Mistet datteren Helene i selvmord

- Jeg kan ikke la Helenes valg bestemme våre liv videre, sier mamma Trine.

SØSKENKJÆRLIGHET: Hun var en skjønn jente, som var glad og fornøyd stort sett hele tiden. Som liten var hun aktiv, nysgjerrig og tilfreds, minnes mamma Trine. Her er Helene (åtte år) sammen med lillesøster Ida, som da var ett år gammel.

SØSKENKJÆRLIGHET: Hun var en skjønn jente, som var glad og fornøyd stort sett hele tiden. Som liten var hun aktiv, nysgjerrig og tilfreds, minnes mamma Trine. Her er Helene (åtte år) sammen med lillesøster Ida, som da var ett år gammel. Foto: Privat

Publisert Oppdatert
UNG MOR: Da Trine fikk Helene i armene sine for aller første gang, tenkte hun at hun var det vakreste barnet hun hadde sett.

UNG MOR: Da Trine fikk Helene i armene sine for aller første gang, tenkte hun at hun var det vakreste barnet hun hadde sett. Foto: Privat

I et stort og vel­møb­lert hjem i Fredrikstad i Østfold er stea­rin­ly­se­ne tent overalt. En mor og hennes dat­ter har øns­ket vel­kom­men inn. Tri­ne Sjurseike (48) og Ida (19) har dek­ket på til kaf­fe, og smi­ler og ler mens de små­pra­ter om kat­ten Cæ­sar, alt og ingen ting.

- Der borte ved bil­det av He­le­ne bren­ner ly­set hele ti­den. Det får ikke sluk­ne, sier Tri­ne, da vi kom­men­te­rer hvor ko­se­lig det er.

His­to­ri­en vi skal gå inn i, hand­ler om for­tvi­lel­se og dyp sorg. Den hand­ler om en i ut­gangs­punk­tet nor­mal og flott jen­te, som fikk det eks­tremt tungt og van­ske­lig, og om en fa­mi­lie som gjor­de det de kun­ne for at hun skul­le ha det bra. Den hand­ler om et hel­se­til­bud, som ikke alltid fun­ger­te, og som til slutt svik­tet to­talt. Men først og fremst hand­ler den om en mor og en søs­ter, som har be­stemt seg for å bære sor­gen med seg, uten at den er til hin­der for ny livs­gle­de.

- Jeg kan sit­te i timevis og for­tel­le om jen­ta mi og de pro­ble­me­ne hun slet med. Det er ingen sol­skinns­his­to­rie, for Helenes liv var en prø­vel­se både for henne og oss rundt, men først og fremst øns­ker vi å for­mid­le at det er mu­lig å kom­me seg vi­de­re. Sor­gen for­svin­ner ikke, men den skif­ter far­ge, sier den hardt prø­ve­de mam­ma­en.

Tå­re­ne fyl­ler øye­kro­ke­ne når hun be­gyn­ner å snak­ke om He­le­ne. Hun var 21 år da hun fikk henne i ar­me­ne sine, og tenk­te øye­blik­ke­lig, slik alle mød­re gjør, at hun var det vak­res­te bar­net hun had­de sett.

- Hun var en skjønn jen­te, som var glad og for­nøyd stort sett hele ti­den. Som li­ten var hun ak­tiv, nys­gjer­rig og til­freds, min­nes mo­ren.

He­le­ne ble sto­re­søs­ter til Ida da hun var syv år. I tre år etter det var alt som det skul­le. Hun spil­te fot­ball og hånd­ball og had­de ven­ner.

For­and­rin­gen

- Da He­le­ne var ti år, flyt­tet vi til en annen kom­mu­ne og hun be­gyn­te på en ny sko­le. Fra før­s­te dag ble hun mob­bet. Vi ble for­talt av en læ­rer at hun had­de ruk­ket opp hån­den da han et­ter­spur­te sva­ret på et van­ske­lig reg­ne­styk­ke, og at de andre ele­ve­ne ikke lik­te at hun svar­te rik­tig så raskt som hun gjor­de. «Kom ikke her og tro at du kan alt», var det som om de tenk­te. Hun ble klas­sens hak­ke­kyl­ling, og brått for­svant den tryg­ge og gode til­væ­rel­sen hun had­de hatt, opp­sum­me­rer Tri­ne.

