Jeg takker hver dag for at jeg lever

Hun er ikke bitter. Hevder at hun ikke bærer nag til bussjåføren som forårsaket den alvorlige ulykken på Hjortneskaien i Oslo, 12. april 2008.

- Jeg tenker jeg er heldig som er her. At jeg fortsatt lever. Og når jeg ser mennesker i rullestol, tenker jeg at det kunne vært meg. Det kunne gått så mye, mye verre, sier Randi.

Jentetur til Kiel

Lørdag 12. april 2008 seiler Kiel-ferga inn mot Hjortneskaia i Oslo. De fire hjelpepleierne ved Bråta bo- og aktivitetssenter i Mjøndalen i Buskerud har bak seg to dager med god mat, vin, shopping, latter og moro. Randi hadde i utgangspunktet helgevakt og skulle ikke vært med, men da en kollega avbestilte i siste liten, fikk hun fri og dro på tur med venninnene. Nå skal sønnen til en av de fire plukke dem opp, og kjøre dem hjem. Det skal imidlertid gå et halvt år før Randi kan sette fot i sin egen leilighet igjen.

Hun har stilt seg opp ved en stolpe sammen med mange andre reisende og venter på skyssen, da en buss plutselig skyter fart tvers over parkeringsplassen mot dem. For å klare svingen, kjører den opp på fortauskanten og treffer en mann som blir kastet inn i frontruten og slengt i bakken. Det går relativt bra med ham, men Randi, som også blir truffet, blir klemt mellom bussen og stolpen hun lener seg mot. Sideruten knuses og Randis arm blir hengende blodig inn i bussen. Hun er helt fastklemt og kjenner at dette er forferdelig galt.

- Jeg var helt sikker på at jeg kom til å dø. Jeg kjente at noe rant inne kroppen min og visste at det måtte være innvendige blødninger.

Men selv om Randi forstår alvoret, kjenner hun ikke noen smerter der og da. Bussen har imidlertid forårsaket livstruende skader på kroppen hennes; så store at legene de neste timene ikke vet om hun vil overleve. Men hun tenker likevel at hun må forhindre bussjåføren i å rygge bussen slik han prøver på. Hun er redd det vil gjøre skadene enda verre.

Store skader

På bordet foran Randi ligger dagboken fra Ullevål sykehus. Sykepleierne som stelte henne de første ukene, har beskrevet dagene og ukene som fulgte. Brudd i ryggen og halebenet, flere brukne ribben, punkterte lunger, indre blødninger, skader i brystet som gjorde det vanskelig å puste, klemskader på venstre hofte og lekkasje fra blodårer som måtte tettes. Skadene på hoften var så alvorlige at hud måtte fjernes og erstattes av hud fra bena. Dette førte til infeksjoner i såret og muskler, vev og fett måtte opereres bort fordi legene fryktet koldbrann. I to uker ble Randi liggende i kunstig koma.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

- Jeg husker hvor vondt det var da de skulle stelle meg, men andre smerter kjente jeg ikke.

- Det var nok på grunn av morfinen, supplerer Randis samboer gjennom 16 år, Asbjørn Bermingrud. Hver eneste dag i nesten et halvt år besøkte han samboeren på sykehuset. Med seg hadde han mye humor og kjærlighet.

- Han har vært helt fantastisk. Selv om jeg fantaserte mye på sykehuset i begynnelsen. Jeg kunne kjefte ham huden full fordi han ikke hadde besøkt meg, mens han hadde sittet ved sengen min i flere timer. Men det er heldigvis ikke lett å få i stand en krangel med Asbjørn, sier Randi og ser på samboeren. Han har akseptert store forandringer i hverdagen etter ulykken. Og han har gjort det med et smil.

- Men jeg har fått en furie i bilen, ler han og viser til Randis utrygghet i mange situasjoner. At hun stadig kommenterer kjøringen hans og ber ham passe på.

- Jeg er mer engstelig enn før. Nå vet jeg at ting kan skje også meg, det skjer ikke bare "alle andre". Jeg liker for eksempel ikke å kjøre på motorveien lenger. Jeg føler meg utrygg og trives best hjemme. Ting kan skje så fort og uventet.

Uføretrygdet

Randi måtte tilbringe mer enn fem måneder på ulike sykehus. Først Ullevål sykehus, før hun ble overflyttet til Buskerud sentralsykehus i Drammen. -Det tok lang tid før det gikk opp for meg hvor skadet jeg faktisk var. Jeg hadde vært så full av medisiner at jeg ikke forsto alvoret.

Midt på sommeren i 2008 var sykehusoppholdet over. Det var tid for gjenoppbygging av muskler og skjelett. I åtte uker bodde Randi på Vikersund kurbad og Hokksund kurbad.

- De første to ukene på sykehus lå jeg i koma. Deretter tok det nye to uker før jeg så vidt klarte å sitte på sengekanten med hjelp. Og det å skulle gå alene igjen for første gang etter ulykken, var en forferdelig skremmende opplevelse. Jeg hadde ingen følelse i bena og var livredd.

Men smått om senn fikk Randi styrket musklene i bena. I dag halter hun og blir fort sliten, men stort sett klarer hun fint å ta seg frem på egen hånd.

- Legene sa at ryggsekken min og det at jeg var "i godt hold", beskyttet meg mot enda større skader, sier Randi som i dag bor i ny leilighet i Hokksund. Rekkehuset hun hadde i Mjøndalen ble uoverkommelig med sine tre etasjer og altfor mange trapper. Jobben som hjelpepleier kunne hun heller ikke ivareta. Randi ble uføretrygdet.

- Når du er oppe i en slik situasjon som jeg var i, er det jo ingenting du kan gjøre annet enn å tenke fremover. Og jeg tror jeg har klart å tenke positivt.

Annonsørinnhold

De beste mascaraene i alle prisklasser

- Du har vært beintøff, kommenterer Asbjørn som unektelig beundrer sin samboer for hennes vilje til å bli frisk.

- Men jeg hadde jo ikke tenkt å slutte i jobben på den måten jeg gjorde. Jeg fikk aldri tatt ordentlig farvel, svarer Randi som har arbeidet ved samme arbeidsplass i 25 år.

Fort sliten

Hjemme hos Randi og Asbjørn er det lyst og trivelig. Leiligheten er moderne, og alt er på ett plan med utgang til et hyggelig gårdstun i enden av en blindvei. Hokksund sentrum er bare et par minutters gange unna, og i motsatt retning ligger elven og turområder samboerparet gjerne benytter seg av.

- Jeg blir jo mye fortere sliten enn tidligere. I påsken dro vi til Spania sammen med venner. De andre gikk lange turer, men jeg orket ikke å være med, sier Randi som sliter med å akseptere de stygge arrene etter ulykken. Hun som var så glad i å bade. Som elsket å handle klær. I dag skjuler hun arrene så godt hun kan.

- Likevel takker jeg hver dag for at jeg tross alt overlevde. Jeg takker for at jeg har to døtre og en samboer som har støttet meg hele veien, og for at jeg har det bra. Det kunne gått så mye verre enn det gjorde.

Denne saken ble første gang publisert 10/08 2010, og sist oppdatert 06/05 2017.