Mørkredd, lettskremt og full av kriminelle historier

Hva betyr vennskap?

- Jeg har noen få gode venner som jeg vet alltid er der, og som er kjempeviktige for meg. De viktigste er mine forfattervenner Anne B. Ragde og Mark Levengood, og barndomsvenninnene mine Signe og Bente. Med dem kan jeg prate om alt. Ellers er jeg ikke alltid like sosial. Jeg har behov for å trekke meg tilbake i lange perioder når jeg skriver. Da er jeg sær og sier nei takk til alt.

Hva legger du i ordet romantikk?

- Romantikk for meg er når man gleder seg til å se igjen kjæresten sin, for eksempel. Både Per Christian og jeg reiser mye. Levende lys, et glass rødvin foran peisen og utveksling av opplevelser gjør det hyggelig å komme hjem. Man må ta seg tid til hverandre.

Egentlig så har livet mitt vært litt masete i det siste. Jeg kjenner det faktisk med én gang jeg snakker om det. Jeg vet med meg selv at det er på tide å legge litt om, få mer tid til ro og hygge i hverdagen. Da jeg ble litt overarbeidet i sommer, fikk jeg et signal. Å sitte i fred for meg selv og skrive er deilig. Det er alt det andre som tar knekken på meg. Året er for kort. Nå er det snart vinter igjen, og jeg hater snø. Men inni hodet har jeg en ny bok klar som bare venter på å bli skrevet.

Hva betyr ordet familie for deg?

- Familie står for det som er trygt og godt. Familien er der både når det røyner på, og når det er fest og glede. Vi er en ganske liten familie. Min søster Tone og hennes familie er viktige. Til hverdags er det bare Per Christian og meg og katten Knut.

Jeg er ikke en slik hønemor som hele tiden må oppdatere meg på hva barna driver med. Christian og Fredrik har flyttet hjemmefra, og da regner jeg med at de har det bra, uten at jeg må ringe og mase på dem hele tiden. Fredrik er pilot i London. Det hadde ikke gått bra hvis jeg, som har mer enn en svev av flyskrekk, skulle ha bekymret meg for hva han drev med. Han var litt klønete da han var liten, og han brukte lang tid på å lære seg å knyte sko. Nå har han ansvaret for store fly.

(Saken fortsetter under bildet.)

Hvilken historie fra du var liten, elsket moren din å fortelle?

- Ingen av foreldrene mine lever lenger, men jeg har mange gode minner om dem begge. Historien om dagen jeg ble født, har jeg hørt mange ganger. Jeg ble født 3. april 1957 på Rikshospitalet i Oslo. Mamma og pappa bodde utenfor byen, så de tok bussen til klinikken da de skjønte at det nærmet seg fødsel. Det var en fin og varm dag, så pappa glemte å ta på seg sko. Han klemte seg inn på bussen med overgravid kone og slitte tøfler. Mens han var hjemme etterpå for å skifte, kom jeg til verden. En bitte liten tulle på 2100 gram med masse mørkt, krøllete hår. Det har jeg hatt bestandig siden. Mor røkte, det gjorde alle den gangen. Kanskje det var derfor jeg var så liten? I hvert fall fikk jeg alltid høre at de var uendelig stolt av det lille, krøllete vidunderet sitt. Deilig å kjenne seg elsket.

Når lyver du?

- Jobben min er å lyve. Jeg har tjent millioner på å lyve. Allerede da jeg var liten, var jeg god på å lyve, jeg løy så det rant av meg både på skolen og i fritiden. Jeg diktet opp de mest fantastiske historier om hva jeg hadde opplevd og sett, og fortalte dem til alle som orket å høre på meg. Så begynte jeg å skrive ned historiene. Dermed lærte jeg meg også at det var OK med litt løgn så lenge ingen oppdaget det. Da jeg gikk på ungdomsskolen, diktet jeg virkelighetshistorier til ukeblader. Jeg, som var en vanlig skolejente, diktet opp fantastiske komplotter om liv og død. Det som var kjempeskummelt, var at jeg måtte skrive under på en kontrakt om at historien min var sann og selvopplevd. Den første gangen hadde jeg fryktelig dårlig samvittighet. Jeg så for meg at politiet lå på lur i buskene rundt huset vårt for å ta meg når jeg kom hjem fra skolen. Heldigvis hendte ingenting, og jeg fortsatte å skrive historier...

