Jeg visste ikke at livet kunne være godt

Rita er fem-seks år. Hun er en liten, tynn jente med store brune øyne som bor i et gammelt trehus i Damstredet midt i Oslo. Mer fattigslig enn idyllisk den gangen. Ingen er særlig interessert i henne, og hun selv synes det er vanskelig å være sammen med andre mennesker. Hun er ikke store jenta, men skjønner at hvis ingen ser henne, så får hun være i fred.

Lille Rita liker å klatre opp i de høye trærne i parken og sitte der helt for seg selv. Helst vil hun være helt usynlig så ikke bestemor finner henne og begynner å kjefte. Bestemor er streng, og bestefar sitter mest og ser på TV eller går tur med hunden.

- De hadde tatt seg av meg fordi de følte det var en plikt, forklarer Rita Nilsen. I dag er det ikke mye ved 48-åringen som minner om den stille, lille jenta lenger.

- Skjønt det er fortsatt slik at jeg koser meg mest hvis jeg kan være rolig hjemme med samboeren min, uten planer og avtaler, og uten noe vi skal eller må, gjøre, sier hun og smiler.

- Men det er ikke så ofte, for livet og jobben kan bli rimelig hektisk til tider, og jeg elsker hvert sekund av det også, sier hun og fisker opp mobiltelefonen som ringer for sjette gang siden vi møttes for ti minutter siden.

Rita er daglig leder og initiativtager til Retretten. En stiftelse som driver med ettervern og oppfølging av tidligere rusmisbrukere, innsatte og deres pårørende. I tillegg arbeider hun med akupunktur blant innsatte og reiser rundt og holder foredrag og kurs i inn- og utland. En hektisk hverdag som hun stortrives med.

- Det er helt nødvendig for meg å ha mye å holde på med og være opptatt av. Jeg lider av avhengighetssyndromet, en diagnose som brukes på kronisk avhengige. Selv om det er lenge siden sist jeg drakk eller ruset meg på andre måter, er jeg nødt til å holde meg unna alle rusmidler - for alltid. Hver ny dag jeg har hatt glede av livet og ikke tenkt på rus, er en seier. Det er ikke sånn at jeg kan si at nå har det gått så mange år at nå er faren over. Det er den aldri. Har man en gang vært rusavhengig, er man alltid i faresonen for å bli det igjen, sier hun.

En vanskelig barndom

Rita vokste opp hos besteforeldrene. Det gjorde ingen av klassekameratene hennes. Besteforeldrene var gammeldagse og strenge. Mente at barn skulle ses men ikke høres. Bestemor strevde og kjeftet. Bestefar brydde seg ikke. De begynte å bli gamle.

På skolen var hun annerledes og ble ertet og mobbet. Lærerinnen var streng og snakket om Ritas "foresatte" mens de andre barna hadde foreldre.

- Den dag i dag hater jeg ordet "foresatte", det gir meg frysninger. For med en lærerinne som tuktet meg og medelever som mobbet, ble det fort til at jeg ikke gikk dit lenger. Jeg gikk hjemmefra om morgenen som før, men fant meg andre steder å være.

Som i mange av Oslos parker den gang, satt det ofte en gjeng med fylliker og arbeidsløse i Ritas park. De var vennlige mot den vesle jenta og jagde henne ikke bort, men lot henne heller få smake. Litt senere nærmet hun seg ungdomsgjengen som drev med både sniffing og hasjrøyking. Rita likte alkoholen best, men prøvde alt hun fikk tilbud om.

Etter skoletid gikk hun stille hjem og lot som ingenting. Det varte ikke lenge før hun var hekta. Rusen var et friminutt fra et trist liv. Da hun var 14 år hadde hun vært på kjøret i flere år allerede. Da hun selv ba om hjelp fra barnevernet, fikk hun det ikke.

Men så fikk hun en kjæreste og fikk bo sammen med ham hjemme hos moren hans. For første gang følte hun seg hjemme, og klarte å slutte med rus. Hun hadde det godt til hun var 19, selv om hun ikke gikk på skolen lenger.

Da forholdet tok slutt, bar det utfor igjen. Hun hadde jobb i et vaskebyrå, skaffet seg en leilighet, og så var det full fart med rusing. Alkohol, hasj, sovepiller. Det hun kunne få tak i.

Rus og selvmordsforsøk

Alle pengene gikk til rus. Det var alkohol hver dag og piller for å stramme seg opp og klare jobben. Så ny rus og ny fest neste dag. Amfetamin for å reparere. Alle rusavhengige lager sin egen oppskrift, og blir utrolig oppfinnsomme når det gjelder å skaffe seg det de trenger. Alt handler om å ruse seg.

