Jeg har gitt opp å få døtrene mine hjem
-For mange vil det kanskje høres merkelig ut, men nå ønsker jeg ikke lenger at de skal oppsøke meg. Jeg vet ikke om jeg har krefter nok til å rippe opp i alt sammen, sier Marit Hjelle fra Bergen.
Skah-saken og andre tilfeller av barnekidnapping dukker jevnlig opp i mediene. Hver gang det skjer sitter Marit Hjelle i Bergen og følger engasjert med.
- Jeg blir sint fordi slikt fortsatt kan skje, og jeg tenker at myndighetene er tafatte. For meg personlig betyr det at tapet mitt rippes opp i. Det er umulig ikke å tenke på mine egne opplevelser når det fokuseres på liknende dramaer, sier hun.
Den høyreiste og flotte kvinnen er rolig og nøktern i stemmen når hun forteller om sitt livs mest traumatiske hendelse, som skjedde for så mange år siden at hun for lengst har innsett at det ikke kan få en lykkelig slutt.
Hjemme i leiligheten står det ikke fremme bilder av døtrene hun fødte for 34 og 31 år siden. På et bilde i en skuff, derimot, smiler to nydelige, små jenter inn i kameraet. Fotografiet ble tatt for nøyaktig 30 år siden, da mammaen feiret jul med døtrene for siste gang.
- Jeg sluttet å lete og vente. Akkurat det kan være vanskelig for andre å forstå, men slik måtte det bli. På et tidspunkt må du sette en strek og gå videre, sier damen, som i mange år var som besatt av tanken på å få jentene sine hjem igjen. En strek. Ordet høres brutalt rasjonelt ut, sett i lys av det dramaet hun har gjennomlevd.
Sviktet jeg dem da jeg ga opp, eller har jeg i kjærlighet fritatt dem for frykt og lojalitetskonflikter? Hun stiller seg disse spørsmålene, og sier at hun ikke er sikker på svaret.
Det er førjulstid i Bergen, men fremdeles har plenene i byens parker grønt gress. I år går feirer hun den 30. julen uten døtrene. Det gjør ikke lenger vondt, og det føles greit å fortelle om årene med fortvilelse, lengsel, sinne og sorg.
- For mange vil det kanskje høres merkelig ut, men nå ønsker jeg ikke lenger at de skal oppsøke meg. Det ville blitt for vanskelig, og jeg vet ikke om jeg har krefter nok til å rippe opp i alt sammen. De har vokst opp i Tunis og er farget av sin barndom og sitt liv der, sier hun rolig.
Det var i Paris i 1972, at norske Marit, som studerte språk, møtte nordafrikaneren "Ahmed", som studerte økonomi. De forelsket seg hodestups og ble et par.
- Han var en moderne muslim, som viste meg respekt og oppførte seg vestlig. Ikke noe i hans væremåte tydet på at han var tilhenger av kjønnsrollemønstrene i kulturen han kom fra. Tvert imot virket det som om han verdsatte min selvstendighet, minnes hun.
De var i Tunis og besøkte hans familie. Livet var bra. I 1973 giftet de seg på et kontor i hans hjemland. Hun var 26 og han 28 år gammel. Da moren hennes advarte henne, og viste sin skepsis, svarte Marit: "Du er full av fordommer. Han er ikke slik". I dag vet hun at de fleste vestlige kvinner, som gifter seg med en muslimsk mann, sier nettopp dette. Ikke alltid vet de hva som vil komme.
- Familieverdiene de har med seg fra sitt hjemland stikker dypere enn de vestlige verdiene de har tilegnet seg. Når det kommer til de basale tingene, er de forankret i egne normer og tradisjoner, mener Marit. Hun vet det av egen erfaring.
Han endret personlighet
Våren 1974 flyttet de til Bergen, og Marit ble gravid med deres første barn. Der ble de foreldre til lille Nadia. Først da kom hans familiesyn og kvinneideal til syne.
- Jeg skulle helst ikke jobbe, men stelle barn og ordne hjemme. Naturligvis kolliderte dette med mine forventninger og drømmer, og jeg var i arbeid hele tiden. To år senere fikk vi en datter til. For at jeg ikke skulle ha jobben min, flyttet vi til Sverige. Jeg mistet kontrollen over mitt eget liv, men hadde to skjønne døtre, som betydde alt for meg, forteller hun.
