i Norge siden 1988, og jobber som psykiatrisk sykepleier. Med to bøker utgitt, kan hun også kalle seg forfatter. Hun var firebarnsmor da hun kom hit som politisk flyktning. Yngstemann Tooji var ikke fylt to år da de fikk opphold på asylmottaket på Trandum.
- Jeg har slitt med mye dårlig samvittighet overfor ham. De første årene på norsk skole ble han mobbet og plaget, uten at jeg klarte å fange det opp, sier hun ærlig. På bordet i den koselige stuen i hjertet av Oslo ligger romanen hun nettopp har fått utgitt, "En slette av valmuer". Den handler om to persiske kvinner, og er dedikert til artistsønnen.
- Min første bok, som var en dokumentarisk historie om mitt eget liv, tilegnet jeg alle mine fire sønner, forklarer hun, og understreker at romanen ikke er selvbiografisk, selv om det er elementer fra hennes liv i den.
Historien til Toojis mor er dramatisk på mange måter. I den første boken hun skrev, "Jeg kommer fra Iran", forteller hun om livet til en familie på flukt fra hjemlandet, og om en utfordrende tid som flyktning og asylsøker i Norge.
- Jeg følte at jeg måtte få fortalt hvordan det føles å være mor når sønnen din våkner om nettene av mareritt, og når han morgen etter morgen ikke vil gå på skolen, sier hun.
Verdsatt som jente
Lily vokste opp i en landsby sørvest i Iran. Der drev faren med jordbruk, men han var også lensmann og overhode i det lille samfunnet, en posisjon som ga ham respekt og anseelse.
- Far var analfabet og en aktivt praktiserende muslim. Han bad flere ganger om dagen, fastet før og etter ramadan og var med og bygde en moské. Mor kunne lese, men ikke skrive.
Jeg var den yngste i en søskenflokk på syv. Vi skulle ha vært 15, men åtte av mine søsken døde av ulike sykdommer, forteller Lily.
Det utrolige var at hun som jente fikk en trygg, god og fri barndom, uten påbud og restriksjoner.
- Jeg fikk lese det jeg ville og ble ikke tvunget til noe. Hjemme var det både tanke-, menings- og ytringsfrihet. Far tvang meg aldri til å gå med burka eller dekke til håret og ansiktet. Han mente at jenter var viktige, minnes hun.
Men gode tider ble erstattet med dårlige tider. Tørke og mangel på vann gjorde det vanskelig for faren, fordi det oppsto konflikter mellom bøndene. Da avlingene endelig kom, ble hans åkre satt fyr på, og i kjølvannet av dette gikk han konkurs.
- Mine foreldre hadde mistet åtte barn, og jeg hadde likevel aldri sett min far gråte. Men da dette skjedde rant tårene hans. Det gjorde et voldsomt inntrykk på meg, forteller Lily.
Heldigvis var moren hennes en sterk kvinne. Hun solgte og pantsatte eiendelene deres for at barna skulle kunne fortsette å gå på skole. Lily flyttet til sin nest eldste bror, som var blitt lærer og familiens hovedforsørger.
Måtte gifte seg
Den økonomiske situasjonen i familien var imidlertid vanskelig, og det førte til at Lily måtte gifte seg.
- Det var ikke tvang på den måten at de sto med et våpen og truet meg - jeg så også dette var til det beste for oss alle. Mannen jeg skulle giftes bort til, var noen år eldre enn meg. Han fremstod som en pen, kjekk og ordentlig mann. Mange kvinner ville ha tenkt at han var en drømmemann, understreker hun.
Hvordan hun skal oppsummere denne tiden, blir hun aldri helt sikker på. For barna har det vært vanskelig å forstå at det som skjedde er sant, at Lily måtte gifte seg straks hun var ferdig med 10. klasse.
- Jeg tenkte den gangen at jeg kom til å få et godt liv med mannen min, men jeg var ung og naiv, og på ingen måte opplyst om seksualitet og samliv. Jeg kom fra total barnslig frihet til ansvar, forpliktelser og ekteskap. Brått ble det forventet at jeg var en dame. Alt jeg pleide å gjøre, ble forbudt. Jeg skulle ta meg av huset. Jeg ble som en sommerfugl i et skjørt glass, forklarer hun.
Etter bryllupet flyttet de til en annen by, langt borte fra familien.
- Vi fikk tre barn, og livet mitt var problematisk helt til vi bestemte oss for å flytte tilbake til Shiraz etter fjorten år i andre storbyer. Etter hvert begynte jeg å engasjere meg politisk, og ble aktiv på venstrefløyen, forteller hun.
Alt dette skjedde etter regimeskiftet, da sjahen gikk av og Ayatollah Khomeini kom til makten i 1979. Hun innså at en diktator var blitt byttet ut med en annen.
Unge gutter ble sendt ut i krigen mellom Iran og Irak, og Lily bekymret seg for sin eldste sønn. Han var skoleflink, men fikk ingen mulighet til å studere på universitetet.