EMPATISK: Dyrene betydde mye for Helene, og hun elsket å være sammen med dem. Her er hun ca.18 år gammel.

EMPATISK: Dyrene betydde mye for Helene, og hun elsket å være sammen med dem. Her er hun ca.18 år gammel. Foto: Privat

He­le­ne for­and­ret seg og ble vel­dig stres­set og ukon­sen­trert. All pla­gin­gen fikk henne til å opp­fø­re seg an­ner­le­des. Hjemme kla­get hun på vondt i ho­det og ma­gen; hun vil­le ikke på sko­len. På sko­len ble hun rast­løs, hu­mør­syk og fjern.

- I sam­råd med læ­re­ren kob­let vi inn Pe­da­go­gisk Psy­ko­lo­gisk Tje­nes­te (PP-tje­nes­ten), og det ble kalt inn til et for­eld­re­mø­te for å snak­ke om mob­bin­gen. Dessverre ble vi ikke møtt med den for­stå­el­sen som vi had­de hå­pet på. De andre for­eld­re­ne gjor­de det klart at deres barn ikke had­de gjort noe galt, for­tel­ler Tri­ne. Da­gen etter mø­tet kom en mor og ring­te på. «Jeg er så lei meg for at jeg ikke torde å stå frem med tan­ke­ne mine om det som har skjedd», sa hun. Det var en trøst.

Men for He­le­ne fort­sat­te ut­ford­rin­ge­ne. Hun fikk dia­gno­sen ADHD og ble pla­get og mob­bet. Utrygg­he­ten og fryk­ten gjor­de henne eks­tremt stres­set - hun fant sjel­den ro. En dag ble hun løf­tet opp og slup­pet i bak­ken av med­ele­ver, et fall som re­sul­ter­te i at for­ten­ne­ne knakk.

- Vi kun­ne ikke se på at bar­net vårt had­de det så vondt, og tok henne ut av sko­len og ga henne hjem­me­un­der­vis­ning til vi fikk plass på en ny sko­le. Etter denne hen­del­sen be­stem­te vi oss for å flyt­te tilbake til vår tid­li­ge­re hjem­plass, der He­le­ne had­de hatt ven­ner og føl­te seg trygg, for­tel­ler Tri­ne.

Li­vet med en psy­kisk syk dat­ter

Ble He­le­ne psy­kisk syk av mob­bin­gen hun ble ut­satt for? Kun­ne hun ha fått et godt liv om hun ikke had­de blitt et ut­støtt og en­somt barn? Mam­ma­en har tenkt mye på dis­se tin­ge­ne. Det hun vet sik­kert, er at dat­te­ren aldri kom over det som skjed­de, og at hen­del­se­ne var langt mer al­vor­lig enn hun ante den gan­gen. I sam­ta­ler se­ne­re kom det frem at de andre bar­na slo, spar­ket og dyt­tet henne. En gang had­de hun blitt holdt lig­gen­de på bak­ken mens en med­elev syk­let over henne.

Samlet: Helene sammen med mamma Trine, stesøster Connie Wethal og lillesøster Ida.

Samlet: Helene sammen med mamma Trine, stesøster Connie Wethal og lillesøster Ida. Foto: Privat

For­eld­re­ne trod­de at ting vil­le bli bed­re etter at de flyt­tet, men pro­ble­me­ne fort­sat­te, bare i en annen form. Det var som om utrygg­he­ten for­plan­tet seg. Tilbake på «gam­le­sko­len» be­gyn­te hun å sli­te fag­lig. Etter utal­li­ge mø­ter og dis­ku­sjo­ner be­gyn­te He­le­ne på en spe­si­al­sko­le. Hun, som var god i ma­te­ma­tikk og els­ket å skri­ve, triv­des godt der. I fri­ti­den var hun spei­der. Hun lik­te seg ute i na­tu­ren. Hjemme var hun snill og god mot mam­ma Tri­ne, men noen gan­ger var hun slem mot lil­le­søs­te­ren.