Rita hadde mange jobber, flere kjærester og mange leiligheter, men ruset seg bestandig.

- Jeg jobbet for eksempel på nattklubben her på Grand Hotel, sier hun og ser seg rundt. Vi gjør intervjuet på Grand Cafe. Napoleonskakene er like gode nå, men den gangen var de dobbelt så store, minnes Rita.

Det var ofte ved å jobbe på utesteder at hun skaffet seg mulighet til å drikke gratis, og kunne sove på dagen. Hun holdt det gående lenge på den måten. Men det var ikke noe godt liv. Kampen for å skaffe rusmidlene hun trengte var alltid knallhard.

Flere ganger bestemte Rita seg for å dø, hun gjorde flere forsøk. I 1988 svelget hun så mange piller at legen betegnet det som et mirakel at hun overlevde. At hun ble funnet var en ren tilfeldighet. En venninne hadde glemt nøklene sine og dro innom fordi Rita ikke tok telefonen.

Siste gang hun prøvde, i 1996, var det venner som fant henne. Livet ble reddet, men Rita var så langt nede at hun ikke brydde seg. Hun gikk inn i et rent rushelvete. I to måneder var hun så ruset døgnet rundt at hun selv ikke husker noe. Utad påsto hun at alt var bra, men satt bare apatisk hjemme. Takket være venner som ante uråd, fikk hun hjelp. En tørrlagt alkoholiker som het Petter kjørte henne til avrusning. Da hun kom til seg selv ante hun ikke hvor hun var eller hva som hadde skjedd. Det var da Petter begynte å snakke med henne.

Veien mot et godt liv

- Livet kan bli bedre, se på meg, jeg har det bra. Du må prøve, sa han.

- Jeg var 34 år og klarte ikke engang ta livet av meg. Jeg måtte jo gjøre noe, sier Rita.

- Petter ga meg uendelig mye tid og tålmodighet. I dag er han en av mine beste venner. Jeg var blitt kjent med flere tørrlagte alkoholikere og så at de levde bra. Men veien til et godt liv var lang og vanskelig. Nærhet til andre mennesker har jeg alltid slitt med, og etter 17 måneder satte nerveproblemene inn. Alle traumene etter et elendig liv dukket frem og plaget meg. Jeg måtte lære meg å motta hjelp for å begynne å bearbeide dem.

Aktivitet ble redningen hennes. Rita lærte, studerte, gikk kurs. Tok igjen alt det forsømte når det gjaldt utdannelse. Hun utdannet seg i grunnmedisin med fordypning i avhengigheter, adferd og reaksjonsforstyrrelser, samt behandling av dette med alternative metoder.

- Da jeg oppdaget akupunktur, bestemte jeg meg for å lære mer om det. Akupunktur er en fantastisk måte man kan mildne abstinenser og fysiske plager når man ikke kan ta piller.

Rita har fått et godt, rusfritt liv. Hun fikk innvilget uføretrygd til å begynne med, og fikk også billighetserstatning for tapt barndom og skolegang. I tillegg til arbeidet i Retretten, jobber hun med oppsøkende virksomhet i Oslo fengsel der unge lovbrytere kan få akupunktur og noen å snakke med.

- Vi forventer ikke mirakler. Mange går dessverre rett tilbake til ny kriminalitet. Men da vet de i hvert fall om at vi finnes og at det er noen de kan snakke med her, sier Rita.

Først var hun fast bestemt på at rus var hun ferdig med. Rusmisbrukere skulle hun i fremtiden ikke ha noe med å gjøre. Men da hun var ferdig utdannet akupunktør, oppdaget hun at mange - både de som prøvde å slutte med rus, og barn som var skadet av foreldrenes misbruk - kunne ha spesielt god nytte av dette.

- Jeg visste hvor vanskelig barn med abstinenser kan ha det. Jeg måtte jo hjelpe. Og dermed var det i gang, forklarer hun.

Retretten ble stiftet i 2002. Hver dag jobber Rita så mye hun kan for å hjelpe, råde, støtte og være der for andre med problemer. Et meningsfylt liv.

- Jeg er fortsatt ikke sikker på at jeg er ferdig med rus, men jeg feirer en ekstra fødselsdag hvert år. 24. november 1996 er min nykterhetsbursdag. Dagen da mitt nye liv begynte. Da fikk jeg en mulighet til å begynne et annet liv, og klarte å gripe tak i den muligheten. Det handler ikke om å slutte å ruse seg, men om å få en mulighet til å slippe, sier Rita.

Denne saken ble første gang publisert 31/08 2010, og sist oppdatert 06/05 2017.