- Jeg solgte smykkene mine, og bilen, blant annet, og sendte ham med menneskesmuglere til Pakistan, i håp om at han skulle komme seg videre til Canada. Flukten endte med fortvilelse. Sammen med seks andre ble han fengslet i nesten ti måneder før FN fikk dem ut av landet. Min sønn endte i Norge, oppsummerer hun.
Den lange reisen
Tooji var under ett år da Lily og ektemannen bestemte seg for å reise til den eldste sønnen, som var blitt syk etter flukten og fengselsoppholdet. De solgte alt de eide, og reiste sammen til Tyrkia. Ektemannen hadde visum og dro til Norge.
- Jeg var alene i Tyrkia med de tre barna. Der var vi i fire måneder før ferden gikk videre til Jugoslavia, Wien, og til slutt til Oslo. Ingen som ikke har gjort det selv, vet hvordan det føles å reise på falskt pass. I hver passkontroll kjente jeg at bena skalv. Jeg svettet, og var svimmel og redd, forteller hun. I hånden holdt hun alltid lille Tooji.
De bodde på asylmottaket på Trandum i tre måneder, deretter på mottaket i Notodden. Lily og ektemannen ble separert og skilt i denne tiden. Da de kom ut av mottaket, var Tooji nesten tre år gammel. Hun bodde alene med tre barn, og minstemann begynte i Romsås barnehage.
- I flere år jobbet jeg nattevakt og studerte ved siden av. Jeg ville ikke gå på sosialkontoret. Jeg ville være selvstendig. I denne perioden hadde jeg liten tid til å ta meg av Tooji, som fremdeles var liten og trengte meg. Hverdagen var full av bekymringer og slit, og jeg så ikke at han hadde det vondt. I dag plager dette meg veldig. Det tok tid før jeg forsto at han ble mobbet på skolen, sier hun.
Lily ser opp på stueveggen og sier at det er Tooji, som har tegnet og malt nesten alle bildene hun har i leiligheten. Allerede da han var liten så de at han hadde et talent for tegning.
- Han var en liten og søt gutt, som elsket å danse og tegne, men da han begynte på førskolen ble han mobbet. "Pakkis" ble det sle
ngt etter ham. Da jeg forsto at han led og var redd, fikk jeg heldigvis flyttet ham til Steinerskolen. Der snudde alt. Der fikk han en god skolehverdag, sier hun.
Tooji har i intervjuer sagt at han er glad han opplevde motgangen de første skoleårene, fordi det har gjort ham sterk. Men han minnes med gru hvordan han gjemte seg i buskene i friminuttene for ikke å bli banket opp.
- Det var en lettelse da han ble godtatt som den han var. Da han som tiendeklassing hadde en av hovedrollene i Steinerskolens revy, sa en av lærerne til meg: "Tooji har ikke bare tegnetalent, men sangtalent også". Ferden videre gikk til musikk- og dramalinjen på Nissen videregående skole, og etter det har han utdannet seg til barnevernspedagog, forteller Lily med stolt stemme.
- Han er hele familiens stolthet. Han er blitt en salve på alle mine sår, sier mammaen.
Koster å kritisere
"En slette av valmuer" er tittelen på Lily Bandehys roman, som er kommet ut på forlaget Communicatio. Den handler om to persiske kvinner som får to vidt ulike skjebner. Den ene av dem, Henna, har en historie som har likhetstrekk med forfatterens, selv om den ikke er selvbiografisk.
- Dette er ikke min historie, understreker Toojis mor. Men hun minner om at jenter fremdeles, helt ned til 12 års alder, giftes bort i Iran og mange andre muslimske land, i tråd med Sharialoven. Som kvinne og mor ser hun det som sin oppgave å belyse overgrepene som gjøres mot muslimske kvinner i hjemlandet.
I landsbyen hun beskriver i romanen, har de et uttrykk: "Jeg håper at du dør i veggen". Den har sitt utspring i en tragisk skikk. I gamle dager, hvis kvinner hadde vært uærbare, ble de drept og lagt i leirveggene. I dag blir de steinet.
- Å gå inn i dette temaet og kritisere islam, har hatt sin pris. Barna mine synes det er vanskelig å forstå at jeg ble giftet bort, og at jeg har gått offentlig ut med det. Det er ikke alltid lett for dem å forstå min motivasjon for å stå frem, sier hun.
Lily har også mistet hjemlandet sitt, for hun kan aldri reise tilbake til Iran.
- Siste gang jeg var der, var i 1999 med Tooji, og da hadde vi problemer med å slippe ut av landet på grunn av min bakgrunn som politisk aktiv. Heldigvis fant de ingen dokumentasjon på det, og gjennom bekjentskaper kom vi oss tilbake til Norge, forteller hun.
For Lily er det et savn at hun ikke kan dra til familien i Shiraz. Hun kan ikke høre persisk musikk uten at hun begynner å gråte.
- Noe mangler i livet mitt. En duft, en høytid eller en spesiell musikk er ofte nok til at savnet overvelder meg. Selv om Norge er blitt mitt land, som jeg elsker, blir jeg aldri 100 prosent lykkelig her. I hjertet mitt er jeg en persisk kvinne, forklarer hun.
Denne saken ble første gang publisert 21/05 2012, og sist oppdatert 03/05 2017.