- Når hun had­de dår­li­ge da­ger, var hun sja­lu på meg fordi jeg had­de ven­ner, men når hun var glad, had­de vi det vel­dig fint sammen. Jeg var utro­lig glad i He­le­ne, sier Ida i dag.

14 år gam­mel for­søk­te He­le­ne å ta sitt eget liv før­s­te gang. På det tids­punk­tet had­de Tri­ne og ek­te­man­nen skilt lag.

- Hun had­de kut­tet seg og sa «Mam­ma, du må hjel­pe meg», men hun kun­ne ikke for­tel­le hvorfor hun had­de ska­det seg selv. Jeg ring­te sy­ke­hu­set, hel­se- og so­si­al­tje­nes­ten i kom­mu­nen og Barne- og Ung­doms psy­kia­trisk (BUP), men ingen kun­ne hjel­pe oss. De på­sto at hun ikke var sui­ci­dal, hus­ker mam­ma­en.

Lil­le­søs­te­ren så at sto­re­søs­te­ren brøt opp det lås­te me­di­sin­ska­pet for å få tak i tab­let­ter. Tri­ne torde ikke å for­la­te de to søst­re­ne i hu­set alene av frykt for hva som kun­ne skje. Hun kon­tak­tet en ad­vo­kat. «Noe må gjø­res!», krev­de hun. Da det en­de­lig ble trom­met sammen til et møte med fyl­kes­bar­ne­ver­net, end­te det med at hun måt­te gi fra seg om­sor­gen for sine før­s­te­fød­te. Hvis hun ikke gjor­de det, kun­ne de ikke hjel­pe, sa de.

På et vis har Tri­ne mis­tet dat­te­ren to gan­ger, og den før­s­te gan­gen var da. He­le­ne var 15 år da hun flyt­tet inn på en in­sti­tu­sjon, der hun ble pas­set på 24 ti­mer i døg­net. For mo­ren var det ingen let­tel­se, bare et ne­der­lag og en sorg. Dat­te­ren var ikke hos henne - det var ikke sånn det skul­le være. He­le­ne selv kland­ret aldri mam­ma­en fordi hun over­lot henne til bar­ne­ver­net. Tvert imot.

- Men for meg var det­te til li­ten støt­te. Det skal da ikke være slik at du må gi fra deg det kjæ­res­te du har for å få hjel­pen du tren­ger, sier Tri­ne og tør­ker en tåre fra øye­kro­ken. Hun stop­per opp, og så smi­ler hun. – He­le­ne var så flink til å hek­le, min­nes hun brått.

Uli­ke dia­gno­ser

Å høre Tri­ne og Ida for­tel­le om He­le­ne er både gri­pen­de og opp­rø­ren­de. Fle­re selv­mords­for­søk fulg­te i åre­ne som kom. ADHD-dia­gno­sen ble fjer­net og det ble sagt at He­le­ne had­de As­per­ger syn­drom. Tri­ne flyt­tet til Oslo i kjøl­van­net av skils­mis­sen og job­bet som om­sorgs­ar­bei­der, am­bu­lan­se­ar­bei­der og le­ge­sek­re­tær, men var sta­dig på be­søk hos He­le­ne. En jul hun var hos henne, fikk hun sjokk; det var re­spa­tex­pla­ter foran vin­du­ene og bare et lite ju­le­tre med litt pynt - hjem­met hennes var en sterk kon­trast til den «ju­le­te» stu­en hun had­de vokst opp med, og som de had­de som tra­di­sjon. Det føl­tes som om dat­te­ren bare var en brik­ke i et kaldt sy­stem med mas­se reg­ler. Alle ju­ler etter var He­le­ne hjemme i høy­ti­den. Hele ti­den var det be­søk begge vei­er.