Etter et halvt år i Stockholm, hadde hun plutselig fått nok.
Hun følte at hun holdt på å gå på veggene. Ektemannen var borte mesteparten av døgnet, og hun gikk hjemme med to små barn. De hadde ikke familie i nærheten, og kjente få andre. Uten forvarsel tok hun døtrene med seg på et fly til Bergen. De dro hjem til hennes mor.
- Han hadde aldri sagt at han ville bortføre barna hvis jeg forlot ham, men instinktivt visste jeg at det var en stor fare for det. Æresbegrepene hans tilsa at jeg ikke kunne forlate ham uten videre, sier hun.
To dager senere kom han etter henne, først som en angrende synder, som ville ha tilgivelse. Da det ikke hjalp, ble han sint.
- Etter ni års forhold kjente jeg tankegangen hans. Jeg visste at jeg hadde vanæret han. Da det ble rettssak om foreldrerett og samvær, og han fikk ha dem annenhver helg, følte jeg meg øyeblikkelig urolig. Det var som om jeg visste hva som ville komme - at han ville reise av sted med jentene, minnes hun.
Da eksmannen ikke leverte døtrene til avtalt tid etter den andre samværshelgen, følte Marit seg lammet av panikk. Hun visste at barna var borte, og var livredd for at det var for alltid.
- Jeg ringte politiet og sa at jeg fryktet at barna var bortført av faren. "Ta det med ro, de kommer helt sikkert hjem igjen", var svaret jeg fikk. De stemplet meg som en hysterisk mor. Jeg følte at jeg kjempet en ensom kamp, konstaterer hun.
Druknet seg i arbeid
Eksmannen var norsk statsborger, men hadde beholdt sitt tunisiske pass. En liten tur til den tunisiske ambassaden var nok til at han fikk skrevet barna inn i passet. Som far hadde han alle rettigheter. Å reise ut av landet, gikk helt greit. Vel hjemme i Tunis, var han trygg. De har ingen utleveringsavtale med Norge. Og i Tunis har fedrene foreldreretten. Marits situasjon var håpløs.
Det første året etter at døtrene ble bortført, sov hun nesten ikke. For ikke å bli gal av å kjenne på savnet, jobbet hun sent og tidlig på Universitetet i Bergen. Samtidig korresponderte hun med politi, Interpol, ambassader og Utenriksdepartementet.
- Hele tiden tenkte jeg på hvordan jentene mine hadde det. Av bekjente fikk jeg vite at eksmannen min hadde reist hjem til familien sin i Tunis. Jeg gikk ut fra at hans mor tok vare på dem. Barna er jo kvinnens ansvar i deres kultur, sier hun.
I dag har Marit problemer med å huske alle detaljene. Hun tror at hun gråt mye og ofte, men klarte ikke å snakke med andre om sin sorg. Idag har hun problemer med å hente frem gylne øyeblikk hun hadde sammen med døtrene sine. Alle følelser og stemninger er som forsvunnet. Sannsynligvis har hun stengt alt sammen inne i en boks. Lokket er skrudd igjen.
Det hun husker, er at hun skrev bunker med brev. Mange ville hjelpe, men ingen klarte å gjøre det. En mann i UD sa til henne at saker som hennes, er en privatsak. Han mente at det beste for barna, var å være hos faren i Tunis.
- Min situasjon var umulig. Derfor reiste jeg sommeren 1982 til Tunis på egen hånd. Da jeg møtte opp hos min eksmanns familie, fikk jeg lov til å se døtrene mine. Jeg ble i området i to måneder, for å være nær dem. Da snakket de ikke lenger norsk, men bare arabisk, og vi fikk ikke kommunisert ordentlig. Men jeg følte at de visste hvem jeg var, forteller hun.
Hun lekte med dem på stranden, og så at de hadde det bra. Sommeren 1982 var siste gang hun så Nadia og Miriam.