Hva gjør du for miljøet?

- Vi har kjøpt et dyrt og fint hus, og det er nok kanskje ikke så miljøvennlig, men i det daglige er jeg ganske ordentlig av meg. Jeg kjører lite bil, flyr ikke mer enn nødvendig, slår av lyset når jeg går ut av et rom, sløser ikke med varmtvannet og bretter sammen julepapiret slik at jeg kan bruke det om igjen året etter. Jeg synes engangsbæreposer burde forbys, og jeg kildesorterer alltid flasker og glass. Klær kjøper jeg ikke mer enn nødvendig av, og slett ikke dyre designerting. Jeg ville ikke eid en Prada-veske om jeg hadde fått den. Jeg avskyr jåleri og går heller på Hennes & Mauritz og kjøper klær.

Hvilken bok skulle du gjerne ha lest?

- Jeg får lest det jeg vil, og har ikke noe ønske om å kunne jåle meg til ved å si at jeg digger "Ulysses" av James Joyce eller noe annet høyttravende intellektuelt. Det blir mye krim, både norsk og utenlandsk. Akkurat nå: "Bastarden fra Istanbul" av Elif Shafak.

(Saken fortsetter under bildet.)

Hvilken film angrer du på at du så?

- "Haisommer" gikk på kino i 1975. Selv om jeg var voksen, ble jeg vettskremt - og jeg har ikke badet mye i havet siden den gang, skrekk og gru. Jeg grøsser fremdeles, vil ikke se den om igjen, og er nok litt barnslig når det gjelder film. "I seng med fienden" var også skremmende. Jeg er lettskremt. Mørkredd ute, men ikke inne. En gang jeg gikk i mørket og en bil stoppet for å spørre meg om veien, løp jeg ut i grøften, ramlet ned en bratt skråning og brakk håndleddet. Jeg var sikker på at det var en morder eller voldtektsforbryter i bilen.

Hva ser du på TV?

- Jeg ser ikke så mye på TV, det stjeler for mye tid, og ikke er det noe bra heller. Men jeg ser nyheter, en god film - og av og til kan jeg kan kose meg med Oprah-show, for eksempel.

Hvilken mat belønner du deg selv med?

- Jeg er glad i mat, men har aldri sett det som belønning for noe. Min spesialitet er å lage marsipankake. Den flotte typen med lokk og roser og alt som hører til.

Hvor reiser du aldri tilbake?

- Island var ikke noe for meg. Et forblåst og steinete sted med sur vind fra alle kanter. Per Christian og jeg var på tur der for fire år siden. Alle hadde sagt at det var så fint der, men de tok feil. Det var et goldt og skrekkelig landskap, og vi måtte bade i gjørmete laguner. Reykjavik var slett ikke pen. Jeg mistet flere bokideer bare ved å være der noen dager. Det går da ikke an å bo et slikt sted!

Hvor er det fineste stedet du har vært?

- Et lite sted i Latvia som heter Bene. I 1990 fikk jeg være med en pensjonert flyvertinne som skulle dit med en hjelpesending. Det var et utrolig vakkert og fredfylt landskap. Å komme dit var som å reise 100 år tilbake i tiden. Jeg husker høye, frodige trær, åpne jorder og små hus med storkereder på taket. Alle var fattige, men vennlige og gjestfrie. Selv grønnsakene vi fikk servert, smakte som de gjorde hjemme i gamle dager, da de ble dyrket uten kunstgjødsel og sprøytemidler. Jeg lengter alltid tilbake dit.

Denne saken ble første gang publisert 11/11 2008, og sist oppdatert 05/05 2017.