GODE MINNER: - Når hun hadde dårlige dager, var hun sjalu på meg fordi jeg hadde venner, men når hun var glad, hadde vi det veldig fint sammen, sier Ida. Her fra julen 2010.

GODE MINNER: - Når hun hadde dårlige dager, var hun sjalu på meg fordi jeg hadde venner, men når hun var glad, hadde vi det veldig fint sammen, sier Ida. Her fra julen 2010. Foto: Privat

Bedringen av hel­se­til­stan­den ute­ble, og da hun var 17 år kas­tet bar­ne­verns­in­sti­tu­sjo­nen inn hånd­kle­et og sa til Tri­ne at hun måt­te ta He­le­ne hjem. Det ble det ikke noe av, selv om hun var klar for å gi dat­te­ren det hun treng­te.

- Jeg had­de møtt man­nen jeg i dag er sam­bo­er med, og vi gikk sammen til mø­ter i bar­ne­ver­net. «Nå må He­le­ne for­be­re­des på det voks­ne li­vet», sa han, og un­der­strek­te at sty­ring av egen øko­no­mi var en av tin­ge­ne hun måt­te lære før hun flyt­tet hjemmefra. 18 år gam­mel ble hun til­delt en kom­mu­nal lei­lig­het med møb­ler i, og hun fikk en stor sum pen­ger på kon­to­en. Etter en uke var pen­ge­ne borte, for­tel­ler hun. Hun un­der­stre­ker at He­le­ne tross det­te vis­te bed­ring. Hun had­de ven­ner som hun var sammen med, hek­let smyk­ker og fun­ger­te til ti­der nor­malt. De snak­ket sammen, slik en mor og dat­ter gjør, og hun øy­net håp for frem­ti­den.

Ble mor

Den unge kvin­nen med alle ut­ford­rin­ge­ne lev­de sitt eget liv. Kort for­talt ble He­le­ne kjent med en dansk mann og ble gra­vid. For å slip­pe unna bar­ne­ver­net dro de to for­eld­re­ne til Dan­mark, men bar­ne­ver­net her send­te be­kym­rings­mel­ding vi­de­re dit. He­le­ne fød­te en dat­ter og ble vit­ne til at den ny­fød­te jen­ta fikk hjer­te­stans. Da ba­by­en var syv uker gam­mel tok de bar­net fra henne. Det ble sagt at hun var for usik­ker som mor, og hun fikk aldri en sjan­se til å vise om hun kun­ne kla­re å være en god nok mam­ma.

Facebookgruppe

Hvis du er interessert i å bli med i Trine Sjurseikes gruppe på Facebook, "Et skritt om gangen (Foreldre i sorg) kan du sende henne en personlig melding på Facebook og fortelle hvorfor du ønsker medlemskap. Dette er hva alle får spørsmål om:

Hei. Du har sendt en forespørsel om medlemskap i gruppen "Et skritt om gangen (Foreldre i sorg)". På grunn av gruppens ivaretagelse og vern så blir alle med ønsket medlemskap spurt om hvem de har mistet og alder, så det er fint om du forteller dette.