- Eksmannen min truet meg på livet, og ga klart uttrykk for at jeg ikke var velkommen. Det var ubehagelig og skremmende. Jeg følte meg alene og sårbar. Da jeg reiste hjem, forstod jeg intuitivt at det var siste gangen jeg så dem, sier hun.
Livet måtte gå videre
I mange år gjorde Marit alt som stod i hennes makt for å få jentene sine hjem igjen. I begynnelsen sendte hun dem gaver til jul og fødselsdager. Alt kom i retur. Opp- og nedturene slet henne ut. I det ene øyeblikket lovet Utenriksdepartementet å sende en representant ned. I det neste sa de at det ikke ble noe av.
- Jeg fikk en sønn i 1984, og da måtte jeg flytte fokuset. Men det å få et barn til, erstattet ikke de jeg ikke lenger hadde hos meg, og jeg fortsatte bestrebelsene på å få hjem jentene mine, sier hun.
Etter flere års desperasjon, innså hun imidlertid at hun måtte gi opp. For å finne ro i kroppen, måtte hun sette en strek. Hun orket ikke flere knuste forhåpninger.
Hun var dessuten mamma igjen, og måtte bruke tiden annerledes. Hun kunne ikke lenger være desperat. I dag ser hun at bortføringen av døtrene har gjort henne til en fryktelig engstelig mor.
- Når du har lidd et så stort tap som mitt, føler du angst for at noe fryktelig skal skje. Jeg har nok vært en i overkant beskyttende mor for sønnen min. Jeg har slitt med en basal utrygghet - og depresjoner. Bortføringen av døtrene mine har ligget som et bakteppe i hodet hele tiden, erkjenner hun.
I dag er døtrene hennes, Miriam og Nadia, voksne kvinner på 31 og 34 år. Moren deres skulle ønsket at de hadde vokst opp i et land der kvinner har større frihet.
- Jeg aner ikke hva slags historie deres far har gitt dem. Kanskje har han sagt at jeg var en dårlig mor - eller at jeg er død. Jeg vet ingen ting om deres liv. Jeg plager meg ikke med tanker om hvordan mitt liv kunne ha sett ut, om de hadde fått vokse opp hos meg. Hadde jeg fått dem tilbake, er det ikke sikkert at ting hadde vært rosenrødt. Kanskje måtte vi ha bodd på skjult adresse med en annen identitet for å skjule oss for min eksmann. Jeg vet at andre saker som min, har endt på den måten. Barna blir tapere i alle slike situasjoner, uansett, sier hun.
Marit rister på hodet. Hun vet at hun aldri kan kvitte seg med historien hun bærer på. Måten hun har løst ting på, er sannsynligvis ren overlevelsesstrategi.
- Jeg skulle ønsket at det var en knapp jeg kunne trykke på, som slettet alle de vonde opplevelsene. Min måte å gå videre på, er å legge lokk på alt.
- Tror du det vil komme en dag, da du ønsker å se døtrene dine en siste gang?
- Hadde jeg fått beskjed om at jeg hadde begrenset tid igjen å leve, vet jeg selvfølgelig ikke hva jeg ville ha tenkt og gjort. Kanskje ville jeg ha følt et behov for å forsikre meg om at døtrene mine har et ok liv langt borte. Kanskje hadde jeg følt behov for å fortelle dem min versjon. Jeg vet ikke. Så langt har jeg ikke følte meg fristet til å lete på internett eller gjennom Facebook, selv om jeg vet at de muligens er bare ett tastetrykk unna. Det er jo slik at heller ikke de har forsøkt å få kontakt med meg, sier hun.
Sannsynligvis er hun bestemor allerede. Marit tror det, for døtrene er tross alt voksne, og kvinner i Tunis får sjelden en utdannelse.
- Bortføringen har selvfølgelig preget meg som menneske, sier hun og legger til at hun ikke er den samme personen, som hun en gang var.
- Kidnappingen har farget holdningene og reaksjonsmønstrene mine. Du er et produkt av det du opplever, medgir Marit. - I dag tenker jeg for eksempel at det er risikosport for norske kvinner å stifte familie med en muslim. Jeg skulle nok ha hørt på moren min den gangen.
Denne saken ble første gang publisert 13/12 2010, og sist oppdatert 06/05 2017.