Kun­ne hun, med litt hjelp utenfra, ha gitt om­sorg til sitt lil­le barn? Vil­le hun ha klart det, om det var et nett­verk rundt? Mo­ren ten­ker på det. Ingen i bar­ne­ver­net tok kon­takt med Tri­ne. Hun reis­te til He­le­ne i Dan­mark og for­søk­te etterpå å få bar­ne­bar­net til Norge via bar­ne­ver­net på sitt hjem­sted, men uten hell. He­le­ne kom hjem da det ble slutt med kjæ­res­ten. Hun flyt­tet til sin og Idas pap­pa og bod­de hos ham til hun fikk bo­lig av kom­mu­nen. Jevn­lig be­søk­te hun dat­te­ren i Dan­mark - de to fikk to ti­mer sammen om gan­gen, og un­der til­syn. Tri­ne sat­te i gang et ap­pa­rat for å få kon­takt med bar­ne­bar­net. He­le­ne had­de fri­vil­lig gått med på om­sorgs­over­ta­gel­se, men slet i kjøl­van­net av den. Sav­net etter dat­te­ren, pluss sto­re smer­ter på grunn av øde­lag­te hof­ter, før­te henne inn i en de­pre­sjon. Hun unn­lot å rei­se til dat­te­ren fordi det var for vondt å for­la­te henne.

I ok­to­ber 2013 døde mor­mo­ren hennes. De had­de stått hverandre nær. He­le­ne klap­pet sammen og ble lagt inn på psy­kia­trisk sy­ke­hus fordi hun var sui­ci­dal.

For­be­redt på det vers­te

He­le­ne had­de mas­se em­pa­ti, spe­si­elt over­for dyr. Hun var vel­dig di­rek­te og flink til å for­mu­le­re seg. Iblant skrev hun gri­pen­de dikt. Da hun kom på sy­ke­hu­set enda en gang, var hun vel­dig lei seg fordi hun gru­et seg til å be­sø­ke dat­te­ren igjen.

AVSKJEDSBREV: Helene skrev et brev til mamma Trine før hun døde. Der sto det blant annet: "Ikke klandre deg selv, helsevesenet har sviktet."

AVSKJEDSBREV: Helene skrev et brev til mamma Trine før hun døde. Der sto det blant annet: "Ikke klandre deg selv, helsevesenet har sviktet." Foto: Privat

Har endret rutinene

Både Stavanger kommune og fylkeslegen sier at det som skjedde med Helene, ikke skulle ha skjedd.

-  Vi må lære av denne saken, sier kommunaldirektør Per Haarr i Stavanger kommune til Stavanger Aftenblad. Stavanger universitetssykehus har endret rutinene for å forhindre at noe lignende skjer igjen.

- Jeg had­de aldri sett henne så langt nede, sier søs­te­ren Ida.

Ven­ner og fa­mi­lie av He­le­ne ring­te til Tri­ne for å for­tel­le at hun had­de sagt at hun vil­le ta li­vet sitt når hun ble skre­vet ut fra sy­ke­hu­set. «Si det til dem på sy­ke­hu­set», bad Tri­ne, og de gjor­de det.

«Ikke send henne hjem, hun kom­mer til å begå selv­mord», tryg­let Tri­ne. «Lov meg at hun får bli hos dere og ikke skri­ves ut», sa pap­pa­en, og de lo­vet. Likevel ble He­le­ne sendt hjem. Med en ny miks av me­di­si­ner, som gir økt ri­si­ko for selv­mords­tan­ker, lot de henne være alene. «Jeg stil­ler dere an­svar­lig hvis det skjer noe», sa mam­ma­en.

He­le­ne ring­te fra lei­lig­he­ten sin og tryg­let og bad om å bli lagt inn igjen fordi hun var redd de mør­ke tan­ke­ne hun slet med. Nes­te dag vil­le hun ikke inn­leg­ges, bare dø. De tok ikke imot henne fordi hun var så ube­slutt­som.

- Å være ube­slutt­som og ving­le­te var en del av syk­doms­bil­det. I pa­pi­re­ne hennes sto det «usta­bil emo­sjo­nell fun­ge­ring», min­ner Tri­ne om. I dag vet hun at dat­te­ren skrev et av­skjeds­brev til henne på da­ta­en. «Ikke kland­re deg selv, hel­se­ve­se­net har svik­tet», sto det blant annet.

25. no­vem­ber 2013 ble He­le­ne fun­net død. Hun had­de gjort det hun sa hun skul­le gjø­re. Igjen sto en fa­mi­lie i bunn­løs sorg.

Umid­del­bart etterpå ble det opp­ret­tet til­syns­sak, og Stav­an­ger Uni­ver­si­tets­sy­ke­hus gikk ikke fri: «Stav­an­ger Uni­ver­si­tets­sy­ke­hus (psy­kia­trisk kli­nikk) har brutt sin plikt til å gi He­le­ne Langeland Pedersen for­svar­lig hel­se­hjelp. Opp­føl­gin­gen hun fikk etter ut­skriv­ning fra psy­kia­trisk av­de­ling har ikke vært for­svar­lig», sto det i kon­klu­sjo­nen fra Fyl­kes­le­gen. Stav­an­ger kom­mu­ne ble også ref­set for å ha brutt lo­ven.

Sor­gen kjen­tes så tung og vond at lys ikke slapp inn. Tri­ne kun­ne ikke få tilbake He­le­ne, men be­stem­te seg for å for­føl­ge sa­ken for å for­hind­re at noe til­sva­ren­de skjer igjen.

– I mange år had­de jeg for­be­redt meg på at Helenes liv brått kun­ne ta slutt. Kanskje gjor­de det ta­pet let­te­re å be­ar­bei­de. Men min bak­grunn innen kri­se­hånd­te­ring var også til hjelp, sier hun i dag.

Li­vet vi­de­re

Hva feil­te He­le­ne, egent­lig? Fa­mi­li­en tror at dia­gno­sen hun fikk sist, bi­po­lar, er den rik­ti­ge, og ten­ker at li­vet hennes kun­ne ha sett ganske an­ner­le­des ut om hun had­de fått rett dia­gno­se tid­li­ge­re. Nå er trøs­ten deres at hun ikke har det vondt lenger, ikke fø­ler frykt, at hun en­de­lig slap­per av. På en måte ble dø­den en be­fri­el­se.

FESTPYNTET: - Jeg minnes Helene som mye mer enn psykisk syk. Hun var også en snill og varm søster, sier lillesøster Ida. Her er søstrene i Idas konfirmasjon.

FESTPYNTET: - Jeg minnes Helene som mye mer enn psykisk syk. Hun var også en snill og varm søster, sier lillesøster Ida. Her er søstrene i Idas konfirmasjon. Foto: Privat

Men på­rø­ren­de skal gå en vei for å kjen­ne på gle­den igjen. Da Tri­ne lo hjer­te­lig for før­s­te gang etter den tra­gis­ke hen­del­sen, ble hun øye­blik­ke­lig sorg­tung. «Du kan ikke stå her og le, jen­ta di er død», sa hun til seg selv.

- På ett tids­punkt måt­te jeg inn­se at jeg ikke kun­ne ha dår­lig sam­vit­tig­het hver gang jeg lo, eller når jeg føl­te meg glad, sier mam­ma­en nå. Hun for­sø­ker hver dag å fin­ne grun­ner til å være takk­nem­lig. Hun har sine kjæ­re: Sam­bo­e­ren Ken­neth, ste­dat­te­ren Con­nie, Ida og Connies lil­le gutt, som hun får være bes­te­mor til. Og hun har bar­ne­bar­net, som He­le­ne brak­te til ver­den. Annenhver må­ned rei­ser de til Dan­mark for å være sammen.

- Da He­le­ne lev­de, gikk vi i kon­stant frykt og kun­ne aldri slap­pe av. Nå har det vers­te skjedd, og det er ikke mer å være redd for. Sann­he­ten er at He­le­ne vars­let sitt eget selv­mord, men likevel ble hun sendt hjem fra psy­kia­trisk sy­ke­hus, selv om pap­pa ble lo­vet at hun ikke vil­le bli skre­vet ut, sier lillesøster Ida.

Mam­ma Tri­ne vil se fremover. Hun har star­tet en Face­book-grup­pe for for­eld­re i sorg og øns­ker å bi­dra med sine er­fa­rin­ger for å spre kunn­skap og min­ne om at på­rø­ren­de kan være en res­surs.

- Det er jo slik at vi som står psy­kisk syke nær­mest er dem som kjen­ner dem best. Fa­mi­li­en er eks­per­ten på den syke, min­ner hun om. Må­let er å få hel­se­ve­se­net til å se det­te og dra nyt­te av det, i ste­det for å se på på­rø­ren­de som en be­last­ning, sier hun.

- Hva er ditt råd til andre ?

STØTTER HVERANDRE: - På ett tidspunkt måtte jeg innse at jeg ikke kunne ha dårlig samvittighet hver gang jeg lo, eller når jeg følte meg glad, sier Trine. Hun og datteren Ida står sammen i sorgen og gleden.

STØTTER HVERANDRE: - På ett tidspunkt måtte jeg innse at jeg ikke kunne ha dårlig samvittighet hver gang jeg lo, eller når jeg følte meg glad, sier Trine. Hun og datteren Ida står sammen i sorgen og gleden. Foto: Jørn Grønlund

- Husk at det fin­nes gle­der i li­vet fort­satt, selv om en som står deg nær, er død. Reis deg og sørg for å ha noen å snak­ke med. Vi kan ikke slut­te å leve, selv om noen er død. Å leve for­plik­ter. Jeg må leve med dem som le­ver, og kan ikke dø med den som døde. Hjemme hos oss bren­ner alltid et lys for He­le­ne. «Fri som fug­len, men alltid i våre hjer­ter», står det på grav­stei­nen hennes. Jeg ten­ker på henne hver dag, og øns­ker at hun ikke døde for­gje­ves. At hel­se­ve­se­net og på­rø­ren­de kan job­be tet­te­re sammen, er min tan­ke og driv­kraft. Liv kan red­des gjennom min dat­ters his­to­rie, sier mam­ma­en.

Det­te er ord­rett hva He­le­ne skrev til sin kon­takt­per­son i hjem­kom­mu­nen bare noen få da­ger før selv­mor­det:

«Dere ser bare en ut­age­ren­de, for­vir­ret, ung dame på snart 25 år. Dere ser ikke den for­tap­te, slit­ne og des­pe­ra­te jen­ta, som prøver å røm­me fra seg selv. Dere ser ikke den jen­ta som in­nerst inne er redd både seg selv og det mør­ke hul­let som fyl­ler hver­da­ge­ne. Dere ser ikke He­le­ne. Dere ser ei jen­te som er gal og selv­de­struk­tiv, samt sø­ker opp­merk­som­het.

Jeg er i hvert fall ikke klar for å kom­me hjem ennå. Jeg er ikke klar for noen ting, fø­ler jeg. Jeg er sli­ten. Jeg or­ker ikke noe. Er sli­ten. Er trøtt. Er lei av alt. Smer­ten inn­ven­dig er vel­dig stor. Sor­gen er også stor. Jeg vil bare rei­se til mor­mor. Jeg kla­rer ikke det­te. Jeg er ikke et men­nes­ke mer. Jeg er bare et skall».

He­le­ne valg­te bort li­vet. Tri­ne vil ikke la det val­get be­stem­me over hennes liv vi­de­re.

- Det er ikke synd på meg. Jeg har en fa­mi­lie rundt meg, og selv om jeg bæ­rer på dyp og tung sorg, kan jeg smi­le, le og fry­de meg over si­tua­sjo­ner og øye­blikk. Det hjel­per ingen at jeg vel­ger å bli i den mør­ke kjel­le­ren. Hel­ler vil jeg bi­dra med mine er­fa­rin­ger og dele min his­to­rie. Det er trøst i at andre står frem og derfor gjør jeg det, un­der­stre­ker hun.

Les også:

Vi vil alltid ha et barn for lite

- Nå er du fri, vennen min

Camilla (31) har gitt fra seg sønnen sin

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning